Posts Tagged ‘skriveprosessen’
Ambisjoner i skrivestua
Tekst: Solveig Hansen, 2022
En slags julefortelling.
Planen var å skrive en julefortelling som rørte, berørte og gjennom et sylskarpt og presist ordvalg sa alt som var å si om menneskelige relasjoner og forsoning i en søtladen juletid, som kanskje til og med hadde et snev av klassiker over seg. I kjernen sto et surt mor/datter-forhold og et motvillig postet grønt brev med en takk for juleinvitasjon. Det var alt jeg visste. Ambisjonene var kanskje større enn forutsetningene, eller kanskje det var de potensielle utsiktene til publisering og mange Liker-klikk som valset over karakterene til jeg mistet dem av syne og andre karakterer blandet seg inn i den uskrevne historien:
Jeg skulle akkurat til å skrive at vekkerklokken ringte og vekket fortellingens to hovedpersoner, da jeg oppdaget at de allerede var våkne og opplagte. Det var ikke slik jeg hadde sett det for meg. Vekkerklokken skulle ringe, de skulle strekke seg, og han skulle spørre hvem som skulle sette på kaffen. Idet jeg skulle til å legge frem et antrekk til henne, sto hun allerede ferdig påkledd på kjøkkenet, og frokosten var klar. Jeg er ikke sikker på hva hun hadde på seg, men det var ikke det skotskrutete skjørtet og den grønne jumperen som jeg hadde valgt. Og han kom ikke subbende inn mens han gjespet og klødde seg bak, slik jeg hadde tenkt. Han kom småløpende. Kaffekoppen som skulle falt i gulvet, falt ikke, og hun skar dermed ikke den høyre pekefingeren i en bit knust kopp. De smilte og småpratet og så ut som om de gledet seg til dagen, og før jeg visste ordet av det, var de ute av døren. Jeg etter for å se ansiktet hennes sprekke i et bredt smil når hun åpnet postkassen og så brevet. Postkassen var tom.
Det skulle ligge et brev der, med svar på en invitasjon: “Kjære mormor. Vi kommer til jul. Kyss og klem.”
Det hadde ikke vært så veldig koselig forrige gang datteren var på besøk med sønnen sin. “Du var aldri der for meg”, hadde datteren sagt og sett misfornøyd og urealisert ut. “Du vet ikke hva jeg liker.” Da hun smurte en brødskive med Nugatti til barnebarnet, sa datteren at han ikke likte Nugatti. “Jeg elsker Nugatti”, sa gutten. “Hjemme hos oss”, sa han henvendt til mormoren, “har vi ikke Nugatti.” “Gi beskjed når dere har bestemt om dere vil tilbringe julen her”, sa mormoren til avskjed.
Hun hadde ikke hørt noe fra dem, men akkurat denne dagen hadde jeg besluttet at hun skulle få svar i et grønt brev med pålimte stjerner.
Postkassen var altså tom, og mannen og konen forsvant bortover gaten til høyre. Hvis jeg hadde fulgt etter, ville jeg måttet dikte opp en by og en gate med butikker på begge sider. Kanskje et apotek, en bokhandel og et polutsalg på den ene siden, og en ting-og-tang-sjappe og en garnbutikk på den andre. Kanskje ville de fortsatt rett frem eller dreid til venstre i en sidegate som skrånet litt nedover.
Jeg fulgte ikke etter, altså diktet jeg ikke opp noen by, og de forsvant inn i intet. Kanskje de skulle møte noen på jernbanestasjonen, eller kanskje de skulle til IKEA.
Der sto jeg, da. Tafatt.
Samtidig ble døren til huset på den andre siden av gaten åpnet. Ut kom en dame med skotskrutet skjørt og grønn jumper og en plasterlapp rundt høyre pekefinger. Hun fisket opp et grønt brev med stjerner fra postkassen og åpnet det, og ansiktet sprakk i et bredt smil.
Det var da det gikk opp for meg at jeg befant meg i feil hus. I feil fortelling.
Prøver igjen neste år.
Se også:
Noen må skrive fortellingene
Tekst: Solveig Hansen, 2018 (in English)
Biblioteker og bokhandler! Hyllemeter på hyllemeter med bøker, fulle av fortellinger som tar deg hit og dit og tilbake igjen. Noen kunder lar seg villig fortape mellom hyllene. Andre vet nøyaktig hva de skal ha, og går rett til seksjonen for romantikk, krim eller sci-fi – eller til bøker om hvordan man bygger en fornem fuglekasse eller strikker et par stripete sokker. Alle sjangerne til tross, bøkene har én ting til felles: Noen skrev dem, ord for ord. Med blyant eller penn på papir på en engelsk herregård. På en bærbar Royal-skrivemaskin et sted i Spania eller Italia. Eller kanskje på en PC anno 2018 på kaffebaren rett rundt hjørnet.
Faktum: Noen må skrive fortellingene.
Helter og skurker, kaffedrikkende, donut-spisende politidetektiver, stjernekikkere, stjernekrigere, elskende og forlatte, feer, rosaprinsesser og bortkomne katter. Hvis du vil lese om dem, må noen skrive historiene om dem. Oppgaven faller på forfatterne, ordsmedene som lever av og for ord og bruker dagene til å sjonglere med fraser til disse faller ned på riktig sted. Noen ganger lykkes de i å skremme vettet av deg eller få deg til å smile eller grine eller lengte etter litt romantikk. Andre ganger trekker du bare likegyldig på skuldrene, eller kanskje du nikker enig og sier at sånn måtte det gå. Men du får ikke alltid en lykkelig slutt.
Skrive, redigere, skrive om. Skriving er ofte en møysommelig og langtekkelig prosess, som vist i filmen Genius. “Se på alle disse bøkene”, kommenterer forfatter Thomas Wolfe idet han kommer inn på kontoret til redaktør Maxwell Perkins første gang. “Har du noensinne tenkt på all svetten som ligger bak hver linje? Små trosbekjennelser ropt ut i den mørke natten. I den kalde, mørke natten når vinden hviner, i et forfengelig håp om at noen skal lese og forstå.”
En dikterhjerne kverner ustanselig, overalt. Tenk på det når du ser en person som tilsynelatende prater med seg selv. Det kan være en forfatter som diskuterer med karakterene sine. Det er helt normalt. Eller hvis noen titter nysgjerrig i handlevognen din i matbutikken, kan det være en forfatter i observasjonsmodus. Kanskje lar hun seg inspirere av den lange handlelisten din, og på veien mot melkehyllen begynner en fortelling å svirre rundt i hodet hennes. Hun forestiller seg kanskje at du skal ha familieselskap – svigerforeldrene dine kommer – og at du har skrevet en nøyaktig liste over ingrediensene i de tre rettene du har tenkt å servere. Du har tatt deg vann over hodet og er fullt klar over det etter det desperate ansiktsuttrykket ditt å dømme, og noe skjærer seg. Noe må selvsagt skjære seg, ellers har vi ingen konflikt. Litt friksjon må det være, ellers blir det fort bare en tam beretning.
Noen forfattere er mest produktive tidlig om morgenen, mens andre foretrekker timene etter midnatt, når verden rundt sakker farten og det blir stille. Tenk på det neste gang du ser det enslige lyset i toppvinduet i en ellers mørklagt bygning kl. 3 om natten. Det kan være en skrivehule der en forfatter er i ferd med å sette siste hånd på verket. Kanskje en bok om R, som står utenfor barndomshjemmet, fast bestemt på at hevnens time har kommet, alt på side 187. På den neste siden krysser han den røde linjen, opphisset og med et svart blikk, og det er ingen vei tilbake. THE END.
Hva med en fortelling om en forfatter sett gjennom øynene til en leser? Kanskje du vil skrive den?
Jeg liker en god og godt fortalt historie. Derfor må jeg noen ganger skrive dem selv.
– Mark Twain
Denne artikkelen ble første gang publisert i kreativweb nr. 1/2018 (tema: “Skrivefunderinger”):
Lar inspirasjonen vente på seg?
Tekst: Solveig Hansen, 2018
Begynn å skrive, så kommer den.
“De gamle mennene i lobbyen”, fortalte Tom Waits i et intervju med Guardian, “det var dér historiene var.” Det var der han fisket etter låter. “Historiene kommer ikke til deg, du må søke dem opp.”
Sånn er det. Hvis du bare sitter og venter på inspirasjon, får du ikke skrevet stort. “Inspirasjon er for amatører. Vi andre bare setter i gang”, sa Chuck Close, maler, fotograf m.m. Inspirasjonen og ideene kommer som en naturlig del av skriveprosessen. Det ene fører til det andre, og plutselig får ordene luft under vingene. En by reiser seg for ditt indre blikk, fylles med mennesker og liv, det er fremtiden eller 1960-årene eller en skyttergrav under første verdenskrig. Deretter detaljene: en gul kjole, røde lepper, og et galant løft med hatten idet to møtes.
Når vi føler oss uinspirert eller umotivert, er det bare én ting å gjøre: ta tastaturet fatt og komponere ett ord om gangen for å få motoren i gang. Fordi skriving er jobben vår. Piloter flyr herfra til dit, kirurger opererer en pasient om gangen. Det er deres jobb. Vi ser ikke leger som bare står der og venter på inspirasjon, eller et fly som står stille på rullebanen fordi piloten er rammet av pilotsperre. Selv om det ikke finnes noen “riktig måte” å skrive på, er faste rutiner sunt for den kreative flyten. Skriv herfra til dit, en halv time eller to timer eller 500 ord hver dag – eller kanskje et blogginnlegg om å vente på inspirasjon mens du venter på inspirasjon som en annen amatør.
Se også:
Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det.
Neil Gaiman: Where do you get your ideas?
Inspirasjonen bak noen kjente bøker:
José Saramago stilte seg selv et hypotetisk spørsmål: Hva om døden plutselig uteblev? Det førte til Dødens uteblivelse.
David Mitchell spurte: Hvordan ville det sett ut hvis du plasserte et speil midt i boken og så fortsatte å skrive til du kom tilbake til begynnelsen? Han brukte ideen da han skrev sci-fi-romanen Cloud Atlas.
Khaled Hosseini så et innslag om Taliban i Afghanistan. Blant alt som ble forbudt under deres styre, var å løpe med drager, noe Hosseini selv hadde gjort som barn i Kabul. Han skrev en 25 sider lang fortelling som han plukket frem igjen et par år senere. Det ble til Drageløperen.
Ian McEwans far pleide å fortelle om opplevelsene sine fra den annen verdenskrig. McEwan bruker noen av dem i Om forlatelse. I boken lar han faren få en “gjesteopptreden” der han kjører forbi på en Harley Davidson.
Kilde: How 50 Famous Authors Find Writing Inspiration
“Du setter deg ved skrivemaskinen og blør.”
– Fritt etter Ernest Hemingway
Forfattere om å skrive:
I Om å skrive intervjuer Hans Olav Brenner etablerte forfattere om skriveprosessen.
“Noe må man vite om karakterene på forhånd”, sier Lars Saabye Christensen. Han pleier å legge opp en orienteringsløype med øyeblikk, handlinger eller scener som karakteren må gjennom
Per Petterson komponerer ikke bøkene sine. “Jeg har ingen plan.” Historien utvikler seg underveis, som om det er stoffet som “komponerer seg”.
Jon Fosse er skeptisk til å tenke ut noe før han skriver det. Ting skal skje i skrivingen. “Det å finne på ting, og liksom tenkje det ut slik og slik. Nei.”
Jo Nesbø plasserte kvinnen i vannsengen og mannen oppi tørkestativet for å gjøre det visuelt attraktivt.
Alt Dag Solstad hadde før han begynte på Genanse og verdighet, var en mann som kom ut av et hus, det regnet, og han hadde problemer med å slå opp paraplyen. Det var ikke så mye å skrive om, før hele scenen sto klart for ham: Mannen kommer ut fra lærerværelset, omgitt av elever, og slår paraplyen i stykker mot drikkefontenen i raseri. Når Solstad står fast, hyler han. Høyt. Et primalskrik.
Flere bøker om skriveliv:
Denne artikkelen ble første gang publisert i kreativweb nr. 1/2018:
Den tradisjonelle strukturen i en fortelling
Tekst: Solveig Hansen, 2015
Med filmen Casablanca som eksempel. (Obs! Spoilere.)
Den tradisjonelle fortellerstrukturen, eller dramaturgien, består av innledning, hoveddel og avslutning. Eller litt mer detaljert:
– Anslag/innledning
– Konflikt/spenningsutvikling
– Klimaks/vendepunkt
– Løsning/avslutning
Hovedpersonen, protagonisten, havner i trøbbel. Kanskje har han eller hun en motstander, antagonisten, men er selv langt fra perfekt. Situasjonen tilspisser seg, før protagonisten til slutt seirer, gjerne mot alle odds. På slutten av fortellingen skal det ha skjedd en forandring med hovedpersonen, og leserne skal nikke fornøyd.
La oss se hvordan Rick forandrer seg i filmklassikeren Casablanca, der vi finner Ingrid Bergman, Humphrey Bogart og Paul Henreid i hovedrollene.
Setting: Casablanca, desember 1941
Protagonist: Rick Blaine
Ricks karaktertrekk: Selvsentrert, bitter og kynisk. Hvordan ble han slik? Svar: Kjærlighetssorg. Han elsket Ilsa i Paris, men hun forlot ham samme dag som de hadde planlagt å flykte sammen til Casablanca. Tyskerne hadde nettopp inntatt Paris. “I stick my neck out for nobody” er blitt mantraet hans, og han virker likegyldig overfor andre mennesker. Han må virkelig forandre seg.
Innledning:
Flyktninger strømmer til Casablanca og forsøker å få tak i utreisepapirer for å komme seg på flyet til Lisboa, for deretter å ta seg over til USA. De tilbringer mye av tiden på Ricks kafé, som er tilholdssted for en ymse samling mennesker, fra flyktninger til lommetyver til nazioffiserer.
Utreisepapirer for to personer havner hos Rick, og mange er ute etter dem.
Konflikt:
Ilsa og Rick har ikke sett hverandre siden Paris, men en dag spaserer hun inn på etablissementet hans i Casablanca, og Ricks tilværelse blir snudd opp ned. Ilsa er ikke alene. Hun reiser sammen med den kjente motstandsmannen Victor, og de trenger desperat utreisepapirer. Victors liv er i fare. “Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine”, sier Rick og drikker seg full.
Vi får et tilbakeblikk der vi ser Rick og Ilsa sammen i Paris. De skåler i champagne, og han sier “Here’s looking at you, kid”.
Dagen etter får Rick vite at Ilsa er gift med Victor.
Vendepunkt/klimaks:
Victor oppsøker Rick og ber om å få kjøpe utreisepapirene. Nei, sier Rick. I samme øyeblikk begynner tyskerne i kafeen å synge patriotiske “Die Wacht am Rhein”, og Victor ber husorkesteret spille Marseillaisen. Bandmedlemmene ser spørrende på Rick, som nikker. Dette berømte filmnikket innleder et vendepunkt der Rick – Mr. “I stick my neck out for nobody” himself – blir tvunget til å velge side, med de konsekvenser det får for ham. Tyskerne stenger kafeen.
Klimaks nås når Ilsa bønnfaller Rick om papirene og han fortsatt nekter. “Så mye står på spill, og alt du kan tenke på, er deg selv”, sier hun og kaller ham en feiging. “Én kvinne sårer deg, og du hevner deg på hele verden.” Så forteller hun at hun fortsatt elsker ham, og hvorfor hun forlot ham i Paris – Victor var ikke død, slik hun hadde trodd. Nå vet hun ikke hva hun skal gjøre, men Victor må i hvert fall ut av Casablanca. “Du må velge for oss begge”, sier Ilsa til Rick, og Rick blir igjen tvunget til å ta en avgjørelse.
Avslutning:
I sluttscenen på flyplassen tror Ilsa at hun skal bli igjen hos Rick i Casablanca, mens Victor tar flyet til Lisboa, men Rick har andre planer. Han overtaler henne til å bli med Victor – det er best i det lange løp, sier han. “We’ll always have Paris.” Selv må han i eksil. Han har en krig å utkjempe.
Vi nikker fornøyd. En tilfredsstillende slutt.
Hvor kommer ideene fra?
Tekst: Solveig Hansen, 2018
“Hvor får du ideene fra?” er kanskje det spørsmålet forfattere oftest blir stilt.
Visesanger Øystein Sunde ble en gang spurt hvor han fikk ideene sine fra. Bestiller dem fra en postordrekatalog, svarte han. Også den britiske forfatteren Neil Gaiman pleide å gi morsomme svar, som at ideene kom fra en “Månedens idé”-klubb. Etter hvert gikk han over til bare å si at han finner på dem i hodet sitt. Han forteller om dette i essayet Where do you get your ideas?
Ideene er overalt i og rundt deg. La deg inspirere av avisoverskrifter (japansk mann snakker igjen med kona etter å ha tiet henne i hjel i 20 år), tjuvlytt til andres samtaler på toget (han som livet har fart hardt med, og som forteller at det var musiker han ville bli, men faren tvang ham til å bli elektriker som ham selv), eller glo på folk i kaffebaren og dikt opp historier om dem. Eller still deg selv spørsmål som disse fra Gaimans essay:
Tenk om …? Tenk om du våknet opp med vinger? Tenk om du kunne krympe til en knapp? Tenk om kattene en gang styrte i verden? Naturlige oppfølgingsspørsmål til kattespørsmålet er: Hvorfor gjør de det ikke lenger, og hva tenker de selv om det?
Lurer på hva … Lurer på hva hun gjør når hun er alene.
Ideene er alltid der og utvikles etter hvert som fortellingen skrider frem. Det er en del av skriveprosessen. Skrivingen, ikke jakten på ideer, er den virkelige jobben. Ikke desto mindre er “Hvor får du ideene fra?” kanskje det spørsmålet forfattere oftest blir stilt.
“Du får ideer hele tiden. Forskjellen mellom forfattere og andre er at vi legger merke til dem.” – Neil Gaiman
Klekk ut en fortelling
Tenk på alt du kan gjøre med egg i en fortelling. Du kan la hovedpersonen spise dem til frokost sammen med bacon og pølser og to Bloody Mary på et hotell i Bergen der han deltar på en konferanse for mellomledere, men utviste dårlige lederegenskaper overfor seg selv kvelden før.
Du kan la en ektemann servere frokost på sengen til den syke konen sin, speilegg stekt på én side, plommen hel, slik hun liker det. Han kan være en genuint omsorgsfull, pensjonert ektefelle – eller kanskje ikke, noe du lar leserne få vite noen sider senere når du avslører de ekstra ingrediensene i egget.
Du kan la en mor steke pannekaker for å muntre opp et ungt, knust hjerte, en gest de minnes mange år senere.
Kakk et egg åpent fra innsiden, med et unisont Aww fra tilskuerne når en babydrage titter frem og spyr ut en liten flamme. Den kan selvsagt vokse seg alt annet enn søt og bli til et killerbeist på side 92.
Skriv en kortfortelling om et egg som ikke vil klekke fordi beboeren er redd for å forlate komfortsonen. Men ut må han.
Eller bare stikk ut på kjøkkenet og smell sammen en omelett.
Denne artikkelen ble første gang publisert i kreatiwweb nr. 1/2018:
Dame i rødt
Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)
Trodde du at karakterer forsvinner bare fordi du skriver dem ut av en fortelling? Tro om igjen. De begynner en vandring fra forfatter til forfatter og bønnfaller om å bli skrevet: Hva skal det bli av meg?
Tenk deg at du skribler ned følgende idé til en fortelling på en gul lapp: En forfatter holder en presentasjon på byens Grand Hotel. Plutselig blir han vitne til at en rødkledd kvinne tvinges med makt ut av rommet av en mann med et knivarr tvers over kinnet og et stygt flir. Hun snur seg desperat mot forfatteren, og han kan lese leppene hennes: Hjelp meg! Så sukker du resignert: Herregud – og putter den gule lappen i skuffen, oppå de andre gule lappene med halvhjertede plott, og glemmer alt om den.
I mellomtiden gjør den forlatte forfatteren det til sin oppgave å finne kvinnen i rødt, og starter reisen fra forfatter til forfatter. Noen ganger gjør han et kort stopp i en bok, kanskje stående på et åsted der han speider etter henne. Iblant blir han tauet inn til avhør, før han slippes fri og forsvinner fra nok en fortelling.
Du er fullstendig uvitende om alt dette inntil en ny bok skaper overskrifter når en forfatterdebutant slipper krimromanen Dame i rødt. Kritikere og lesere er fra seg av begeistring: “Sensasjonelt!” “En ny Mankell!” Boken handler om en forfatter som under et foredrag på byens Grand Hotel ser en rødkledd kvinne bli dradd ut av rommet av en mann med et knivarr tvers over kinnet og et stygt flir. Forfatteren starter jakten på henne og følger sporene hennes fra by til by, land til land. “Dame i rødt?” mumler du for deg selv, og et vagt minne om en karakter på en gul lapp murrer litt hodet ditt.
Det kan skje.
Denne artikkelen er fra #kreativweb nr. 1/2018, som har “Skrivefunderinger” som tema:
“Den ene bygger opp, den andre river ned.”
Tekst: Solveig Hansen, 2018
Én enkel kommentar fra skriveinstruktøren lærte meg å se på tekstene mine på en helt ny måte. Et skriveteknisk aha-øyeblikk der jeg lærte om viktigheten av konflikt i en fortelling. Dessuten: Karakterene må ville noe, og du bør unngå maratonskriving.
Introduksjon til konflikt
“Velg en bokstav og deretter tre ord som begynner med denne bokstaven, og sett det hele sammen til en liten fortelling.” Det var oppgaven vi fikk på et mini-skrivekurs. Jeg valgte “K” for “kjøre” og så straks for meg en sykkel, legoklosser og en kollisjon.
Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen på huset hun holdt på å bygge i hagen, da han plutselig kom kjørende altfor fort gjennom porten og braste rett inn i veggen. Den raste sammen. “Se deg for, din dust”, skrek hun. “Sorry”, sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggkonstruksjonen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.
Skriveinstruktøren forklarte at jeg beskrev to personer i konflikt med hverandre. “Den ene bygger opp, den andre river ned.” Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev. Fortellingen kunne gå videre i flere retninger, sa han. Han-personen kunne for eksempel hjelpe hun-personen med å bygge opp igjen. Eller kanskje de syklet videre sammen.
“Den ene bygger opp, den andre river ned.” Det er den i særklasse mest matnyttige kommentaren jeg noensinne har fått om skriving. En øyeåpner som gjorde meg til en mer bevisst skriver og fikk meg til å se på mine egne tekster på en ny måte. Jeg bruker den fortsatt som rettesnor.
Hvordan en person bruker en fysisk ting, sier mye om personen, lærte jeg på kurset. En legobygning kan smadres eller bygges opp. En legokloss kan slenges i veggen eller settes forsiktig på plass. “Det er vendingene i følelser, vist gjennom handling, som skaper rom du kan fylle ut med flere detaljer”, lærte jeg. Jeg kalte den endelige fortellingen Legoland. Den ender med forsoning.
Min første store skriveopplevelse av typen Aha. To andre viktige ting jeg har lært siden da, er at karakterene må ville noe, og at det holder å skrive litt hver dag, kanskje bare en halv time eller en time eller to.
Karakterene må ville noe
Dette budskapet hamrer Robert Olen Butler inn i webkasten Inside Creative Writing, der han demonstrerer den kreative skriveprosessen i praksis og skriver en 4000 ord lang fortelling på direkten i løpet av 17 to timers økter. 34 lærerike timer verdt mangt et skrivekurs. Vi kan følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Ordet yearning går igjen, karakterenes innerste ønske eller drivkraft: Karakterene må ville noe.
Kurt Vonnegut sier det samme i sine åtte kjappe og praktiske råd om å skrive en kortfortelling. Alle karakterer må ville noe, “om det så bare er å få seg et glass vann”:
Ikke skriv til spya tar deg
Unngå maratonskriving, er et viktig skriveråd jeg har plukket opp underveis og skriver om i Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det: “Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag.”
Tre håndfaste tips som jeg har puttet i skriveverktøykassen. Og her er den endelige Legoland-fortellingen, resultatet av en liten ukes skrivekurs:
LEGOLAND
Av Solveig Hansen, 2011
Idet han svingte inn porten, mistet han kontrollen over sykkelen og braste rett inn i legohuset hun holdt på å bygge i hagen. Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen. “Oops”, sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.
“Se hva du har gjort! Nå må jeg bygge på nytt.” Hun stilte seg foran ham med hendene godt plantet på hoftene, den sedvanlige posituren når hun var forbannet. Hun la ikke engang merke til at han hadde skrubbet opp det ene kneet. Alt hun tenkte på, var de dumme klossene. Det var dét som opprørte ham mest, at alt dreide seg om henne, henne, henne. Han hadde alltid føyd henne. Gjør ditt. Hent datt. Det var mange år til han skulle lære ord som “slave” og “bitch” og “hersketeknikk”. Dumming, var dekkende for det han tenkte om henne der og da i legoland, det er ikke hun som bestemmer over meg. Aldri mer. Denne nyvunne innsikten fikk ham til å rette ryggen litt mer karslig enn før. Han hadde mest lyst til å sparke hele legodritten over ende, men det var nå engang han som hadde revet ned den veggen. Et hendelig uhell, og det sa han til henne: “Det var ikke meningen.”
“Skal jeg hjelpe deg?” spurte han. Hun enset ham ikke.
Han satte seg på huk ved siden av henne enda hun ikke hadde bedt ham om det, og festet et vindu forsiktig på plass. Så at hun ikke fikk det helt til. Han tok liksom kommandoen litt. Hun skjønte tegningen.
“Skal jeg hente et plaster til kneet ditt?” spurte hun forsonlig.
Thomas Wolfe og Max Perkins
Tekst: Solveig Hansen, 2017
“Look Homeward, Angel”, “Of Time and the River” og en redaktørbiografi. I sommer står Thomas Wolfe og forlagsredaktør Max Perkins på leselisten.
“… Remembering speechlessly we seek the great forgotten language, the lost lane-end into heaven, a stone, a leaf, an unfound door. Where? When?
O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again.”
Thomas Wolfe, altså. Jeg dåner. Eller som Agnar Mykle sa det: “Jeg var fanget av Thomas Wolfe.” Olav Duun likte ham også. Det samme gjorde beatforfatteren Jack Kerouac. Selv var Wolfe en stor beundrer av James Joyce.
Hvorfor akkurat disse bøkene i sommervarmen? Det begynte med at jeg så Genius (2016), som handler om forholdet og samarbeidet mellom Thomas Wolfe og Max Perkins, mannen som redigerte bøkene hans. Filmen gir en god skildring av skrive- og redigeringsprosessen. Det ene førte til det andre, og her sitter jeg med tre tykke Wolfe-romaner pluss A. Scott Bergs Perkins-biografi Max Perkins: Editor of Genius (1979) og Thomas Wolfes egen “bakbok” The Story of a Novel (1936), der han forteller om skrivingen av Of Time and the River. Skriveprosessen sett fra alle sider, med andre ord. Litt nerdete kanskje, men det gir et større perspektiv til lesingen av selve bøkene.
Jeg skulle gjerne lest bøkene i originalversjonen, men må nøye meg med bibliotekets norske utgaver, som så vidt jeg har skjønt, er kraftig amputert. I den norske oversettelsen av Look Homeward, Angel (norsk: Finn veien, engel) er blant annet inngangsavsnittet med “O Lost” ovenfor utelatt. “O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again” er et hyppig brukt Wolfe-sitat og går igjen i boken: “O fortapte minne som vinden gråter om, kom tilbake, kom tilbake.” “O forsvunne ånd som vinden gråter om, kom tilbake.”
Look Homeward, Angel (1929) er Thomas Wolfes debutroman, en nokså utilslørt selvbiografi som fortsetter i Of Time and the River (1935) (to bind på norsk: I drift på livets elv og Byen, reisen og drømmen). Vi følger Wolfes alter ego Eugene Gant gjennom en kvelende barndom og oppvekst i en dysfunksjonell familie frem til han i voksen alder etablerer seg som forfatter. Den fiktive småbyen Altamont er lett å kjenne igjen som Wolfes hjemby Asheville, som han hadde et elsk-hat-forhold til og vokste ut av. Innbyggerne i Asheville ble så opprørte over måten Wolfe fremstilte dem på i Look Homeward, Angel, at han ikke satte sine ben i byen på åtte år. De ble opprørte over Of Time and the River også, men da fordi de ikke ble nevnt i boken.
Look Homeward, Angel tar for seg Eugenes barne- og ungdomsår. Allerede i babykurven var han “mistrøstig ved tanken på den lange besværlige veien som lå foran ham”. Vi finner ham stadig fordypet i indre monologer og refleksjoner der Wolfe briljerer med språket – poetiske passasjer kombineres med nøkterne skildringer som driver handlingen fremover. Det går fra blomstrende “egyptiske kvinners fyldige harmoniske kropper som lutet seg utover månebelyste balustrader” i Eugenes hode og rett til virkeligheten og ombyggingen av morens pensjonat, gjort “etter hennes egne tegninger, og av billigste materialer”. Eugenes foreldre var gjerrige typer. Senere dør en bror, etter å ha tatt “et siste klart og overbærende blikk” på familien rundt sykesengen, “det triste opptoget av billig kjærlighet og slett samvittighet”. Et godt bilde på et forhutlet skjebnefellesskap.
Nå venter Of Time and the River, som starter der Look Homeward, Angel slutter, med Eugene på vei til Harvard. Deretter går jeg kanskje løs på de to bøkene som ble utgitt etter Wolfes død, The Web and the Rock og You Can’t Go Home Again.
Men så gav han sig til å skrive som en gal – som bare en gal kan skrive – drevet av en sansenes og følelsenes galskap, som han ikke kunde beherske og styre lenger, hypnotisert til å utføre ting med eller mot sin vilje.
– Thomas Wolfe, “Byen, reisen og drømmen”
Wolfe og Perkins
Thomas Wolfe raget to meter over bakken. Det sies at han skrev stående med kjøleskapet som skrivebord, alltid med blyant. Ikke alt var like leselig, noe som førte til flere skrivefeil i de trykte bøkene: “African kings” ble til “African beings”, og “shaking his head” ble til “shaking his beard”, bare for å nevne et par. Et stort irritasjonsmoment for ham. “Vi skulle ventet et halvt år til [med utgivelsen]”, skrev han til Max Perkins.
Wolfe ble refusert av i hvert fall tre forlag før han ble antatt hos Scribner’s og ble en del av Perkins’ stall. Dermed startet en av de mest legendariske forfatter/redaktør-relasjonene i amerikansk litteraturhistorie. Perkins omstrukturerte og strammet opp de viltvoksende manuskriptene, og en motvillig forfatter måtte gå med på en drastisk kutting. Look Homeward, Angel ble kuttet med over 60000 ord. Of Time and the River ble kuttet enda mer. Originalmanuskriptet var på 5000 håndskrevne sider, rundt én million ord. Redigeringen tok to år.
Wolfe dedikerte Of Time and the River til Perkins og lovpriste ham i The Story of a Novel. Det fikk kritikerne hans til å spørre hvem det var som skapte bøkene, Wolfe eller Perkins. Den krasseste kritikken kom fra Bernhard De Voto i artikkelen “Genius Is Not Enough” i Saturday Review. Han skrev at det ikke holder å skrive godt, man må også kunne forme materialet og lære seg begrensningens kunst. Han antydet at Wolfes tekster var kvernet fabrikkmessig gjennom Scribner’s-maskineriet. En urettmessig kritikk ifølge Wolfe og Perkins, men den tok hardt på Wolfe og var medvirkende til at han valgte å bytte forlag. Den kraftige kuttingen av tekstene hans hadde også sitt å si.
Kanskje tiden var inne til å frigjøre seg fra en farsfigur av en redaktør og prøve seg på egen hånd, men tiden var ikke på hans side. Thomas Wolfe døde et par uker før sin 38-årsdag, en intens “writer in progress”. Han ble begravd i hjembyen.
O Lost var den opprinnelige tittelen på Look Homeward, Angel. Den ukuttede versjonen ble gitt ut i 2000, i forbindelse med 100-årsjubileet for Wolfes fødsel: O Lost: A Story of the Buried Life.
“Hver eneste av oss består av en sum vi ikke kan telle; trekk oss fra hverandre igjen, ned i nakenheten og natten, da vil du oppdage at den kjærlighet som sluttet i Texas i går, begynte på Kreta for fire tusen år siden.”
– Thomas Wolfe, “Finn veien, engel”
Se også:
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?, om en gutt-ser-jente-scene i Genius som ble kuttet fra godt og vel 200 ord til 25.
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?
Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)
Øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i … Gutt ser jente, og forfatteren vet ikke helt hvordan han skal beskrive den blå hinsides blå øyefargen. “Som blått, bare”, sier redaktøren. Ikke noe behov for referanser til dyphavsfauna.
Dette er en scene fra Genius, en film om samarbeidet mellom Scribner’s-redaktøren Maxwell Perkins (Colin Firth) og forfatteren Thomas Wolfe (Jude Law). Vi befinner oss på 1930-tallet. Wolfe stikker innom Perkins’ kontor med et 5000 (!) sider langt håndskrevet manuskript som skulle bli til Of Time and the River – og etter hvert skåret ned til 900 sider.
I denne scenen ser vi redaktøren i arbeid, mens forfatteren slåss for hvert eneste ord og fortsetter å legge til sider. Det godt og vel 200 ord lange gutt-ser-jente-avsnittet blir kuttet til 25 ord. Dialogen nedenfor er en avskrift av undertekstene i filmen. Hvem sier at redigering er kjedelig?
“Det første møtet med jenta skildrer du sånn”, sier Perkins til Wolfe og leser høyt: “Da Eugenes øyne hadde vent seg til den virvlende disen fra sigarettene, så han en kvinne, kledd i serge og med hansker som klenget seg til hennes elfenbenshvite armer som nå var solfylte og rødmet, som en konkylies blodrøde indre slik det møter zoologens blikk når det drar ham mot fordervelsen med sin forlokkende rosafarge. Det var hennes armer. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å hamre. Blå var de. Trass i røyken fra Chesterfields og Lucky Strikes så han at øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i i all evighet uten noensinne å savne brannbilrødt eller maisgult. Fra den andre siden av rommets avgrunn slukte de blå øynene ham uten å se ham. Det ville de heller aldri gjøre. Det var han helt viss om. Eugene forsto hva poetene har skrevet om i alle disse årene. Alle de bortkomne, vandrende sjeler som nå var hans brødre. Han kjente en kjærlighet som aldri skulle bli hans. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst. Den svisjende lyden da han falt, og knaset av hans knuste hjerte. Det var ikke en lyd å høre, men livet hans brast.”
“Liker du det ikke?” spør Wolfe. “Det vet du at jeg gjør”, svarer Perkins, “det er ikke poenget.” Så starter argumentasjonen om hva som må kuttes:
Maxwell Perkins: Han ser altså ei jente og blir forelsket.
Thomas Wolfe: Ja.
Perkins: Begynner han å tenke på dyphavsfauna da?
Wolfe: Akkurat da, ja.
Perkins: Jeg kjøper det ikke. Jeg tror du forelsket deg i bildespråket, ikke jenta.
Wolfe: Vi stryker altså zoologien og tobakksmerkene …
Og sånn holder de på.
Wolfe: Hvert bilde, hver lyd, hvert ord har betydning. De er uunnværlige.
Perkins: Du mister tråden. Hvordan var din første forelskelse? Var det maisgult og Chesterfields?
Wolfe: Det var et lynnedslag.
Perkins: Og det er sånn det skal være – et lynnedslag. Spar oss for tordenen.
Wolfe: Jeg skjønner. Jeg skjønner. Kutt det. Og det. Bort med alt rundt. Han så en kvinne – kutt, kutt, kutt. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å hamre.
Perkins: Nei, slutt med Wordsworth-frasene.
Wolfe: Blå var de, blå som havet.
Perkins: Klisjéaktig.
Wolfe: Blå hinsides blått, som …
Perkins: Som blått, bare.
Wolfe: En blå farge til å svømme i i all evighet … Kutt.
Perkins: Og fortsett med?
Wolfe: Hadde maken til blått noensinne blitt sett? Hadde slike øyne noensinne funnets?
Perkins: Slike retoriske spørsmål trengs ikke.
Wolfe: Hvorfor ikke?
Perkins: Det er ikke noe lynnedslag, bare en digresjon.
Wolfe: Blå hinsides … Nei! Øynene hennes var blå.
Perkins: Bedre.
Sluttresultat: “Eugene så en kvinne. Øynene hennes var blå. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst.”
For blodfattig? Det kommer kanskje an på hvor viktig denne scenen er for historien som helhet i en murstein på 900 sider. Of Time and the River er Wolfes fiksjonaliserte selvbiografi.
Perkins – som også arbeidet med F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway – kommer med en redaktørs hjertesukk: “Gjør vi virkelig bøkene bedre? Eller forandrer vi dem bare?”
“Kanskje jeg har maltraktert boken din”, sier han til Wolfe. “Tenk om den var fullendt alt da du kom hit med den?”
Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det.
Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)
Det er ett av tre viktige skriveråd jeg har plukket opp underveis.
Renner Twitter- og Facebook-feeden din over av sitater om skriving? Vel og bra, men hvis du mener alvor med den der boken, er det bare å sette seg ned og skrive. Det beste skriverådet er å skrive, ikke vente på inspirasjon.
Gullsitater fra forfattere som har fått det til, kan være inspirerende. Selv foretrekker jeg de mer håndfaste rådene som har med skrivehåndverket å gjøre. Jeg er ikke romanforfatter, men jeg liker å skrive om skriveprosessen og hvordan karakterer blir til.
For å få førstehåndskunnskaper testet jeg forfatterrollen for noen år siden, et skriveeksperiment som ble til kortfortellingen Person søker forfatter. Konklusjonen var at jeg nok aldri kommer til å skrive en bok – et bokprosjekt virker for stort og uoverkommelig med alle sine detaljer. Piffen forsvinner, og jeg legger skrivingen til side.
Et annet spørsmål jeg har balet med, er hvor mye forfatteren kan endre uten at autentisiteten forsvinner. Person søker forfatter handler om en karakter som kom til meg, og jeg skrev historien hans slik den fremsto for meg. Det eneste jeg endret, var stedet for handlingen. En bevisst beslutning som forstyrret skriveflyten litt, merket jeg, men samtidig ga det meg en følelse av kontroll og autoritet. Når jeg nå skal i gang med neste skriveeksperiment, Forfatter søker person, der jeg må dikte opp en karakter, skjønner jeg jo at fortellinger kan skapes på mange måter, fra det intuitive til en mer systematisk oppbygging. En kombinasjon av plan og inspirasjon er kanskje det beste, lærte jeg på et skrivekurs. Jeg tror likevel at overtenking og overredigering kan føre til at nerven i fortellingen blir borte.
Skrivespy, idéstrukturering, fleksibel intuisjon: Jeg har pløyet meg gjennom skriveveiledninger, webinarer og skriveblogger for å finne råd og tips. Her er de tre viktigste tingene jeg har lært:
1. Unngå maratonskriving.
Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag. Tenk på det: Hvis du skriver 500 ord hver dag, har du en fortelling på 50000 ord i løpet av 100 dager. Kanskje en kortfortelling i løpet av en uke, eller en minifortelling hver dag hvis du skriver historier på 100 ord.
Jeg liker sammenligningen mellom skriving og trening. Du trener ikke flere timer i strekk, bare for å stoppe i ukevis. Du setter av tid, hver dag eller noen dager i uken. Gjør det samme med skrivingen, så holder du skrivemuskelen i form. Disiplin er en treningssak.
2. Tenk scener, ikke bok.
En bok har en begynnelse, en midtdel og en slutt. Jeg er god på begynnelser, for så å hoppe rett til slutten. Midten – selve boken, så å si – er det verre med fordi det er der diktingen i stor grad foregår. Det blir fort uoversiktlig hvis du tenker på boken som én lang handling. Tenk scener i stedet, har jeg lært. En bok består av mange scener, der den ene fører til den neste til fortellingen er ferdig.
Du skriver normalt ikke en fortelling lineært fra begynnelse til slutt, men hopper frem og tilbake. Kanskje har du allerede viktige scener du vil ha med. Fyll da ut med scener som leder frem til disse. Enkeltscener er lette å flytte rundt på, enten du skribler dem ned på gule lapper som du henger opp på veggen, eller bruker et verktøy som Scrivener til å strukturere ideer.
3. Alt må kunne reforhandles.
Er intuisjon nærmest noe sakralt, eller hvor mye kan forfatteren endre? “Alt i fortellingen må kunne reforhandles”, sier Robert Olen Butler, professor i kreativ skriving, i webkasten Inside Creative Writing. I løpet av 17 to timers økter skrev han en 4000 ord lang fortelling på direkten. Seerne kunne følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Han skrev hver kveld, noen ganger 300 eller 400 ord, andre ganger nærmere 600. Han beskriver også sin egen skriveprosess og sier at målet er å skape en naturlig helhet der alt harmonerer med alt. Men alt må altså kunne reforhandles. Ikke lås deg til en bestemt idé eller avslutning. Du risikerer å miste den naturlige flyten.
Noen skriver et rått og intuitivt førsteutkast og finskriver etterpå, mens andre redigerer underveis. I likhet med Butler tilhører jeg de sistnevnte. Parallell skriving og redigering er en kombinasjon som passer for meg. Og nå vet jeg også at ideer, uansett hvor intuitive de måtte være, ikke er hugget i stein.
Tre gode råd. Det beste skriverådet er likevel å skrive. Skriv. Bare skriv.
Se også:
Sören Bondeson: Sju steg för att lyckas med din roman
Creative Writing Now – kurs, ideer og inspirasjon
TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering 