TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Tre kortfilmer om skrivesperre

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

Hva skjer i et forfatterhue når ideene stopper opp?

Adaptation, The Shining, Swimming Pool, Wonder Boys, Barton Fink, Stranger Than Fiction … det finnes mange filmer med skrivesperre som en del av plottet. Også kortfilmskapere har latt seg inspirere av temaet. Jeg har tatt en rundtur på nettet og funnet tre kortfilmer som på hvert sitt vis skildrer denne miserable tilstanden: Den første viser hvordan det ser ut i hodet på en forfatter som sliter med å finne noe å skrive om og eksperimenterer med forskjellige karakterer. I den andre filmen forteller forfatteren om skrivesperren til en fremmed person. Den tredje viser hvordan en frustrert manusforfatter (spilt av Bryan Cranston) begynner å oppleve historien han prøver å fortelle.

 
Writer’s Block (6 min)
Av Robby Spark

Inspirasjon finnes overalt bare man er oppmerksom. Det er i hvert fall det vår mann i filmen håper på. Fra kafébordet sitt ser han en bil med et «Pirate Pizza»-skilt på døren, og går i gang med en historie om to pirater som duellerer på en strand. De duellerer og duellerer og duellerer til han trykker på Delete-knappen. Så blir han inspirert av et forelsket par noen bord unna og setter fortrøstningsfullt i gang med en fortelling om to elskende som nyter et måltid under stjernehimmelen mens de ser hverandre dypt inn i øynene. Plutselig blir de angrepet av ninjaer. Delete. Til slutt ender alle karakterene – de duellerende piratene, det forelskede paret, ninjaene pluss et dusin andre – opp på den samme stranden, og kaoset er komplett.

Hvis du noen gang har lurt på hvordan det ser ut i hodet på en forfatter som prøver å komme opp med en fortelling, får du svaret her.

 
 
 
Writer’s Block (4 min)
Av Jeff Easley

«Har du hørt om skrivesperre?» «Hva er det? En slags forstoppelse?» «Mer en forbannelse.» Omtrent slik går samtalen mellom to karer som sitter på hver sin benk ved siden av hverandre i en tom park. Den ene er forfatter med skrivesperre, den andre … vel, se selv. Forfatteren blir inspirert av den andres historie, men vet ikke at denne også blir inspirert.

 
 
 
Writer’s Block (13 min)
Av Brandon Polanco

Grensen mellom virkelighet og fiksjon viskes ut i denne kortfilmen, litt inspirert av The Shining (Ondskapens hotell), kanskje. En manusforfatter får ikke til en scene som involverer en kvinne i tettsittende, sort kjole, og han begynner å fantasere om henne. Eller gjør han?

Filmen ble til under et avbrudd i innspillingen av Cold Comes the Night, der Bryan Cranston har hovedrollen. Han improviserte en manuskonkurranse på settet og lovet å spille hovedrollen hvis han likte det vinnende manuset. Vinneren var Brandon Polanco.

 
 
 
Se også:
25 filmer om skriving
 

Written by Solveig Hansen

18.11.2017 at 17:58

Publisert i Filmer, Skriving

Tagged with ,

Den perfekte notatboken, finnes den?

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)

Gode ideer fortjener en fin notatbok, men for notatboknerder er det ikke bare, bare å velge. I hvert fall ikke bare én. Kanskje har du en for notater, en for kortfortellinger, en for artikler og en for hvert reiseprosjekt. Pluss noen til, avhengig av humør. Eller kanskje du vil skrive forfatternotatene dine i notatbøker som er så solide at de holder i flere tiår og blir liggende i en eske på loftet til undrende etterkommere finner dem. Eller hva med en notatbok du kan bruke i dusjen eller tømme i mikrobølgeovnen?

Skriveråd nr. 1: Skriv. Skriveråd nr. 2: Ha alltid med deg notatbok og penn. Ideer dukker opp når du minst venter det, hvor som helst. Ofte er de flyktige, og før du vet ordet av det, er de borte, kanskje på vei til en annen forfatter – som har papir og penn på seg og skriver den artikkelen eller boken du skulle ha skrevet.

Selv har jeg aldri funnet Notatboken med stor N. Til daglig bruker jeg en tradisjonell journalistblokk til kjappnotater, og forskjellige små notatbøker til artikkelideer og store tanker. Funksjonalitet og omslag er viktig:

  • Notatbøkene må være så små og tynne at de får plass i vesken og kan bli med overalt.
  • De må ligge flatt slik at jeg kan skrive på hele siden, også inntil innbindingen.
  • De må gjerne ha en stropp som holder boken lukket.
  • Omslaget er viktig for inspirasjonen – akkurat nå er jeg i svart/hvitt-modus og fant to notatbøker i retrostil, den ene med prikker, den andre med striper.

svhv_notat

 
På tide å trappe opp, men hva skal jeg velge?

Ikke et vondt ord om klassiske og stilrene Moleskine, men den er overalt og frister ikke. Heldigvis finnes det alternativer. Jeg har sett på fem av dem og tror jeg har funnet en favoritt: Leuchtturm med sine nummererte sider og en innholdsfortegnelse. Eller kanskje en Paperblanks med et inspirerende omslag for Den store romanen.

 
Leuchtturm
Leuchtturm ser ut til å ha funksjonaliteten jeg er ute etter for bruk på farten: Papir som er godt å skrive på, sidenummerering og en egen side for innholdsfortegnelse, en merkelapp som kan limes på bokryggen for å indikere innholdet, og flere perforerte ark bakerst som kan rives av uten å skade de andre sidene. Leuchtturm har stropplukning og åpnes flatt. Den fås i flere størrelser fra A4 til A7. Kanskje går jeg for en lommeutgave i A6-format og en litt større i A5-format i antrasittgrått eller smaragdgrønt og utstyrer dem med en pennholder. Penner har det med å komme bort, for så å dukke opp på de mest uventede steder.

leuchtturm

 
Baron Fig
Baron Fig skilter med at notatbøkene deres er flotte å se på og funksjonelle i bruk. De åpnes flatt. Velg for eksempel Confidant med hardt omslag, eller Vanguard med mykt omslag. Begge fås i tre størrelser: liten, middels og stor. Den minste får plass i lommen.

baronfig

Åpnes flatt

Field Notes
Standardproduktet er en 48-siders notatbok som måler ca. 9 x 14 cm og selges i en 3-pakning til under 10 dollar.

fieldnotes

Et annet populært Field Notes-produkt er Expedition, med et vann- og ripefast papir som tåler vær og vind. Notatboken er testet på en ekspedisjon til Sydpolen og tilbake igjen.

 
Fiorentina
Disse notatbøkene har skinnomslag, og du kan skrive med fyllepenn i dem. Ta for eksempel en titt på Ciak, som fås i ni farger.

fiorentina

 
Paperblanks
Stilige notatbøker med omslag i klassiske mønstre, som skapt for kreativ skriving. De fås i mange størrelser, med stropplukning, metallås eller magnetisk lukning, og åpnes flatt, uten den sedvanlige «bulen» på midten. Nedenfor: ornamental Azure, Serenade i art deco-stil og Conan Doyle, Sherlock Holmes.

paperblanks

  
Tøm notatboken i mikroen, og ta notater i dusjen

Rocketbook Wave
Hvis du bruker Rocketbook Wave med en Pilot FriXion-penn, kan du lagre innholdet i nettskyen ved hjelp av smarttelefonen og deretter stikke notatboken i mikrobølgeovnen i 30 sekunder for å fjerne innholdet og gjøre boken klar for gjenbruk. Det er det spesielle blekket som gjør susen. Du sparer trær og kan koke opp en kopp tevann i samme slengen. Se videoen nedenfor.

 
AquaNotes
Ideer kommer i dusjen også, og forsvinner like fort som alle andre steder. AquaNotes er en vanntett notatblokk som du fester på dusjveggen. EpicReviewGuys har testet den:

  
Se også:

The Pocket Notebooks of 20 Famous Men
Ernest Hemingway, Mark Twain, Ludwig van Beethoven, Pablo Picasso og Leonardo da Vinci hadde alltid med seg en notatbok.

Notebook Stories
Facebook-side for seriøse notatbokentusiaster
 
 

Written by Solveig Hansen

14.10.2017 at 16:50

Publisert i Notatbøker

Tagged with

Hvordan får du Facebook til å vise riktig bilde i innlegg?

leave a comment »

Tving Facebook til å oppdatere bufferen for innlegget.

 
sharing_facebook

 
Før kunne du velge hvilket av bildene i et blogginnlegg, for eksempel fra WordPress.com, du ville vise når du delte innlegget på Facebook. Det kan du ikke lenger, og det bildet Facebook velger, er kanskje ikke det mest representative for blogginnlegget. Selv om du setter inn et nytt bilde i blogginnlegget, viser Facebook fortsatt det samme bildet. Årsaken er at når du først har delt et innlegg på Facebook, blir bildet lagret i en buffer på serveren deres for senere bruk. Det kan ta dager eller uker før de oppdaterer bufferen.

Du kan tvinge Facebook til å oppdatere bufferen for innlegget ditt fra Sharing Debugger. Lim inn lenken til innlegget i boksen under «Sharing Debugger», og klikk på Debug. Deretter klikker du på Scrape Again. Du må kanskje trykke flere ganger på denne knappen før riktig bilde vises. Hvis bildet er for lite, får du melding om det. Bildet må måle minst 480 x 480 piksler. Forholdet mellom bredde og høyde kan ikke være mer enn 3, det vil si at bredden ikke kan være mer enn tre ganger større enn høyden, og omvendt. Prøv deretter å dele innlegget på Facebook igjen.

 
sharing_debugger

 
Bildevalg på WordPress.com

WordPress forteller Facebook hvilke bilder som skal prioriteres:

1. Bildet du har valgt under Fremhevet bilde (Featured Image) for innlegget, brukes.

2. Opplastede bilder. Hvis du ikke har valgt Fremhevet bilde, anbefaler WordPress bilder fra toppen og ned i innlegget.

3. Hvis innlegget ikke inneholder noen bilder, anbefaler WordPress et tomt bilde. Facebook ser også på innholdet andre steder i bloggen for å finne et passende bilde.
 

Written by Solveig Hansen

1.10.2017 at 16:45

Publisert i WordPress

Tagged with ,

Kaffe + litteratur = sant

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

«Life happens. Coffee helps.» 1. oktober feirer vi den internasjonale kaffedagen.

 
coffe+writer

 
Kaffe og bøker hører sammen, og kaffen er en gjenganger i litteraturen. Ta Ernest Hemingway, for eksempel. I Og solen går sin gang nevner han «coffee» hele 35 ganger. Her er et eksempel:

 

Coffee is good for you. It’s the caffeine in it. Caffeine, we are here. Caffeine puts a man on her horse and a woman in his grave.

 
Eller som det heter i den norske oversettelsen: «Kaffe er bra. Kaffe er en drikk for menn og ikke for de svake og vergeløse.»

Også i Farvel til våpnene og Klokkene ringer for deg går kaffen igjen, over 20 ganger.

Finnes det noe som lukten av nytrukket kaffe om morgenen? Duften av kaffe skiller natt fra dag, skriver Haruki Murakami i Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår:

 

The fresh smell of coffee soon wafted through the apartment, the smell that separates night from day.

 
Eller tingenes stillhet, inkludert en kaffekopp, som Virginia Woolf skildrer i The Waves:

 

How much better is silence; the coffee cup, the table. How much better to sit by myself like the solitary sea-bird that opens its wings on the stake. Let me sit here for ever with bare things, this coffee cup, this knife, this fork, things in themselves, myself being myself.

 
Og hva skulle vi gjort uten smådepressive kaffedrikkende politietterforskere? Denne lille kaffefilosoferende scenen fra Henning Mankells Ett skritt etter er min personlige favoritt og skaper et fint bilde i hodet:

– Politiarbeid ville ikke vært mulig uten kaffe, sa Wallander.
– Nei, ikke noe arbeid ville være mulig uten kaffe.
De grublet over betydningen av kaffe i stillhet.

 
coffee_quote1

 
La oss heller ikke glemme Coffee and Cigarettes, en lykkepille av en film fra Jim Jarmusch:

 
coffee-and-cigarettes_iggy_waits

 
Ha en fin kaffedag!
 

Written by Solveig Hansen

29.9.2017 at 23:13

Thomas Wolfe og Max Perkins

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2017

«Look Homeward, Angel», «Of Time and the River» og en redaktørbiografi. I sommer står Thomas Wolfe og forlagsredaktør Max Perkins på leselisten.

«… Remembering speechlessly we seek the great forgotten language, the lost lane-end into heaven, a stone, a leaf, an unfound door. Where? When?

O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again.»

Thomas Wolfe, altså. Jeg dåner. Eller som Agnar Mykle sa det: «Jeg var fanget av Thomas Wolfe.» Olav Duun likte ham også. Det samme gjorde beatforfatteren Jack Kerouac. Selv var Wolfe en stor beundrer av James Joyce.

Hvorfor akkurat disse bøkene i sommervarmen? Det begynte med at jeg så Genius (2016), som handler om forholdet og samarbeidet mellom Thomas Wolfe og Max Perkins, mannen som redigerte bøkene hans. Filmen gir en god skildring av skrive- og redigeringsprosessen. Det ene førte til det andre, og her sitter jeg med tre tykke Wolfe-romaner pluss A. Scott Bergs Perkins-biografi Max Perkins: Editor of Genius (1979) og Thomas Wolfes egen «bakbok» The Story of a Novel (1936), der han forteller om skrivingen av Of Time and the River. Skriveprosessen sett fra alle sider, med andre ord. Litt nerdete kanskje, men det gir et større perspektiv til lesingen av selve bøkene.

Jeg skulle gjerne lest bøkene i originalversjonen, men må nøye meg med bibliotekets norske utgaver, som så vidt jeg har skjønt, er kraftig amputert. I den norske oversettelsen av Look Homeward, Angel (norsk: Finn veien, engel) er blant annet inngangsavsnittet med «O Lost» ovenfor utelatt. «O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again» er et hyppig brukt Wolfe-sitat og går igjen i boken: «O fortapte minne som vinden gråter om, kom tilbake, kom tilbake.» «O forsvunne ånd som vinden gråter om, kom tilbake.»

Look Homeward, Angel (1929) er Thomas Wolfes debutroman, en nokså utilslørt selvbiografi som fortsetter i Of Time and the River (1935) (to bind på norsk: I drift på livets elv og Byen, reisen og drømmen). Vi følger Wolfes alter ego Eugene Gant gjennom en kvelende barndom og oppvekst i en dysfunksjonell familie frem til han i voksen alder etablerer seg som forfatter. Den fiktive småbyen Altamont er lett å kjenne igjen som Wolfes hjemby Asheville, som han hadde et elsk-hat-forhold til og vokste ut av. Innbyggerne i Asheville ble så opprørte over måten Wolfe fremstilte dem på i Look Homeward, Angel, at han ikke satte sine ben i byen på åtte år. De ble opprørte over Of Time and the River også, men da fordi de ikke ble nevnt i boken.

Look Homeward, Angel tar for seg Eugenes barne- og ungdomsår. Allerede i babykurven var han «mistrøstig ved tanken på den lange besværlige veien som lå foran ham». Vi finner ham stadig fordypet i indre monologer og refleksjoner der Wolfe briljerer med språket – poetiske passasjer kombineres med nøkterne skildringer som driver handlingen fremover. Det går fra blomstrende «egyptiske kvinners fyldige harmoniske kropper som lutet seg utover månebelyste balustrader» i Eugenes hode og rett til virkeligheten og ombyggingen av morens pensjonat, gjort «etter hennes egne tegninger, og av billigste materialer». Eugenes foreldre var gjerrige typer. Senere dør en bror, etter å ha tatt «et siste klart og overbærende blikk» på familien rundt sykesengen, «det triste opptoget av billig kjærlighet og slett samvittighet». Et godt bilde på et forhutlet skjebnefellesskap.

Nå venter Of Time and the River, som starter der Look Homeward, Angel slutter, med Eugene på vei til Harvard. Deretter går jeg kanskje løs på de to bøkene som ble utgitt etter Wolfes død, The Web and the Rock og You Can’t Go Home Again.

 

Men så gav han sig til å skrive som en gal – som bare en gal kan skrive – drevet av en sansenes og følelsenes galskap, som han ikke kunde beherske og styre lenger, hypnotisert til å utføre ting med eller mot sin vilje.
– Thomas Wolfe, «Byen, reisen og drømmen»

Wolfe og Perkins

Thomas Wolfe

Thomas Wolfe (1900–1938)

 

Max Perkins

Max Perkins (1884–1947), som i tillegg til Thomas Wolfe var redaktør for kjente navn som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. «Something over 60% shit», sa Hemingway om Of Time and the River.

 
Thomas Wolfe raget to meter over bakken. Det sies at han skrev stående med kjøleskapet som skrivebord, alltid med blyant. Ikke alt var like leselig, noe som førte til flere skrivefeil i de trykte bøkene: «African kings» ble til «African beings», og «shaking his head» ble til «shaking his beard», bare for å nevne et par. Et stort irritasjonsmoment for ham. «Vi skulle ventet et halvt år til [med utgivelsen]», skrev han til Max Perkins.

Wolfe ble refusert av i hvert fall tre forlag før han ble antatt hos Scribner’s og ble en del av Perkins’ stall. Dermed startet en av de mest legendariske forfatter/redaktør-relasjonene i amerikansk litteraturhistorie. Perkins omstrukturerte og strammet opp de viltvoksende manuskriptene, og en motvillig forfatter måtte gå med på en drastisk kutting. Look Homeward, Angel ble kuttet med over 60000 ord. Of Time and the River ble kuttet enda mer. Originalmanuskriptet var på 5000 håndskrevne sider, rundt én million ord. Redigeringen tok to år.

Wolfe dedikerte Of Time and the River til Perkins og lovpriste ham i The Story of a Novel. Det fikk kritikerne hans til å spørre hvem det var som skapte bøkene, Wolfe eller Perkins. Den krasseste kritikken kom fra Bernhard De Voto i artikkelen «Genius Is Not Enough» i Saturday Review. Han skrev at det ikke holder å skrive godt, man må også kunne forme materialet og lære seg begrensningens kunst. Han antydet at Wolfes tekster var kvernet fabrikkmessig gjennom Scribner’s-maskineriet. En urettmessig kritikk ifølge Wolfe og Perkins, men den tok hardt på Wolfe og var medvirkende til at han valgte å bytte forlag. Den kraftige kuttingen av tekstene hans hadde også sitt å si.

Kanskje tiden var inne til å frigjøre seg fra en farsfigur av en redaktør og prøve seg på egen hånd, men tiden var ikke på hans side. Thomas Wolfe døde et par uker før sin 38-årsdag, en intens «writer in progress». Han ble begravd i hjembyen.

O Lost var den opprinnelige tittelen på Look Homeward, Angel. Den ukuttede versjonen ble gitt ut i 2000, i forbindelse med 100-årsjubileet for Wolfes fødsel: O Lost: A Story of the Buried Life.

 

«Hver eneste av oss består av en sum vi ikke kan telle; trekk oss fra hverandre igjen, ned i nakenheten og natten, da vil du oppdage at den kjærlighet som sluttet i Texas i går, begynte på Kreta for fire tusen år siden.»
– Thomas Wolfe, «Finn veien, engel»

 
Se også:
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?, om en gutt-ser-jente-scene i Genius som ble kuttet fra godt og vel 200 ord til 25.

Written by Solveig Hansen

8.7.2017 at 18:52

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with , ,

Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)

Øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i … Gutt ser jente, og forfatteren vet ikke helt hvordan han skal beskrive den blå hinsides blå øyefargen. «Som blått, bare», sier redaktøren. Ikke noe behov for referanser til dyphavsfauna.

Dette er en scene fra Genius, en film om samarbeidet mellom Scribner’s-redaktøren Maxwell Perkins (Colin Firth) og forfatteren Thomas Wolfe (Jude Law). Wolfe stikker innom Perkins’ kontor med et 5000 (!) sider langt håndskrevet manuskript som skulle bli til Of Time and the River – og etter hvert skåret ned til 900 sider.

I denne scenen ser vi redaktøren i arbeid, mens forfatteren slåss for hvert eneste ord og fortsetter å legge til sider. Det godt og vel 200 ord lange gutt-ser-jente-avsnittet blir kuttet til 25 ord. Dialogen nedenfor er en avskrift av undertekstene i filmen. Hvem sier at redigering er kjedelig?

«Det første møtet med jenta skildrer du sånn», sier Perkins til Wolfe og leser høyt: «Da Eugenes øyne hadde vent seg til den virvlende disen fra sigarettene, så han en kvinne, kledd i serge og med hansker som klenget seg til hennes elfenbenshvite armer som nå var solfylte og rødmet, som trompetsneglers blodrøde indre slik det møter zoologens blikk når det drar ham mot fordervelsen med sin lovende rosafarge. Det var hennes armer. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å gjøre et ekstra hopp. Blå var de. Trass i røyken fra Chesterfields og Lucky Strikes så han at øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i i all evighet uten noensinne å savne brannbilrødt eller maisgult. Fra den andre siden av rommets avgrunn slukte de blå øynene ham uten å se ham. Det ville de heller aldri gjøre. Det var han helt viss om. Eugene forsto hva poetene har skrevet om i alle disse årene. Alle de bortkomne, vandrende sjeler som nå var hans brødre. Han kjente en kjærlighet som aldri skulle bli hans. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst. Den svisjende lyden da han falt, og skramlingen fra hans knuste hjerte. Det var fullstendig stille, men hans liv lå i ruiner.»

«Liker du det ikke?» spør Wolfe. «Det vet du at jeg gjør», svarer Perkins, «det er ikke poenget.» Så starter argumentasjonen om hva som må kuttes:

Maxwell Perkins: Han ser altså ei jente og blir forelsket.

Thomas Wolfe: Ja.

Perkins: Begynner han å tenke på dyphavsfauna da?

Wolfe: Akkurat da, ja.

Perkins: Jeg kjøper det ikke. Jeg tror du forelsket deg i bildespråket, ikke jenta.

Wolfe: Vi stryker altså zoologien og tobakksmerkene …

Og sånn holder de på.

genius1

Kutt, kutt, kutt.

Wolfe: Hvert bilde, hver lyd, hvert ord har betydning. De er uunnværlige.

Perkins: Du mister handlingen. Hvordan var din første forelskelse? Var det maisgult og Chesterfields?

Wolfe: Det var et lynnedslag.

Perkins: Og det er sånn det skal være – et lynnedslag. Blås i tordenen.

Wolfe: Jeg skjønner. Jeg skjønner. Kutt det. Og det. Bort med alt rundt. Han så en kvinne – kutt, kutt, kutt. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å gjøre et ekstra hopp.

Perkins: Nei, slutt med Wordsworth-frasene.

Wolfe: Blå var de, blå som havet.

Perkins: Klisjéaktig.

Wolfe: Blå hinsides blått, som …

Perkins: Som blått, bare.

Wolfe: En blå farge til å svømme i i all evighet … Kutt.

Perkins: Og fortsett med?

Wolfe: Hadde maken til blått noensinne blitt sett? Hadde slike øyne noensinne funnets?

Perkins: Slike retoriske spørsmål trengs ikke.

Wolfe: Hvorfor ikke?

Perkins: Det er ikke et lynnedslag. Det er et avvik fra temaet.

Wolfe: Blå hinsides … Nei! Øynene hennes var blå.

Perkins: Bedre.

Sluttresultat: «Eugene så en kvinne. Øynene hennes var blå. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst.»

For blodfattig? Det kommer kanskje an på hvor viktig denne scenen er for historien som helhet i en murstein på 900 sider. Of Time and the River er Wolfes fiksjonaliserte selvbiografi.

Perkins – som også arbeidet med F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway – kommer med en redaktørs hjertesukk: «Gjør vi virkelig bøkene bedre? Eller forandrer vi dem bare?»

«Kanskje jeg har maltraktert boken din», sier han til Wolfe. «Tenk om den var fullendt alt da du kom hit med den?»

 
Se også:
25 filmer om skriving
Thomas Wolfe og Max Perkins

Written by Solveig Hansen

13.6.2017 at 19:58

Publisert i Skriving

Tagged with , ,

Robert Capa og de historiske filmrullene

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen

Bildene hans fra landgangen i Normandie 6. juni 1944 er legendariske, men det var nære på at vi gikk glipp av dem.

Bare 11 av de 106 bildene fotojournalist og krigsfotograf Robert Capa tok på Omaha Beach, overlevde. Resten ble ødelagt under fremkallingen. Til gjengjeld er disse lett kornete «The Magnificant Eleven» blitt ikoniske. Steven Spielberg gjenskapte bildescenene i «Redd menig Ryan».

 
robert_capa

Bildet av Robert Capa (1913–1954) ovenfor er tatt av partneren og kjæresten Gerda Taro, også hun fotojournalist, under borgerkrigen i Spania. Taro omkom i en ulykke under et oppdrag der. Robert Capa ble født i Ungarn. Han dekket fem kriger og døde da han tråkket på en landmine under en reportasjereise i Vietnam. Capa var en av grunnleggerne av Magnum Photos billedbyrå.

 
Den uheldige labassistenten som skulle fremkalle bildene, var 15 år gamle Dennis Banks. Det nærmet seg deadline da Capas bilder nådde London-kontoret til Life, magasinet som hadde gikk ham oppdraget med å dekke de alliertes invasjon, og bildene måtte fremkalles raskt før de skulle sendes videre til New York. Negativene var fine, og bilderedaktør John Morris ba folkene på mørkerommet skynde seg med å få dem fremkalt. Minutter senere kom en gråtende Banks inn på Morris’ kontor: «Capas filmer er ødelagt.» Banks hadde lukket døren til tørkeskapet for å få opp temperaturen, og uten ventilasjon rant emulsjonen av. Fire ødelagte ruller, hvorav tre var tomme, mens den fjerde inneholdt de elleve fotografiene som for alltid skulle levendegjøre D-dagen for verden.

 
robert_capa_normandie

 
Robert Capas motto var at «hvis bildene dine ikke er bra nok, er du ikke nær nok». På D-dagen kom han nær nok da han gikk i land på Omaha Beach sammen med den første gruppen av amerikanske soldater. Under kraftig beskytning fra de tyske stillingene vasset Capa inn på stranden med sine tre kameraer. I løpet av de 90 minuttene han oppholdt seg der, vekslet han mellom å søke dekning og ta de 106 bildene av helvetet som utspant seg rundt ham. Deretter kom han seg om bord i en båt som skulle tilbake til England.

Han skrev senere at han kollapset på båten og våknet naken under et teppe og med en lapp på seg der det sto «Utmattet. Ingen ID-brikke».

I et intervju med Financial Times fortalte John Morris at han kastet de tre tomme filmrullene i søppelkurven. Han vedgikk at han kanskje ikke skulle ha gjort det. De ville hatt ikonstatus i dag. Om Capa selv sies det at han aldri nevnte et ord om de ødelagte filmrullene til Lifes byråsjef i London.

 
Kilder:
Intervju med John Morris om Robert Capa
Wikipedia: The Magnificent Eleven
Wikipedia: Robert Capa

Written by Solveig Hansen

6.6.2017 at 9:00

Publisert i Artikler, Fotografering

Tagged with ,

%d bloggere like this: