TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)

Øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i … Gutt ser jente, og forfatteren vet ikke helt hvordan han skal beskrive den blå hinsides blå øyefargen. «Som blått, bare», sier redaktøren. Ikke noe behov for referanser til dyphavsfauna.

Dette er en scene fra Genius, en film om samarbeidet mellom Scribner’s-redaktøren Maxwell Perkins (Colin Firth) og forfatteren Thomas Wolfe (Jude Law). Wolfe stikker innom Perkins’ kontor med et 5000 (!) sider langt håndskrevet manuskript som skulle bli til Of Time and the River – og etter hvert skåret ned til 900 sider.

I denne scenen ser vi redaktøren i arbeid, mens forfatteren slåss for hvert eneste ord og fortsetter å legge til sider. Det godt og vel 200 ord lange gutt-ser-jente-avsnittet blir kuttet til 25 ord. Dialogen nedenfor er en avskrift av undertekstene i filmen. Hvem sier at redigering er kjedelig?

«Det første møtet med jenta skildrer du sånn», sier Perkins til Wolfe og leser høyt: «Da Eugenes øyne hadde vent seg til den virvlende disen fra sigarettene, så han en kvinne, kledd i serge og med hansker som klenget seg til hennes elfenbenshvite armer som nå var solfylte og rødmet, som trompetsneglers blodrøde indre slik det møter zoologens blikk når det drar ham mot fordervelsen med sin lovende rosafarge. Det var hennes armer. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å gjøre et ekstra hopp. Blå var de. Trass i røyken fra Chesterfields og Lucky Strikes så han at øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i i all evighet uten noensinne å savne brannbilrødt eller maisgult. Fra den andre siden av rommets avgrunn slukte de blå øynene ham uten å se ham. Det ville de heller aldri gjøre. Det var han helt viss om. Eugene forsto hva poetene har skrevet om i alle disse årene. Alle de bortkomne, vandrende sjeler som nå var hans brødre. Han kjente en kjærlighet som aldri skulle bli hans. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst. Den svisjende lyden da han falt, og skramlingen fra hans knuste hjerte. Det var fullstendig stille, men hans liv lå i ruiner.»

«Liker du det ikke?» spør Wolfe. «Det vet du at jeg gjør», svarer Perkins, «det er ikke poenget.» Så starter argumentasjonen om hva som må kuttes:

Maxwell Perkins: Han ser altså ei jente og blir forelsket.

Thomas Wolfe: Ja.

Perkins: Begynner han å tenke på dyphavsfauna da?

Wolfe: Akkurat da, ja.

Perkins: Jeg kjøper det ikke. Jeg tror du forelsket deg i bildespråket, ikke jenta.

Wolfe: Vi stryker altså zoologien og tobakksmerkene …

Og sånn holder de på.

genius1

Kutt, kutt, kutt.

Wolfe: Hvert bilde, hver lyd, hvert ord har betydning. De er uunnværlige.

Perkins: Du mister handlingen. Hvordan var din første forelskelse? Var det maisgult og Chesterfields?

Wolfe: Det var et lynnedslag.

Perkins: Og det er sånn det skal være – et lynnedslag. Blås i tordenen.

Wolfe: Jeg skjønner. Jeg skjønner. Kutt det. Og det. Bort med alt rundt. Han så en kvinne – kutt, kutt, kutt. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å gjøre et ekstra hopp.

Perkins: Nei, slutt med Wordsworth-frasene.

Wolfe: Blå var de, blå som havet.

Perkins: Klisjéaktig.

Wolfe: Blå hinsides blått, som …

Perkins: Som blått, bare.

Wolfe: En blå farge til å svømme i i all evighet … Kutt.

Perkins: Og fortsett med?

Wolfe: Hadde maken til blått noensinne blitt sett? Hadde slike øyne noensinne funnets?

Perkins: Slike retoriske spørsmål trengs ikke.

Wolfe: Hvorfor ikke?

Perkins: Det er ikke et lynnedslag. Det er et avvik fra temaet.

Wolfe: Blå hinsides … Nei! Øynene hennes var blå.

Perkins: Bedre.

Sluttresultat: «Eugene så en kvinne. Øynene hennes var blå. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst.»

For blodfattig? Det kommer kanskje an på hvor viktig denne scenen er for historien som helhet i en murstein på 900 sider. Of Time and the River er Wolfe’s fiksjonaliserte selvbiografi.

Perkins – som også arbeidet med F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway – kommer med en redaktørs hjertesukk: «Gjør vi virkelig bøkene bedre? Eller forandrer vi dem bare?»

«Kanskje jeg har fordervet boken din», sier han til Wolfe. «Tenk om den var fullendt alt da du kom hit med den?»

 

Written by Solveig Hansen

13.6.2017 at 19:58

Publisert i Skriving

Tagged with , ,

Robert Capa og de historiske filmrullene

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen

Bildene hans fra landgangen i Normandie 6. juni 1944 er legendariske, men det var nære på at vi gikk glipp av dem.

Bare 11 av de 106 bildene fotojournalist og krigsfotograf Robert Capa tok på Omaha Beach, overlevde. Resten ble ødelagt under fremkallingen. Til gjengjeld er disse lett kornete «The Magnificant Eleven» blitt ikoniske. Steven Spielberg gjenskapte bildescenene i «Redd menig Ryan».

 
robert_capa

Bildet av Robert Capa (1913–1954) ovenfor er tatt av partneren og kjæresten Gerda Taro, også hun fotojournalist, under borgerkrigen i Spania. Taro omkom i en ulykke under et oppdrag der. Robert Capa ble født i Ungarn. Han dekket fem kriger og døde da han tråkket på en landmine under en reportasjereise i Vietnam. Capa var en av grunnleggerne av Magnum Photos billedbyrå.

 
Den uheldige labassistenten som skulle fremkalle bildene, var 15 år gamle Dennis Banks. Det nærmet seg deadline da Capas bilder nådde London-kontoret til Life, magasinet som hadde gikk ham oppdraget med å dekke de alliertes invasjon, og bildene måtte fremkalles raskt før de skulle sendes videre til New York. Negativene var fine, og bilderedaktør John Morris ba folkene på mørkerommet skynde seg med å få dem fremkalt. Minutter senere kom en gråtende Banks inn på Morris’ kontor: «Capas filmer er ødelagt.» Banks hadde lukket døren til tørkeskapet for å få opp temperaturen, og uten ventilasjon rant emulsjonen av. Fire ødelagte ruller, hvorav tre var tomme, mens den fjerde inneholdt de elleve fotografiene som for alltid skulle levendegjøre D-dagen for verden.

 
robert_capa_normandie

 
Robert Capas motto var at «hvis bildene dine ikke er bra nok, er du ikke nær nok». På D-dagen kom han nær nok da han gikk i land på Omaha Beach sammen med den første gruppen av amerikanske soldater. Under kraftig beskytning fra de tyske stillingene vasset Capa inn på stranden med sine tre kameraer. I løpet av de 90 minuttene han oppholdt seg der, vekslet han mellom å søke dekning og ta de 106 bildene av helvetet som utspant seg rundt ham. Deretter kom han seg om bord i en båt som skulle tilbake til England.

Han skrev senere at han kollapset på båten og våknet naken under et teppe og med en lapp på seg der det sto «Utmattet. Ingen ID-brikke».

I et intervju med Financial Times fortalte John Morris at han kastet de tre tomme filmrullene i søppelkurven. Han vedgikk at han kanskje ikke skulle ha gjort det. De ville hatt ikonstatus i dag. Om Capa selv sies det at han aldri nevnte et ord om de ødelagte filmrullene til Lifes byråsjef i London.

 
Kilder:
Intervju med John Morris om Robert Capa
Wikipedia: The Magnificent Eleven
Wikipedia: Robert Capa

Written by Solveig Hansen

6.6.2017 at 9:00

Publisert i Artikler, Fotografering

Tagged with ,

Betal for kaffen med et dikt

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen (English version)

Poetiser i vei på Verdens poesidag. Det gjør verden til et bedre sted.

Poesi er et vindu mot det fantastiske menneskelige mangfoldet.
– Irina Bokova, generaldirektør i UNESCO

21. mars er Verdens poesidag. Det vedtok UNESCO i 1999. Dette er en dag for å lese, skrive, publisere og lære poesi. På nettstedet sitt minner de oss om betydningen av poesi som kulturell brobygger, og at vi uttrykker de samme spørsmålene og følelsene i dikt, uansett hvor i verden vi hører hjemme.
 
De oppfordrer oss også til å resitere dikt. Her er et tips: Spør om du kan betale for kaffen med et dikt på kaffebaren i anledning poesidagen. NRK Bok prøvde det i 2016 – og de greide det på sjette forsøk. Julius Meinl har gått et skritt lenger.

 
Kafeer, kaffe og dikt: En inspirerende trekant
Den østerrikske kaffegiganten Julius Meinl, som skilter med at de har inspirert diktere siden 1862, har laget sin egen vri og gjort dikt til gangbar valuta på Verdens poesidag. De inviterer gjester på kaffebarene sine over hele verden til å betale for kaffen (eller teen) med dikt den 21. mars. De kaller prosjektet Pay With a Poem og legger frem røde blyanter og rødkantede notislapper som står i stil med de røde kaffekoppene deres.

I 2016 skrev kaffetørste kunder i mer enn 1300 kaffebarer i 34 land til sammen 100 000 dikt.

 

paywithapoem1

Noen hadde også røde skolisser. Bilde fra Julius Meinls Facebook-side.

 
Lang tradisjon
Kafeer er selvsagt ikke nye tilholdssteder for diktere og andre kunstnere, som i hvert fall i 150 år har funnet veien til disse etablissementene for å skrive, drikke og pleie sosial omgang. «Betal med et dikt» er en moderne videreføring av denne tradisjonen. Wien har en rik kaffehuskultur som siden 2011 har stått på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Det typiske wienske kaffehuset, med marmorbord og et generøst utvalg av kaffe, bakverk og internasjonale aviser, representerer sosialt liv på sitt beste, skriver Julius Meinl på nettsidene sine.

Det er et sted der mennesker av alle slag møtes for å diskutere drømmer, reflektere over tanker, dele ideer og komponere mesterverk, lese eller bare sitte stille og se livet utfolde seg.

 
Det er bare å spisse blyanten, ta deg en kopp kaffe, sitte og glo på menneskene og poetisere i vei.

#PayWithAPoem
#PoetryForChange

 
Selv har jeg ett Twitter-kort dikt som jeg resirkulerer i alle kaffe- og diktsammenhenger:

INCOMPATIBLE
You bring me coffee
I bake you cake
I eat your coffee
You drink my cake
Then we practice
the art of conversation

(Zol H, 2013)

 
La deg inspirere:

Written by Solveig Hansen

19.3.2017 at 18:01

Publisert i Poesi

Tagged with ,

Hva blir det neste?

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

Hurra for gründerånden.

I TV-serien «Two and a Half Men» blir Charlie innviet i kunsten å bruke vaskemaskinen. «Utrolig!» sier han storøyd om vidunderet, «hva blir det neste de finner opp?» «Hvordan vet vi når den er ferdig?» spør han broren Alan, som på fleip svarer at maskinen vil ringe ham på mobilen og si fra.

Jeg har hatt et par slike Charlie-øyeblikk i det siste og latt meg imponere av løsninger jeg ikke visste fantes.

Ta den selvbetjente låneordningen på biblioteket, for eksempel. Jeg reserverer bøker på nettet og får tilsendt en melding om hvilken hylleplass jeg kan hente dem fra. Når jeg skal sjekke dem ut, leser lånemaskinen av lånekortet og registrerer alle bøkene i løpet av et blunk, selv om de er stablet i en haug oppå hverandre. Samme når jeg skal levere bøkene tilbake. Jeg legger dem i maskinen, så blir de slukt av et hull i veggen.

Eller digitale resepter, som jeg lærte om da jeg spurte legevaktresepsjonen hvor nærmeste apotek var. Jeg kunne hente medisinen på et hvilket som helst apotek, sa de.

OK, det er kanskje ikke de store tingene, men løsninger som gjør det litt lettere å være kunde og forbruker. The world as it should be, som man sier. Hva blir det neste? Kanskje det bare er å legge hele handlekurven, ikke bare én og én vare, i en automatisert kasse, så leser kassen av alle varene på én gang. Eller kanskje finner noen opp en vaskemaskin som faktisk ringer og varsler deg når den er ferdig. Kanskje finnes det allerede en slik maskin, for alt jeg vet. Tingenes Internett kommer for fullt.

«Kreativitet» og «stagnasjon» er de to ordene jeg liker henholdsvis best og dårligst. De er motsetninger på mange vis. Gründerånden inspirerer meg fordi den handler om kreativitet og fremtidsoptimisme. Det er bare å slå opp på Gule sider og ta en titt på bedriftene der, hver og en skapt av noen som hadde en drøm for fremtiden. Gründerne tenker nytt og viser oss hva vi ikke visste vi hadde behov for. Og de som ikke finner opp de nye løsningene, skaper kanskje tjenester som gjør det lettere for gründerne å produsere og selge produktene sine. Gründere hjelper gründere og skaper tilbud og etterspørsel, nettverk og nye arbeidsplasser og forretningsmodeller.

For egen del kan jeg slå fast at det aldri vil komme noe annet enn ord fra meg. Men vi trenger nye fortellinger også, som kommenterer tiden vi lever i, inspirerer og kanskje fremkaller et smil hos leserne. Gründerord.

Og noen må skrive om alle de flotte gründerne også, ikke sant?

 

doors

Velg dør. Bilde: Pixabay.com

Written by Solveig Hansen

10.3.2017 at 19:25

Publisert i Artikler

Tagged with , ,

25 filmer om skriving

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016

Listen kunne vært lengre, men dette er 25 av favorittfilmene mine med skriving som tema i en eller annen form.

American Splendor er min absolutte favoritt. Den forteller historien om tegneserieforfatteren Harvey Pekar, glimrende spilt av Paul Giamatti. Enkelte scener i filmen ligner en tegneserie.

 
american_splendor

 
Paterson og Midnight in Paris står også høyt på listen. I Paterson spiller Adam Driver bussjåføren og poeten Paterson i Paterson, en by i New Jersey. Gjennom bussvinduet observerer han bylivet på utsiden, og han overhører samtaler mellom passasjerene. Diktene sine skribler han ned i en hemmelig notisbok. Midnight in Paris handler om forfatterspiren Gil Pender (Owen Wilson) som på nattevandringene sine i Paris reiser tilbake i tid og møter kjente forfattere som Zelda og F. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway og Gertrude Stein.

En liten perle på listen er 84 Charing Cross Road, som bygger på brevvekslingen mellom den amerikanske forfatteren Helene Hanff og Frank Doel i antikvariatet Marks & Co, 84 Charing Cross Road, London. I løpet av 20 år, fra 1949, utvekslet de brev, men møttes aldri. Anne Bancroft og Anthony Hopkins spiller hovedrollene.

 
28_charing_cross_rd

 
En annen perle er Finding Forrester, der veteranforfatteren William Forrester (Sean Connery) veileder det unge skrivetalentet Jamal (Rob Brown).

 

Skriv det første utkastet med hjertet. Så skriver du om med hodet. Den første nøkkelen til skriving er å skrive, ikke tenke! (William Forrester i «Finding Forrester»)

 
 
Her er hele listen:

84 Charing Cross Road (Anne Bancroft, Anthony Hopkins, regissør: David Hugh Jones, 1987)

All the President’s Men (Dustin Hoffman, Robert Redford, regissør: Alan J. Pakula, 1976)

American Splendor (Paul Giamatti, regissør: Shari Springer Berman and Robert Pulcini, 2003)

Barfly (Mickey Rourke, Faye Dunaway, regissør: Barbet Schroeder, 1987)

Barton Fink (John Turturro, regissør: Ethan and Joel Cohen, 1991)

Before Sunset (Ethan Hawke, Julie Delpy, regissør: Richard Linklater, 2004)

Capote (Phillip Seymour Hoffman, Catherine Keener, regissør: Bennett Miller, 2005)

Finding Forrester (Sean Connery, Rob Brown, regissør: Gus van Sant, 2000)

Il Postino (Massimo Troisi, Phillipe Noiret, regissør: Michael Radford, 1994)

Le Scaphandre et le Papillon (Dykkerklokken og sommerfuglen) (Mathieu Amalric, regissør: Julian Schnabel, 2007)

Midnight in Paris (Owen Wilson, regissør: Woody Allen, 2011)

Misery (James Caan, Kathy Bates, regissør: Rob Reiner, 1990)

My Left Foot (Daniel Day-Lewis, regissør: Jim Sheridan, 1989)

Paterson (Adam Driver, regissør: Jim Jarmusch, 2016)

Reconstruction (Maria Bonnevie, Nikolaj Lie Kaas, regissør: Christoffer Boe, 2003)

Reprise (Anders Danielsen, Espen Klouman Høiner, regissør: Joachim Trier, 2006)

Spotlight (Michael Keaton, Mark Ruffalo, Rachel McAdams, regissør: Tom McCarthy, 2015)

Stranger than Fiction (Will Ferrell, Emma Thompson, regissør: Marc Forster, 2006)

Sult (Per Oscarsson, regissør: Henning Carlsen, 1966)

Sunset Boulevard (William Holden, Gloria Swanson, regissør: Billy Wilder, 1950)

Swimming Pool (Charlotte Rampling, regissør: François Ozon, 2003)

The Hours (Nicole Kidman, Julianne Moore, Meryl Streep, regissør: Stephen Daldry, 2002)

The Lunchbox (Nimrat Kaur, Irfan Khan, regissør: Ritesh Batra, 2013)

Trumbo (Bryan Cranston, Helen Mirren, regissør: Jay Roach, 2015)

Wonder Boys (Michael Douglas, regissør: Curtis Hanson, 2000)

Written by Solveig Hansen

11.2.2017 at 21:45

Publisert i Filmer

Tagged with

En selvpublisert klassiker: A Christmas Carol

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)

A Christmas Carol er 173 år.

19. desember 1843 kom A Christmas Carol, En julefortelling, ut. Det tok Charles Dickens seks uker å skrive den, og han betalte selv for publiseringen. Responsen lot ikke vente på seg, og innen julaften samme år hadde han solgt 6000 eksemplarer. Pris: 5 shilling, som tilsvarer 22 pund i 2016.

Når Ebenezer «Bah! Humbug» Scrooge – «en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig, gammel synder» (Torstein Bugge Høverstads oversettelse) – formår å skape en bedre utgave av seg selv, er det håp for oss alle. Sånt tåler vi å høre, og det er kanskje en av grunnene til at boken aldri har vært ute av trykk i løpet av de 173 årene som har gått siden den så dagens lys.

A Christmas Carol handler om forvandling og forsoning, men er samtidig en skarp kommentar til fattigfolks kår på den tiden. De sosiale skjevhetene er et tema som går igjen i mange av Dickens’ bøker, blant annet David Copperfield, som er hans mest selvbiografiske verk. Dickens selv var ikke ukjent med livet på fabrikkgulvet. Da faren havnet i gjeldsfengsel, ble 12-årige Charles satt til å jobbe i en skosvertefabrikk.

Med A Christmas Carol bidro Dickens til å gjøre julen mer julete og vakte høytidsånden i leserne: En fabrikkeier stengte fabrikken første juledag og sendte en kalkun til hver av sine ansatte. En skuespiller samlet inn 20 000 pund til de fattige ved å lese julefortellingen høyt for folk. I en skyttergrav under første verdenskrig kunne man høre en kaptein lese den for soldatene. Og vår egen dronning Maud sendte gaver til funksjonshemmede barn i London, «With Tiny Tim’s Love».

Det er en nifs fortelling også. Gadd vite hvor mange generasjoner med nattlige mareritt Jacob Marleys spøkelse har forårsaket, kanskje spesielt etter filmversjonen fra 1951, der Alastair Sim spiller Scrooge. I Muppet Christmas Carol grøsser rotta Rizzo: «Dette er skumle saker.» Han leder oss gjennom historien sammen med Gonzo, som spiller Dickens. «Bør vi tenke på ungene som ser på?» «Nei», svarer Gonzo, «dette er kultur.» Såpass må man tåle. Men når juleånd nummer tre er på vei inn, tør de to ikke være der lenger, og vi ser dem ikke igjen før på slutten av filmen.

Til tross for budskapet i fortellingen var A Christmas Carol opprinnelig et kommersielt prosjekt, fortalte Dickens’ oldebarn Monica Dickens i et radiointervju, der hun også leste fortellingen slik den hadde vært lest i hennes slekt siden mesterforfatteren selv leste den for sine barn. Dickens var i pengeknipe. Salget av føljetongene hans gikk ikke så godt, og det var alltid noen familiemedlemmer som ba om lån. Med julen bare et par måneder unna bestemte han seg for å skrive en julefortelling for å tjene noen raske pund. Under skrivingen ble han så oppslukt av historien at han glemte alt om penger og fullførte den med en «glødende entusiasme».

Dickens tjente aldri de store pengene på A Christmas Carol, til tross for den gode mottakelsen. I stedet for en engangsbetaling fra utgiveren hadde han valgt å motta en prosentandel av fortjenesten i håp om å tjene mer, og han sto selv for publiseringskostnadene. Produksjonen kostet imidlertid sitt, med en bok som inneholdt illustrasjoner i trefargetrykk og gullblad langs sidekantene. Ifølge Monica Dickens endte han opp med en fortjeneste på skuffende 1000 pund.

 
christmas_carol

 
christmas_carol_title_page

 
 
Dickens leste en forkortet versjon av A Christmas Carol høyt for publikum godt over 100 ganger. Han redigerte teksten for å gjøre den bedre egnet for høytlesning:

 
christmas_carol_edited

 
 
I 2014 leste den britiske forfatteren Neil Gaiman A Christmas Carol fra en leseversjon redigert av Dickens. En minneverdig forestilling som fant sted på New York Public Library, der Gaiman stilte i Dickens-antrekk og med Dickens’ karakteristiske fippskjegg. (Lesningen starter ca. 9:25 inn i sendingen.)

 
 
 
 
Se også:
Torstein Bugge Høverstad: Dickens og God jul – om å oversette A Christmas Carol
 

Written by Solveig Hansen

19.12.2016 at 22:23

Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det.

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)

Det er ett av tre viktige skriveråd jeg har plukket opp underveis.

Renner Twitter- og Facebook-feeden din over av sitater om skriving? Vel og bra, men hvis du mener alvor med den der boken, er det bare å sette seg ned og skrive. Det beste skriverådet er å skrive, ikke vente på inspirasjon.

 
Halvtransparent teksboks

 
Gullsitater fra forfattere som har fått det til, kan være inspirerende. Selv foretrekker jeg de mer håndfaste rådene som har med skrivehåndverket å gjøre. Jeg er ikke romanforfatter, men jeg liker å skrive om skriveprosessen og hvordan karakterer blir til.

For å få førstehåndskunnskaper testet jeg forfatterrollen for noen år siden, et skriveeksperiment som ble til kortfortellingen Person søker forfatter. Konklusjonen var at jeg nok aldri kommer til å skrive en bok – et bokprosjekt virker for stort og uoverkommelig med alle sine detaljer. Piffen forsvinner, og jeg legger skrivingen til side.

Et annet spørsmål jeg har balet med, er hvor mye forfatteren kan endre uten at autentisiteten forsvinner. Person søker forfatter handler om en karakter som kom til meg, og jeg skrev historien hans slik den fremsto for meg. Det eneste jeg endret, var stedet for handlingen. En bevisst beslutning som forstyrret skriveflyten litt, merket jeg, men samtidig ga det meg en følelse av kontroll og autoritet. Når jeg nå skal i gang med neste skriveeksperiment, Forfatter søker person, der jeg må dikte opp en karakter, skjønner jeg jo at fortellinger kan skapes på mange måter, fra det intuitive til en mer systematisk oppbygging. En kombinasjon av plan og inspirasjon er kanskje det beste, lærte jeg på et skrivekurs. Jeg tror likevel at overtenking og overredigering kan føre til at nerven i fortellingen blir borte.

Skrivespy, idéstrukturering, fleksibel intuisjon: Jeg har pløyet meg gjennom skriveveiledninger, webinarer og skriveblogger for å finne råd og tips. Her er de tre viktigste tingene jeg har lært:

  
1. Unngå maratonskriving.
Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag. Tenk på det: Hvis du skriver 500 ord hver dag, har du en fortelling på 50000 ord i løpet av 100 dager. Kanskje en kortfortelling i løpet av en uke, eller en minifortelling hver dag hvis du skriver historier på 100 ord.

Jeg liker sammenligningen mellom skriving og trening. Du trener ikke flere timer i strekk, bare for å stoppe i ukevis. Du setter av tid, hver dag eller noen dager i uken. Gjør det samme med skrivingen, så holder du skrivemuskelen i form. Disiplin er en treningssak.

 
2. Tenk scener, ikke bok.
En bok har en begynnelse, en midtdel og en slutt. Jeg er god på begynnelser, for så å hoppe rett til slutten. Midten – selve boken, så å si – er det verre med fordi det er der diktingen i stor grad foregår. Det blir fort uoversiktlig hvis du tenker på boken som én lang handling. Tenk scener i stedet, har jeg lært. En bok består av mange scener, der den ene fører til den neste til fortellingen er ferdig.

Du skriver normalt ikke en fortelling lineært fra begynnelse til slutt, men hopper frem og tilbake. Kanskje har du allerede viktige scener du vil ha med. Fyll da ut med scener som leder frem til disse. Enkeltscener er lette å flytte rundt på, enten du skribler dem ned på gule lapper som du henger opp på veggen, eller bruker et verktøy som Scrivener til å strukturere ideer.

  
3. Alt må kunne reforhandles.
Er intuisjon nærmest noe sakralt, eller hvor mye kan forfatteren endre? «Alt i fortellingen må kunne reforhandles», sier Robert Olen Butler, professor i kreativ skriving, i webkasten Inside Creative Writing. I løpet av 17 to timers økter skrev han en 4000 ord lang fortelling på direkten. Seerne kunne følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Han skrev hver kveld, noen ganger 300 eller 400 ord, andre ganger nærmere 600. Han beskriver også sin egen skriveprosess og sier at målet er å skape en naturlig helhet der alt harmonerer med alt. Men alt må altså kunne reforhandles. Ikke lås deg til en bestemt idé eller avslutning. Du risikerer å miste den naturlige flyten.

Noen skriver et rått og intuitivt førsteutkast og finskriver etterpå, mens andre redigerer underveis. I likhet med Butler tilhører jeg de sistnevnte. Parallell skriving og redigering er en kombinasjon som passer for meg. Og nå vet jeg også at ideer, uansett hvor intuitive de måtte være, ikke er hugget i stein.

  
Tre gode råd. Det beste skriverådet er likevel å skrive. Skriv. Bare skriv.

 
Se også:
Sören Bondeson: Sju steg för att lyckas med din roman
Creative Writing Now – kurs, ideer og inspirasjon

Written by Solveig Hansen

12.12.2016 at 22:12

Publisert i Skriving

Tagged with , ,

%d bloggers like this: