TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Så mange valgfrie skriveformer. Velg én, og vær konsekvent.

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2019

Lag en stilguide.

Kalendre/kalendere/kalendrer … Ligne/likne, koble/kople … Norsk har mange sidestilte former. Bestem deg for én, og hold deg til den. Hvis du velger å bruke «ligne», bør du også bruke «koble». Hvis du bruker «kalendre» ett sted, bør du ikke bruke «kalendere» et annet sted.

Frustrerende? Lag en stilguide med vanlig brukte ord og uttrykk, bøyningsformer og så videre, så letter du skrivearbeidet og redigeringen for deg selv og involverte tekstforfattere. Når du vet hva du skal bruke, har du én bekymring mindre og kan konsentrere deg om selve skrivingen.

 
Sjekk hvordan andre gjør det:

Kommunale språkprofiler
Brann- og redningsetatens språkprofil
Microsofts stilguide
EU: English Style Guide for authors and translators
EU: Claire’s Clear Writing Tips

 
Denne teksten er fra #kreativweb nr. 1/2019, som har «Tekst og bilder» som tema:

 
Image by Arek Socha from Pixabay

Written by Solveig Hansen

6.7.2019 at 16:57

Publisert i #kreativweb, Skriving

Tagged with ,

Betal for kaffen med et dikt

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2019 (English version)

Poetiser i vei på Verdens poesidag. Det gjør verden til et bedre sted.

21. mars er Verdens poesidag. Det vedtok UNESCO i 1999. Dette er en dag for å lese, skrive, publisere og lære poesi. På nettstedet sitt minner de oss om betydningen av poesi som kulturell brobygger, og at vi uttrykker de samme spørsmålene og følelsene i dikt, uansett hvor i verden vi hører hjemme.

De oppfordrer oss også til å resitere dikt. Her er et tips: Spør om du kan betale for kaffen med et dikt på kaffebaren i anledning poesidagen. NRK Bok prøvde det i 2016 – og de greide det på sjette forsøk. Julius Meinl har gått et skritt lenger.

 
Kafeer, kaffe og dikt: En inspirerende trekant
Den østerrikske kaffegiganten Julius Meinl, som skilter med at de har inspirert diktere siden 1862, har laget sin egen vri og gjort dikt til gangbar valuta på Verdens poesidag. De inviterer gjester på kaffebarene sine over hele verden (de er ikke i Norge) til å betale for kaffen (eller teen) med et dikt den 21. mars. De kaller prosjektet Pay with a Poem og legger frem røde blyanter som står i stil med de røde kaffekoppene deres.

I år oppfordrer de oss til å legge vekk mobilen og titte opp. Fine ting kan skje. Kanskje ser du en interessant person noen bord unna på kaffebaren, eller kanskje du blir inspirert til å skrive et dikt. Heldige deltakere kan vinne et møte med årets Julius Meinl-ambassadør, singer-songwriter Tom Odell, på en av konsertene hans.

En av fjorårets deltakere som vant billett til en konsert med 2018-ambassadør JP Cooper, var Alena Mishkimoves fra Russland:

JM-poems_2018_Alena-Mishkimoves

 
Lang tradisjon
Kafeer er selvsagt ikke nye tilholdssteder for diktere og andre kunstnere, som i hvert fall i 150 år har funnet veien til disse etablissementene for å skrive, drikke og pleie sosial omgang. «Betal med et dikt» er en moderne videreføring av denne tradisjonen. Wien har en rik kaffehuskultur som siden 2011 har stått på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Det typiske wienske kaffehuset, med marmorbord og et generøst utvalg av kaffe, bakverk og internasjonale aviser, representerer sosialt liv på sitt beste, skriver Julius Meinl på nettsidene sine.

Det er et sted der mennesker av alle slag møtes for å diskutere drømmer, reflektere over tanker, dele ideer og komponere mesterverk, lese eller bare sitte stille og se livet utfolde seg.

 
Da er det bare å spisse blyanten, ta deg en kopp kaffe, sitte og glo på menneskene og poetisere i vei.

#PayWithAPoem

 

paywithapoem1

Røde kopper, røde blyanter, røde skolisser. Bilde fra Julius Meinls Facebook-side.


 

 

Written by Solveig Hansen

18.3.2019 at 0:02

Publisert i Poesi

Tagged with , ,

1990-tallet: Starten på noe stort

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2019

I dag gratulerer vi World Wide Web med fylte 30 år. Husker du webdesignen fra 1990-tallet?

Noe av det mest krevende i webens tidlige dager var å få nettsidene til å se like ut i alle nettlesere, og vi brukte tabeller som formateringsverktøy. Så kom CSS, og det var på tide å bytte ut tabellene med «floating DIVs», men fortsatt måtte det en del flikking til før resultatet ble bra både i Internet Explorer, Firefox og Opera. Nå er det responsiv design som gjelder.

Jeg er ikke spesielt tilbakeskuende, men webens 30-årsdag førte tankene hen til 90-tallet. «Sære bakgrunner, introskjermbilder med overforbruk av Flash, ukritisk bruk av innebygde MIDI-musikkfiler.» Slik pleier jeg å oppsummere 90-tallets webdesign. Var det virkelig så ille? Vel, det var mye blinkende lys og mange effekter. Gjerne alt på én gang.

Jeg hadde dilla på bakgrunner. Alt kunne brukes: blondegardiner, duker og grytekluter, klær, gulv og tapeter. Den norske ambassaden i Washington brukte et tradisjonelt lusekoftemønster. Selv tok jeg raskt i bruk murbakgrunner, gjerne kombinert med Courier-skrift. På murveggen «tagget» jeg menylenker i grafittiskrift og laget Hjem-lenker i form av gateskilt. Heldigvis har jeg tatt vare på noen av bakgrunnene, alle fotografert med en tidlig utgave av et digitalt kamera og mekket i Photoshop. Nedenfor ser du tre av dem: et palestinaskjerf, en murvegg ved Akerselva og en strikkesokk.

bgs

Slik ser bakgrunnsflisene ut:

Jeg er fortsatt imponert over at skjøtene mellom flisene ikke vises på skjermen.

Når julen nærmet seg og jeg pyntet opp hjemmesiden med kristtorn, lys og snøfnugg, klasket jeg opp juleevangeliet på murveggen – i Courier, selvsagt.

På 90-tallet var det populært å bygge inn MIDI-musikkfiler på nettsider. Jeg brukte «Obladi Oblada» og 60-tallets sjefsklinelåt «A Whiter Shade of Pale». Etter hvert ble det vanlig å bruke et introskjermbilde, forløperen til de senere Flash-baserte åpningssidene. Min forside var svart. Musikken var ragtime. En animert danser kom inn fra nedre høyre hjørne, danset en liten stund, forsvant ut og kom inn igjen.

tdancer

Så mye for nostalgien. Jeg er glad for at utviklingen har gått i retning av designmessig rene og funksjonelle løsninger som fungerer på alle plattformer, men det var gøy før også. Ikke alltid like pent, men artig, frustrerende og lærerikt. Si hva du vil om 90-tallet, men det var da det startet.

Written by Solveig Hansen

12.3.2019 at 23:13

Publisert i Design, Webdesign

Dame i rødt

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

Trodde du at karakterer forsvinner bare fordi du skriver dem ut av en fortelling? Tro om igjen. De begynner en vandring fra forfatter til forfatter og bønnfaller om å bli skrevet: Hva skal det bli av meg?

Tenk deg at du skribler ned følgende idé til en fortelling på en gul lapp: En forfatter holder en presentasjon på byens Grand Hotel. Plutselig blir han vitne til at en rødkledd kvinne tvinges med makt ut av rommet av en mann med et knivarr tvers over kinnet og et stygt flir. Hun snur seg desperat mot forfatteren, og han kan lese leppene hennes: Hjelp meg! Så sukker du resignert: Herregud – og putter den gule lappen i skuffen, oppå de andre gule lappene med halvhjertede plott, og glemmer alt om den.

I mellomtiden gjør den forlatte forfatteren det til sin oppgave å finne kvinnen i rødt, og starter reisen fra forfatter til forfatter. Noen ganger gjør han et kort stopp i en bok, kanskje stående på et åsted der han speider etter henne. Iblant blir han tauet inn til avhør, før han slippes fri og forsvinner fra nok en fortelling.

Du er fullstendig uvitende om alt dette inntil en ny bok skaper overskrifter når en forfatterdebutant slipper krimromanen Dame i rødt. Kritikere og lesere er fra seg av begeistring: «Sensasjonelt!» «En ny Mankell!» Boken handler om en forfatter som under et foredrag på byens Grand Hotel ser en rødkledd kvinne bli dradd ut av rommet av en mann med et knivarr tvers over kinnet og et stygt flir. Forfatteren starter jakten på henne og følger sporene hennes fra by til by, land til land. «Dame i rødt?» mumler du for deg selv, og et vagt minne om en karakter på en gul lapp murrer litt hodet ditt.

Det kan skje.

 
Denne artikkelen er fra #kreativweb nr. 1/2018, som har «Skrivefunderinger» som tema:

Written by Solveig Hansen

3.3.2019 at 23:57

Publisert i Skriving

Tagged with ,

5x bibliotek- og leseøyeblikk

with 3 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

Jeg er innom det nye biblioteket i Sandvika for å hente lesestoff. Som alltid er det godt med folk her. Noen stikker innom for å lese dagens aviser, mens andre sitteligger i en sofa med en bok. Langs vinduene står datamaskiner på rekke og rad. Enkelte har med seg sin egen PC og sitter og jobber i ro og fred, kjøper en kopp kaffe fra automaten. En gruppe barnehagebarn er på besøk, kledd i vester merket med navnet på barnehagen. En bibliotekar leser høyt for dem fra en bok. Ved et av bordene sitter en gutt og leser en fotballbok. En jente lener seg tilbake i en dyp lenestol, fullstendig oppslukt i hva enn det er for en fortelling hun leser – jeg kan ikke se tittelen, men jeg kjenner igjen ansiktsuttrykket til en annen lesehest når jeg ser en.

Selv var jeg fem år da jeg knekte lesekoden og en helt ny verden åpnet seg. Det aller første jeg leste, var et Donald Duck-blad. Jeg lå langflat på ryggen.

Alle barn har rett til å oppleve gleden ved å lese. Her er fem fine bibliotek- og leseøyeblikk fra rundt omkring på nettet:

 
1. Fanget i bibliotekdøren
«Slipp meg ut, slipp meg inn.» Den irske dikteren Pat Ingoldsby blir påminnet om hvordan han som guttunge på 1950-tallet ble sittende fast i bibliotekdøren, med en bok i den ene hånden, og i den andre en mynt han skulle betale forsinkelsesgebyret med.

 
2. En fortelling om en gutt og en lærer, et atlas og lesing
I dette Facebook-innlegget forteller barnebokforfatter Dawn Finch, som også brenner for biblioteker, bøker og lesing, om da en ung mann kom bort til henne og fortalte at hun lærte ham å lese ved hjelp av et atlas. Alt trenger ikke å handle om fortellinger, hadde hun sagt til ham. Gjett hva det ble av atlasgutten?

 
3. Bibliotek på hjul
Et mobilt bibliotek, Il Bibliomotocarro, redder bibliotekdagen i noen fjerntliggende landsbyer sør i Italia. En knallblå trehjuling med et bokhus på ryggen, komplett med skorstein og rødt tak. Bak rattet finner vi Antonio La Cava, som etter 42 år som lærer ga seg selv i oppdrag å bringe bøker ut til barn. Han vil lære dem gleden ved å lese, og også å skrive. I tillegg til bøkene har han med seg tomme notisbøker der barna kan skrive sine egne fortellinger. En sann hverdagshelt. Les hele historien: Library on wheels

bibliomotocarro

 
4. Kosedyrene overnatter på biblioteket
Dette er akkurat så søtt som det høres ut, og fikk Internett til å smile bredt. Somerville Public Library i Massachusetts i USA inviterte kosedyr til overnatting, og barna etterlot stoffdyrene sine på biblioteket til det som skulle bli en begivenhetsrik kveld og natt, med flinke bibliotekarer som foreviget det hele. Dyrene fikk snacks, bygde med lego, leste bøker og gjorde mye annet før de til slutt fikk et teppe godt stappet rundt seg for natten, noen av dem mellom bøkene i bokhyllene.

 
5. Strikk og lytt
Det er godt å bli lest for, uansett alder. Deichmanske bibliotek i Oslo inviterte folk til å ta med seg strikketøyet og stikke innom til en ettermiddag med strikk og lytt. En bibliotekar – foran en juksepeis – leste for oss mens vi satt der som tente lys med strikkepinnene våre. Jeg startet på en ny sokk og rakk å strikke 24 omganger i løpet av den halvannen time lange økten. I år har Deichmanske omdøpt disse arrangementene til «Sitt og lytt», men det er sikkert lov å ta med strikketøyet.

strikk_og_lytt

 
Se også:
Sommerbokbingo 2018
 

 

Written by Solveig Hansen

7.11.2018 at 16:11

Publisert i Bøker

Tagged with ,

Etter Florence kommer Gordon

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018

Det er ikke lenge siden den tropiske stormen Florence herjet på den amerikanske sørøstkysten. I Norge viste Knud muskler i september. Hvordan får ekstremvær navn?

Det er Verdens meteorologiorganisasjon som har bestemt navnene som skal brukes. De fant ut at det var lettere å huske navn enn tall eller tekniske betegnelser.

Før fikk ekstremvær vilkårlige navn, gjerne knyttet til hendelser. En atlanterhavsstorm som rev masten av en båt som het Antje, fikk navnet Antjes orkan. Nå er navngivningen mer systematisk, med seks rullerende lister for Atlanterhavsbassenget, hver på 21 navn. Hver liste gjelder for ett år, det vil si at samme liste brukes om igjen hvert 6. år. Navnene følger alfabetet, men bokstavene Q, U, X, Y og Z brukes ikke. Annethvert navn er i dag kvinne- og mannsnavn, etter at feminister på 1970-tallet protesterte mot at det bare ble brukt kvinnenavn.

Noen stormer rammer hardere enn andre, og navnet på disse blir strøket fra listen. Katrina, for eksempel, navnet på orkanen som raserte New Orleans i 2005, vil ikke bli brukt igjen. Siden 1954 er 40 navn strøket.

Etter Florence kommer Gordon, og deretter Helene, Isaac og Joyce. Disse navnene gjelder Atlanterhavsbassenget.

I Japan og Kina bruker de navn på blomster, elver osv. i stedet for personnavn.

Mer informasjon og historie: National Hurricane Center, USA

 
Norske navn
Det finnes en norsk navneliste for ekstremvær, men Meteorologisk Institutt offentliggjør ikke navnene før de faktisk blir tatt i bruk. I Norge brukes ikke årlige lister. Meteorologisk Institutt bruker i stedet hele alfabetet (minus Q, W, X, Z, Æ, Ø og Å), med kvinne- og mannsnavn annenhver gang, før de starter på en ny liste. Det aller første ekstremværet som fikk navn, var Agnar, 12. oktober 1995. Siste ekstremvær var Knud. Neste gang blir det et jentenavn som begynner på L.
 

Written by Solveig Hansen

2.10.2018 at 22:31

Publisert i Språk, generelt

Tagged with , ,

Pepita

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

Artikkelen om pepitaruter ble til en artikkel om danserinnen Pepita i stedet. Research kan være gøy.

«Pepitaruter. Et tidløst og evig aktuelt mønster i alt fra frakker og kjoler til sko og kokkebukser – og Sherlocks berømte jaktlue.»

Det var slik jeg hadde tenkt å starte artikkelen om pepitaruter i et nummer av kundemagasinet #kreativweb der temaet var «Svart/hvitt med en dæsj farge», men så leste jeg at mønsteret antas å være oppkalt etter den spanske danserinnen Pepita de Oliva, og en helt ny historie åpenbarte seg. En historie om en lord og en danserinne, med linjer til Virginia Woolfs Orlando.

Pepita likte etter sigende pepitaruter.

 
pepita_dancer2

 
Pepita var kallenavnet hennes. Hun ble født Josefa Durán y Ortega og ble mormor til forfatteren Vita Sackville-West, inspirasjonskilden til Virginia Woolfs Orlando.

 
Lorden og danserinnen
Josefa ble født i slummen i Málaga i 1830. Hun giftet seg med sin danselærer, Juan Antonio de Oliva, og ble en feiret danserinne som turnerte rundt i Europa, og også var innom Kristiania. Hun var vakker, med et hår som rakk helt ned til knærne.

Josefa og Juan gikk fra hverandre etter få år, men de ble aldri skilt. Hun innledet et forhold til den britiske diplomaten Lionel Sackville-West, og de fikk sju barn sammen. Bare fem av dem vokste opp. Familien bodde i Frankrike, der Josefa og Lionel kalte seg for grev og grevinne West, men utenomekteskapelig-stempelet hang ved dem.

Da Josefa døde i barselseng i 1871, begravde Lionel henne som sin ektefelle. Deretter etterlot han barna hos en familie i Paris og dro til Argentina. Den eneste av barna han virket å bry seg om, var Victoria, som fulgte ham til Washington da han ble stasjonært der. Hun giftet seg med fetteren Lionel, farens arving, og ble Lady Sackville. De bosatte seg på den enorme herregården Knole.

Victorias bror Henry gikk til rettssak og krevde arveretten til Knole. Han hevdet at Josefa og Lionel hadde inngått hemmelig ekteskap. Victoria så seg tvunget til å bevise at de var «uekte» barn, alt for å stoppe ham. Henry begikk senere selvmord, minutter etter at hustruen døde av kreft.

Henry og de øvrige barna forble ukjente inntil Robert Sackville-West, nåværende eier av Knole, hentet dem frem igjen i The Disinherited: A Story of Love, Family and Betrayal.

Victoria selv ble drevet ut fra Knole da ektemannens elskerinne flyttet inn.

Victoria og Lionel fikk datteren Vita, kjent romanforfatter og poet. Hun hadde et lengre kjærlighetsforhold til Virginia Woolf, som brukte Knole House og Vitas slektshistorie som bakteppe for den tidsreisende Orlando som opp gjennom århundrene veksler mellom å være mann og kvinne. Vita skrev en bok om sin mormor, Pepita, utgitt i 1937.

Vi hopper frem to generasjoner, til forfatteren Juliet Nicolson. Hun har skrevet om kvinnene i Sackville-West-slekten: A House Full of Daughters. Historien starter med Pepita.

 
pepita_book_cover

 
Og for ordens skyld: Litt om pepitaruter
Pepitamønster kalles også hundetannsmønster. Det eldste klesplagget med dette mønsteret som man kjenner til, er over 2000 år gammelt. Det ble funnet i en svensk torvmyr i 1920. I mer moderne tid antar man at mønsteret først ble brukt i ulltekstiler i Skottland. I våre dager brukes det både i ull-, bomulls- og silkestoffer og andre materialer.

Dior, Chanel, Vuitton, Armani – pepita har inngått i kolleksjonene til mange av de store motehusene. Jackie Kennedy så fantastisk ut i pepitarutet drakt.

pepita_jackie

 

 
Denne artikkelen er fra #kreativweb nr. 2/2017, som har «Svart/hvitt med en dæsj farge» som tema:

Written by Solveig Hansen

11.9.2018 at 20:31

Publisert i #kreativweb, Artikler, Skriving

Tagged with ,

%d bloggere like this: