TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

«Mordene i Rue Morgue» og andre selsomme fortellinger. Fantastiske «The Raven». I sommer går det i Edgar Allan Poe.

I dette innlegget:

Poe og Griswold
Fra levende begravde …
… til Dupin, Holmes og Poirot
The Raven
Christopher Lee leser «The Raven»

 
I fjor sommer sto forfatter Thomas Wolfe og redaktøren hans, Maxwell Perkins, på leselisten. I år er sommerlektyren signert skrekkforfatter Edgar Allan Poe. Det kan jeg takke Nikolaj Frobenius for. Jeg tok meg endelig tid til å lese hans Jeg skal vise dere frykten. Den handler om rivaliseringen mellom Poe og redaktør og litteraturkritiker Rufus Griswold – og snikende bak dem «en liten, likblek mannsling», Reynolds, som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger, blant annet «Mordene i Rue Morgue» og «Berenice».

Det sies at Poe på dødsleiet flere ganger ropte på en Reynolds, som ingen vet hvem er. En detalj gull verdt for forfattere, og Frobenius lar ham altså virkeliggjøre Poes fiktive drap. Sånt blir det bok av. En «litterær skrekkroman», nesten som en Poe-fortelling.

Jeg må innrømme at jeg frem til nå ikke har visst så mye om Poe, annet enn at han skrev skrekkfortellinger og var mannen bak «The Raven». Og hva dreide denne rivaliseringen mellom Poe og Griswold seg om? Det var på tide å lese seg opp, noe som viste seg å bli en høyst underholdende opplevelse, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt.

Jeg startet med Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger, oversatt av André Bjerke, Fredrik Chr. Brøgger, Erik Gunnes og Kjell Risvik, og Stig Sæterbakkens nyere oversettelser i Mannen fra mengden og andre noveller. Disse, og mange flere, er også digitalisert og kan leses på Nasjonalbibliotekets sider.

 

library_poe

Godt rustet til en Poe-økt på biblioteket

 

Poe og Griswold

poe

Edgar Allan Poe (1809–1849). Foto: Wikimedia Commons

Edgar Allan Poe hadde mange skrivehatter. Han er mest kjent for skrekknovellene sine som tar oss med til vrangsiden av menneskesinnet. I «Mordene i Rue Morgue» blir vi kjent med mesterdetektiven Dupin, forløperen for senere litterære detektiver. Poe var litteraturkritiker og redaktør. Han skrev dikt også, og det store gjennombruddet hans kom med «The Raven» – mer om det nedenfor. Han prøvde å livnære seg av skrivingen, men det var vanskelig, og drømmen om å utgi sitt eget litterære tidsskrift ble heller aldri virkelighet. Konstant pengemangel og alkoholmisbruk er ord som går igjen i beskrivelsene av ham. Kanskje var det alkoholen som tok livet av ham. Han ble i hvert fall brakt til sykehus i delirisk tilstand og døde bare 40 år gammel.

 

griswold

Rufus Griswold (1815–1857). Foto: Wikimedia Commons

Poe ble kjent med Rufus Griswold da Griswold arbeidet med en antologi om amerikanske diktere. Han tok med tre av Poes dikt. I sin anmeldelse (som Griswold betalte ham for å skrive) av antologien kritiserte Poe Griswolds valg av diktere. Det var da rivaliseringen mellom dem startet. Bedre ble det ikke da Griswold overtok stillingen som redaktør av Graham’s Magazine etter Poe, og det til høyere lønn. De slåss dessuten om oppmerksomheten til Frances Sargent Osgood, også hun dikter. Da Poe døde, skrev Griswold en særs lite flatterende nekrolog under navnet Ludwig. Den begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

Det høres nesten ut som en fortelling diktet opp av Poe, og historien slutter ikke der: Griswold ble oppnevnt til bestyrer av Poes litterære bo, et oppdrag han utnyttet til et forsøk på karakterdrap på Poe gjennom løgner og halvsannheter. Han skrev blant annet en biografi der han tegnet et svært negativt bilde av Poe. Virkningen var det motsatte av det Griswold hadde tenkt seg. Salget av Poes fortellinger skjøt fart og gjorde ham mer populær. Det skjeve bildet Griswold hadde gitt av ham, ble også rettet opp etter hvert.

 
Comedy Centrals Drunk History-gjeng laget sin egen vri på feiden mellom Poe og Griswold. En skuespiller får i oppgave å fortelle historien i brisen (på ordentlig) tilstand:

 

Fra levende begravde …

Poe skrev i jeg-form. Det første som slo meg, var det refererende og nøkterne språket i fortellingene hans. «Den svarte katten» begynner slik: «Når det gjelder den helt utrolige og likevel helt ordinære historien som jeg nå vil skrive ned, verken forventer jeg eller anmoder jeg om å bli trodd.» I «Sladrehjertet» (The Tell-Tale Heart) henvender fortelleren/morderen seg til leseren: «Hvis du ennå regner meg for gal, vil du ikke lenger gjøre det når jeg nå beskriver hvilke omhyggelige forholdsregler jeg tok for å skjule kroppen. Natten svant, og jeg arbeidet raskt, men stille. Først partert…» En saklig tone, som likevel har noe illevarslende ved seg. Jeg leser om gufs fra kjelleren i huset Usher, forhastede bisettelser, og en morder som hører hjerteslagene til offeret under gulvplankene høyere og Høyere og HØYERE. Dunk! Dunk! Dunk! «En ferd ned i malstrømmen» handler om en nordlandsk fiskers ferd ned Moskstraumen og opp igjen.

 

… til Dupin, Holmes og Poirot

Så kommer jeg til «Mordene i Rue Morgue» – dette høres da kjent ut, tenker jeg når den navnløse jeg-beretteren forteller at han deler hus med C. Auguste Dupin, en mann med en helt egen evne til å dra slutninger basert på observasjon og analyse. Etter å ha spasert i stillhet i femten minutter, vet Dupin nøyaktig hva den andre tenker på, bare ved å følge en tankerekke bakover i tid til utgangspunktet. Sammen løser de kriminalmysterier når politiets metoder ikke strekker til. Holmes og Watson, ikke sant? Poirot og Hastings. Vi møter Dupin i tre av Poes fortellinger: «Mordene i Rue Morgue», «Mysteriet Marie Roget» og «Det stjålne brevet». «Mordene i Rue Morgue» regnes som verdens første detektivfortelling.

Både Agatha Christie og Arthur Conan Doyle gir Poe et lite nikk:

Christies Den tredje piken (Third Girl) starter med at Poirot nettopp har skrevet ferdig sitt Magnum Opus, en analyse av store krimforfattere. «Han hadde våget å skrive sterkt nedsettende om Edgar Allan Poe.»

Hos Doyle støter vi på Poe i En studie i rødt (A Study in Scarlet), når Holmes og Watson møtes for første gang. Holmes briljerer med kunnskapene sine og redegjør i detalj for hvordan Watson må være militærlege, nettopp hjemkommet fra Afghanistan, såret i høyre arm osv.

Watson: De minner meg om Edgar Allan Poes helt, Dupin. Jeg ante ikke at slike personer fantes annet enn i oppdiktede historier.
Holmes: De tror vel De gir meg en kompliment når De sammenligner meg med Dupin. Etter min mening var Dupin en nokså undermåls person. Dette knepet hans med etter et kvarters taushet å bryte inn i sin venns tanker med en treffende bemerkning, er i virkeligheten svært pralende og overfladisk. Han hadde utvilsomt en smule analytiske evner, men han var på ingen måte det fenomen Poe syntes å tro.

Doyle selv sa at det ikke var han, men Sherlock Holmes, som kritiserte Dupin.

 

The Raven

The Raven (Ravnen) med sine atten vers er Poes mest kjente dikt og ga ham innpass i litterære kretser i New York. Spesielt damer likte diktet. Poe nøt oppmerksomheten, men det tok ikke lang tid før han på sedvanlig vis begynte å skrive nedsettende om disse «New York-litteratene», leser jeg. Oh, Poe.

Diktet handler om en student som en sen kveld sitter og leser og sørger over sin elskede Lenore som er død. Plutselig hører han en kakking og tror det er noen som banker på døra – er det Lenore som kommer? – men det er ingen der. Så kakker det igjen, og nå hører han at det er på vindusskoddene. Han åpner vinduet, og inn flyr en ravn som setter seg på en byste av Pallas. Ravnen kan ett ord: Nevermore, Aldri-mer. Kanskje er den en budbringer fra en annen verden, tenker studenten, og begynner å snakke med fuglen, som svarer med sitt «Nevermore». Tankene hans kretser om Lenore, og det uunngåelige spørsmålet kommer i tredje siste vers: «Vil jeg bli gjenforent med Lenore i Himmelen?» «Nevermore.»

For deg som er interessert i skriveprosess og metode: Det tredje siste verset, klimaksverset, var det første Poe skrev, dette ifølge ham selv i «Komposisjonens filosofi», et interessant essay som du finner i Drømmen i en drøm: dikt i utvalg og essayet «Komposisjonens filosofi».

 
Diktet starter slik:

Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore –
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
«‘Tis some visiter,» I muttered, «tapping at my chamber door –
          Only this and nothing more.»

Les hele diktet

 
«The Raven» er mesterlig gjendiktet til norsk av André Bjerke, med samme rytme og musikalitet som i Poes original:

Engang i en midnattstime, mens jeg, svak og halvt i svime,
grublet over sære verkers visdom ingen kjenner mer,
mens jeg dupper over boken, hørte jeg fra stuekroken
liksom lette slag med knoken utenfor mitt nattkvarter,
Og jeg sa: «Det er en gjest som kommer til mitt nattkvarter –
          Det er bare dét som skjer.»

 

En godbit til slutt: «The Raven» – lest av Christopher Lee. Nyt!

Written by Solveig Hansen

12.6.2018 at 22:35

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with

«Den ene bygger opp, den andre river ned.»

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018

Én enkel kommentar fra skriveinstruktøren lærte meg å se på tekstene mine på en helt ny måte. Et skriveteknisk aha-øyeblikk der jeg lærte om viktigheten av konflikt i en fortelling. Dessuten: Karakterene må ville noe, og du bør unngå maratonskriving.

 
Introduksjon til konflikt
«Velg en bokstav og deretter tre ord som begynner med denne bokstaven, og sett det hele sammen til en liten fortelling.» Det var oppgaven vi fikk på et mini-skrivekurs. Jeg valgte «K» for «kjøre» og så straks for meg en sykkel, legoklosser og en kollisjon.

Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen på huset hun holdt på å bygge i hagen, da han plutselig kom kjørende altfor fort gjennom porten og braste rett inn i veggen. Den raste sammen. «Se deg for, din dust», skrek hun. «Sorry», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggkonstruksjonen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

Skriveinstruktøren forklarte at jeg beskrev to personer i konflikt med hverandre. «Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev. Fortellingen kunne gå videre i flere retninger, sa han. Han-personen kunne for eksempel hjelpe hun-personen med å bygge opp igjen. Eller kanskje de syklet videre sammen.

«Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det er den i særklasse mest matnyttige kommentaren jeg noensinne har fått om skriving. En øyeåpner som gjorde meg til en mer bevisst skriver og fikk meg til å se på mine egne tekster på en ny måte. Jeg bruker den fortsatt som rettesnor.

Hvordan en person bruker en fysisk ting, sier mye om personen, lærte jeg på kurset. En legobygning kan smadres eller bygges opp. En legokloss kan slenges i veggen eller settes forsiktig på plass. «Det er vendingene i følelser, vist gjennom handling, som skaper rom du kan fylle ut med flere detaljer», lærte jeg. Jeg kalte den endelige fortellingen Legoland. Den ender med forsoning.

Min første store skriveopplevelse av typen Aha. To andre viktige ting jeg har lært siden da, er at karakterene må ville noe, og at det holder å skrive litt hver dag, kanskje bare en halv time eller en time eller to.

 
Karakterene må ville noe
Dette budskapet hamrer Robert Olen Butler inn i webkasten Inside Creative Writing, der han demonstrerer den kreative skriveprosessen i praksis og skriver en 4000 ord lang fortelling på direkten i løpet av 17 to timers økter. 34 lærerike timer verdt mangt et skrivekurs. Vi kan følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Ordet yearning går igjen, karakterenes innerste ønske eller drivkraft: Karakterene må ville noe.

Kurt Vonnegut sier det samme i sine åtte kjappe og praktiske råd om å skrive en kortfortelling. Alle karakterer må ville noe, «om det så bare er å få seg et glass vann»:

 
Ikke skriv til spya tar deg
Unngå maratonskriving, er et viktig skriveråd jeg har plukket opp underveis og skriver om i Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det: «Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag.»


 
Tre håndfaste tips som jeg har puttet i skriveverktøykassen. Og her er den endelige Legoland-fortellingen, resultatet av en liten ukes skrivekurs:

 
LEGOLAND

Av Solveig Hansen, 2011

Idet han svingte inn porten, mistet han kontrollen over sykkelen og braste rett inn i legohuset hun holdt på å bygge i hagen. Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen. «Oops», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

«Se hva du har gjort! Nå må jeg bygge på nytt.» Hun stilte seg foran ham med hendene godt plantet på hoftene, den sedvanlige posituren når hun var forbannet. Hun la ikke engang merke til at han hadde skrubbet opp det ene kneet. Alt hun tenkte på, var de dumme klossene. Det var dét som opprørte ham mest, at alt dreide seg om henne, henne, henne. Han hadde alltid føyd henne. Gjør ditt. Hent datt. Det var mange år til han skulle lære ord som «slave» og «bitch» og «hersketeknikk». Dumming, var dekkende for det han tenkte om henne der og da i legoland, det er ikke hun som bestemmer over meg. Aldri mer. Denne nyvunne innsikten fikk ham til å rette ryggen litt mer karslig enn før. Han hadde mest lyst til å sparke hele legodritten over ende, men det var nå engang han som hadde revet ned den veggen. Et hendelig uhell, og det sa han til henne: «Det var ikke meningen.»

«Skal jeg hjelpe deg?» spurte han. Hun enset ham ikke.

Han satte seg på huk ved siden av henne enda hun ikke hadde bedt ham om det, og festet et vindu forsiktig på plass. Så at hun ikke fikk det helt til. Han tok liksom kommandoen litt. Hun skjønte tegningen.

«Skal jeg hente et plaster til kneet ditt?» spurte hun forsonlig.
 

Written by Solveig Hansen

17.4.2018 at 18:20

Publisert i Skriving

Tagged with ,

Bokomslag i svart/hvitt

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

 
Svart og hvitt – nesten ingen gråtoner

En god bok fortjener et proft omslag, hvorfor ikke i svart og hvitt? Helen Yentus gikk for svart/hvitt-grafikk da hun fikk i oppdrag å lage nye omslag til Albert Camus’ bøker, blant annet The Fall og The Stranger. Det samme gjorde Vladimir Zimakov med sitt Moby Dick-omslag. Svart/hvitt kler disse klassikerne, som har vært utgitt med utallige omslag opp gjennom årene.

 
Grafill – en norsk interesseorganisasjon for visuell kommunikasjon – kårer hvert år årets vakreste bøker. En av vinnerne i 2017 var Aslak Gurholt for formgivningen av Nils Chr. Moe-Repstads Wunderbaum nedenfor. Dette er en tykksak av en bok i mursteinsstørrelse, med 740 dikt, hver på tre linjer, ett dikt per side. Skriften på omslaget er litt liten for småbilder i bokbutikker på nettet, men designen er delikat.

«Vi er de forsinkede, og selv om vi har språk risset i ryggsøylen snur vi for å se
i skylagene, i havene, i noens øyne etter evighet fordi evighet er sett der.»

 
Typografien i fokus

PSYCHO i digre bokstaver, revet opp på langs og liksom limt på plass igjen. Omslaget skriker psycho og gir en forsmak på hva vi har i vente noen sider lenger frem – eller i Hitchcocks film, der den samme typografien brukes. Illustratøren bak denne typografiske klassikeren er Tony Pallidino.

cover_psycho

En fordel med å bruke bare skrift, er at teksten ikke har noen bilder å konkurrere med, og du trenger derfor ikke å velge en nøytral font. Leserne skaper selv bildene i hodet, og du slår an tonen med skrifttype og layout.

 
Svart, hvitt og rødt

Noma Bar har redesignet omslagene til Haruki Murakamis bøker, alle i rødt, svart og hvitt og med en sirkel som et sentralt motiv. Bar er en mester i bruk av det negative rommet, og illustrasjonene hans har et dobbeltmotiv, som her i Kafka på stranden:

cover_murakami

Se alle omslagene

 
Mer inspirasjon:
40+ Stunning Black and White Book Cover Designs
Omslagsmaler fra Canva
The 50 Coolest Book Covers

 
Innlegget er fra #kreativweb nr. 2/2017, som har «Svart/hvitt med en dæsj farge» som tema:

 

Written by Solveig Hansen

26.3.2018 at 16:59

Publisert i Bokomslag, Design

Tagged with

Svart/hvitt med en splæsj farge

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

En rød postkasse. En rød og en blå båt snudd opp ned. En gul bil i grøfta. Behold noen objekter eller enkeltdetaljer i farger, og gjør resten av bildet svart/hvitt.

Prinsippet er det samme enten du bruker Photoshop, en skrivebordsapp (for eksempel Fotor eller Gimp) eller en mobilapp. Du starter med et fargebilde som du gjør om til et gråtonebilde ved å redusere fargemetningen («desaturate»). Deretter visker du ut gråfargen med en pensel for å få frem igjen den opprinnelige fargen i den delen du vil fargelegge. Zoom tett inn på motivet, og varier penselstørrelsen etter behov. Ved ytterkantene må du kanskje bruke en ekstra liten pensel for ikke å male bort for mye grått.

 
Photoshop

 
I Photoshop kan du bruke historikkpenselen for å hente frem den underliggende fargen.

 
red_lips_painting

 
Reduser først fargemetningen ved å velge Bilde > Justeringer > Mindre metning. (Hvis du bare gjør om bildet til et gråtonebilde, mister du all fargeinformasjon og kan ikke male frem originalfargen.) Velg en passende penselstørrelse, og gni i vei.

 
Color Splash-apper for Android

color_splash_android

 
Color Splash for iPhone fra Pocket Pixels Inc.

color_splash_iPhone

 
Innlegget er fra #kreativweb nr. 2/2017, som har «Svart/hvitt med en dæsj farge» som tema:

 
Bildene i innlegget er fra Pixabay.com.
 

Written by Solveig Hansen

26.3.2018 at 14:54

Canva-maler: Tekst + bilde

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

Canva er et skattkammer både for kløner, nybegynnere og mer profesjonelle designere.

Bok- eller magasinomslag, nyhetsbrev, brosjyrer, plakater, presentasjoner, eller bilder for bruk i Twitter eller Facebook. Canva har maler for det meste, ferdigdesignet med tekst og bilde.

Opplegget er enkelt. Du bare velger en mal, så kommer du til arbeidsområdet der du kan jobbe videre med designen. Canva har godt med layouter, illustrasjoner, fonter og arkivbilder. Noe er gratis, noe koster én dollar.

Canva finnes i en gratisversjon, eller du kan abonnere på Canva for Work.

 

Creativity is intelligence having fun.
– Albert Einstein

 
Arbeidsområdet

canva_editor

 
Arbeidsområdet inneholder de viktigste bildeverktøyene. Du kan velge skrifttype, formatere tekst, endre størrelse og gjøre for eksempel tekstbokser halvt gjennomsiktige.

 
canva_toolbar

 
Når du er ferdig med redigeringen, kan du laste ned verket i PDF-, JPG- eller PNG-format.

 
Eksempler på svart/hvitt-maler

Halvt gjennomsiktig tekstboks:

canva_image_text4

 
Bare tekst:

canva12

 
Uskarp bakgrunn som fremhever teksten, samtidig som elementene i bakgrunnen fortsatt er synlige:

canva_image_text2

 
Font og bilde som står til innholdet, i dette tilfellet en skrekkfilm:

canva_image_text3

 
Velg en font som passer

Vennlig, sirlig, alvorlig, artig. Hver font har sin egen personlighet. Velg en skrifttype som passer til bildet eller budskapet.

 
canva_fonts

 
Hvis du ikke vil at fonten skal stå i veien for bildet, kan en nøytral font uten noen spesifikk personlighet være tingen. Eksempler:

Open Sans
Roboto
Lato
Droid

 
Flere artikler med designtips fra Canva:

10 Ways to Improve Typography In Your Designs

The Complete Guide for How to Marry Text and Images In Your Designs

The Design School’s Ultimate Guide to Designing With Backgrounds

Designing With Black and White: 50 Striking Examples For Your Inspiration

40 Crucial Lessons From The Most Famous Graphic Designers in History

Add Stellar Photo Effects to Make Your Photos Magnificent

100 Stunning Picture Quotes That Will Supercharge Your Creativity

 
Innlegget bygger på en artikkel i #kreativweb nr. 2/2017, som har «Svart/hvitt med en dæsj farge» som tema:

Written by Solveig Hansen

22.3.2018 at 14:10

GIF, JPG, PNG – hva er forskjellen?

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2014

GIF, JPG og PNG er de vanligste bildeformatene for web. Når bør du bruke hva?

Kortversjonen er at GIF brukes for enkel grafikk, for eksempel logoer og ikoner, JPG/JPEG (uttales «j-peg») brukes for de fleste bilder og fotografier, og GIF-erstatningen PNG (uttales «ping») kombinerer det beste fra GIF og JPG.

 
gif_jpg_png

 
GIF (Graphic Interchange Format)
GIF passer for bilder med svært lav oppløsning og store ensfargede flater, og brukes ofte for logoer og ikoner. Maks antall farger i GIF-filer er 256, noe som gjør filtypen uegnet for fotografier eller grafikk med overganger. Jo færre farger bildet her, desto mindre blir filstørrelsen. GIF-formatet støtter gjennomsiktighet. Det vil si at du kan gjøre bakgrunnen i bildet transparent slik at underlaget kommer til syne. GIF støtter også interlacing (linjesprang), en teknikk som laster inn bildet gradvis slik at du slipper å vente til hele bildet er lastet inn før du ser det på nettsiden. Dessuten har GIF støtte for animasjon, ikke av Flash-kvalitet, men bra nok til at du enkelt kan legge til en liten bevegelseseffekt i bildet. GIF-formatet bruker en komprimeringsalgoritme som gjør at bildet ikke taper kvalitet når du lagrer det.

 
JPG/JPEG (Joint Photographic Experts Group)
JPG-formatet støtter opptil 16,7 millioner farger, noe som gjør det velegnet for bilder og fotografier. De ser skarpe ut selv ved liten størrelse. JPG bruker komprimering med tap, og litt av bildekvaliteten går dermed tapt hver gang du lagrer bildet. Du bør derfor lagre originalfilen et annet sted. Ettersom komprimeringen gjør kanter litt uklare, er ikke JPG så godt egnet for bilder med tekst, store ensfargede områder eller figurer med skarpe kanter – bruk i stedet PNG i slike tilfeller. Progressiv JPG ligner på GIF med interlacing, det vil si gradvis innlasting av bildet. JPG støtter ikke gjennomsiktighet.

 
PNG (Portable Network Graphic)
Da Unisys patenterte GIF, ble PNG utviklet som en royaltyfri erstatning. PNG-formatet har tre varianter: PNG-8, PNG-24 og PNG-32. PNG-8 støtter i likhet med GIF bare 256 farger, mens de to andre variantene støtter opptil 16,7 millioner farger. PNG-24 og PNG-32 støtter dessuten gjennomsiktighet, noe PNG-8 ikke gjør. Mens et GIF-bilde enten har farget eller gjennomsiktig bakgrunn, kan et PNG-bilde ha ulike grader av gjennomsiktighet. PNG passer godt for bilder som har store områder med lik farge, og gir da mindre filstørrelse enn JPG. For fotografier kan filstørrelsen imidlertid bli svært stor. Komprimeringen er tapsfri, og ikke noe bildeinformasjon går tapt under redigering. PNG er å foretrekke fremfor JPG for bilder med tekst, mønstre eller skarpe kanter. Formatet støtter ikke animasjon slik GIF gjør. Du trenger utvidelsen MNG (Multiple-image Network Graphics) eller den nyere APNG (Animated Portable Network Graphics).
 

Written by Solveig Hansen

8.3.2018 at 15:53

Dette er trendene for bokomslag i 2018

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

Kraftig typografi. Minimalistisk. Håndtegnet. 70- og 80-tallet. Millennial Pink. Autentiske fotografier. Det er noen av covertrendene for 2018 ifølge 99designs, et nettsted der grafiske designere tilbyr tjenestene sine.

Les hele artikkelen, skrevet av Meg Reid.

 
Kraftig typografi

Stort og høylytt. Teksten opptar mesteparten av plassen.

cover1_2018

 
Minimalistisk

Illustrasjon og tekst får god plass til å puste, en effektiv designeffekt. Less is virkelig more.

cover2_2018

 
Håndtegnet

Håndtegnede fonter og illustrasjoner gir omslaget et individuelt og uformelt preg.

cover3_2018

 
70- og 80-tallet

Neonlys, dristige farger og bombastiske fonter. Estetikken fra 1970- og 1980-tallet er tilbake.

cover4_2018

 
Millennial Pink

Ikke vanlig pink, men Millennial Pink, også kalt Rose Quartz (rosenkvarts), mykere og mer nedtonet enn barbierosa.

cover5_2018

 
Autentiske fotografier

Mobilkameraer har gjort fotografering mer tilgjengelig, og også kjøpebilder går bort fra arrangerte oppsett og ser ut som om de var tatt med en smarttelefon.

cover6_2018

 
Les hele artikkelen.
 

Written by Solveig Hansen

3.3.2018 at 15:10

%d bloggere like this: