TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

5x bibliotek- og leseøyeblikk

with 3 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

Jeg er innom det nye og flotte biblioteket vårt i Sandvika for å hente lesestoff. Som alltid er det godt med folk her. Noen stikker innom for å lese dagens aviser, mens andre sitteligger i en sofa med en bok. Langs vinduene står datamaskiner på rekke og rad. Enkelte har med seg sin egen PC og sitter og jobber i ro og fred, kjøper en kopp kaffe fra automaten. En gruppe barnehagebarn er på besøk, kledd i vester merket med navnet på barnehagen. En bibliotekar leser høyt for dem fra en bok. Ved et av bordene sitter en gutt og leser en fotballbok. En jente lener seg tilbake i en dyp lenestol, fullstendig oppslukt i hva enn det er for en fortelling hun leser – jeg kan ikke se tittelen, men jeg kjenner igjen ansiktsuttrykket til en annen lesehest når jeg ser en.

Selv var jeg fem år da jeg knekte lesekoden og en helt ny verden åpnet seg. Det aller første jeg leste, var et Donald Duck-blad. Jeg lå langflat på ryggen.

Alle barn har rett til å oppleve gleden ved å lese. Her er fem fine bibliotek- og leseøyeblikk fra rundt omkring på nettet:

 
1. Fanget i bibliotekdøren
«Slipp meg ut, slipp meg inn.» Den irske dikteren Pat Ingoldsby blir påminnet om hvordan han som guttunge på 1950-tallet ble sittende fast i bibliotekdøren, med en bok i den ene hånden, og i den andre en mynt han skulle betale forsinkelsesgebyret med.

 
2. En fortelling om en gutt og en lærer, et atlas og lesing
I dette Facebook-innlegget forteller barnebokforfatter Dawn Finch, som også brenner for biblioteker, bøker og lesing, om da en ung mann kom bort til henne og fortalte at hun lærte ham å lese ved hjelp av et atlas. Alt trenger ikke å handle om fortellinger, hadde hun sagt til ham. Gjett hva det ble av atlasgutten?

 
3. Bibliotek på hjul
Et mobilt bibliotek, Il Bibliomotocarro, redder bibliotekdagen i noen fjerntliggende landsbyer sør i Italia. En knallblå trehjuling med et bokhus på ryggen, komplett med skorstein og rødt tak. Bak rattet finner vi Antonio La Cava, som etter 42 år som lærer ga seg selv i oppdrag å bringe bøker ut til barn. Han vil lære dem gleden ved å lese, og også å skrive. I tillegg til bøkene har han med seg tomme notisbøker der barna kan skrive sine egne fortellinger. En sann hverdagshelt. Les hele historien: Library on wheels

bibliomotocarro

 
4. Kosedyrene overnatter på biblioteket
Dette er akkurat så søtt som det høres ut, og fikk Internett til å smile bredt. Somerville Public Library i Massachusetts i USA inviterte kosedyr til overnatting, og barna etterlot stoffdyrene sine på biblioteket til det som skulle bli en begivenhetsrik kveld og natt, med flinke bibliotekarer som foreviget det hele. Dyrene fikk snacks, bygde med lego, leste bøker og gjorde mye annet før de til slutt fikk et teppe godt stappet rundt seg for natten, noen av dem mellom bøkene i bokhyllene.

 
5. Strikk og lytt
Det er godt å bli lest for, uansett alder. Deichmanske bibliotek i Oslo inviterte folk til å ta med seg strikketøyet og stikke innom til en ettermiddag med strikk og lytt. En bibliotekar – foran en juksepeis – leste for oss mens vi satt der som tente lys med strikkepinnene våre. Jeg startet på en ny sokk og rakk å strikke 24 omganger i løpet av den halvannen time lange økten. I år har Deichmanske omdøpt disse arrangementene til «Sitt og lytt», men det er sikkert lov å ta med strikketøyet.

strikk_og_lytt

 
Se også:
Sommerbokbingo 2018
 

 

Written by Solveig Hansen

7.11.2018 at 16:11

Publisert i Bøker

Tagged with ,

Etter Florence kommer Gordon

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018

Det er ikke lenge siden den tropiske stormen Florence herjet på den amerikanske sørøstkysten. I Norge viste Knud muskler i september. Hvordan får ekstremvær navn?

Det er Verdens meteorologiorganisasjon som har bestemt navnene som skal brukes. De fant ut at det var lettere å huske navn enn tall eller tekniske betegnelser.

Før fikk ekstremvær vilkårlige navn, gjerne knyttet til hendelser. En atlanterhavsstorm som rev masten av en båt som het Antje, fikk navnet Antjes orkan. Nå er navngivningen mer systematisk, med seks rullerende lister for Atlanterhavsbassenget, hver på 21 navn. Hver liste gjelder for ett år, det vil si at samme liste brukes om igjen hvert 6. år. Navnene følger alfabetet, men bokstavene Q, U, X, Y og Z brukes ikke. Annethvert navn er i dag kvinne- og mannsnavn, etter at feminister på 1970-tallet protesterte mot at det bare ble brukt kvinnenavn.

Noen stormer rammer hardere enn andre, og navnet på disse blir strøket fra listen. Katrina, for eksempel, navnet på orkanen som raserte New Orleans i 2005, vil ikke bli brukt igjen. Siden 1954 er 40 navn strøket.

Etter Florence kommer Gordon, og deretter Helene, Isaac og Joyce. Disse navnene gjelder Atlanterhavsbassenget.

I Japan og Kina bruker de navn på blomster, elver osv. i stedet for personnavn.

Mer informasjon og historie: National Hurricane Center, USA

 
Norske navn
Det finnes en norsk navneliste for ekstremvær, men Meteorologisk Institutt offentliggjør ikke navnene før de faktisk blir tatt i bruk. I Norge brukes ikke årlige lister. Meteorologisk Institutt bruker i stedet hele alfabetet (minus Q, W, X, Z, Æ, Ø og Å), med kvinne- og mannsnavn annenhver gang, før de starter på en ny liste. Det aller første ekstremværet som fikk navn, var Agnar, 12. oktober 1995. Siste ekstremvær var Knud. Neste gang blir det et jentenavn som begynner på L.
 

Written by Solveig Hansen

2.10.2018 at 22:31

Publisert i Språk, generelt

Tagged with , ,

Pepita

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

Artikkelen om pepitaruter ble til en artikkel om danserinnen Pepita i stedet. Research kan være gøy.

«Pepitaruter. Et tidløst og evig aktuelt mønster i alt fra frakker og kjoler til sko og kokkebukser – og Sherlocks berømte jaktlue.»

Det var slik jeg hadde tenkt å starte artikkelen om pepitaruter i et nummer av kundemagasinet #kreativweb der temaet var «Svart/hvitt med en dæsj farge», men så leste jeg at mønsteret antas å være oppkalt etter den spanske danserinnen Pepita de Oliva, og en helt ny historie åpenbarte seg. En historie om en lord og en danserinne, med linjer til Virginia Woolfs Orlando.

Pepita likte etter sigende pepitaruter.

 
pepita_dancer2

 
Pepita var kallenavnet hennes. Hun ble født Josefa Durán y Ortega og ble mormor til forfatteren Vita Sackville-West, inspirasjonskilden til Virginia Woolfs Orlando.

 
Lorden og danserinnen
Josefa ble født i slummen i Málaga i 1830. Hun giftet seg med sin danselærer, Juan Antonio de Oliva, og ble en feiret danserinne som turnerte rundt i Europa, og også var innom Kristiania. Hun var vakker, med et hår som rakk helt ned til knærne.

Josefa og Juan gikk fra hverandre etter få år, men de ble aldri skilt. Hun innledet et forhold til den britiske diplomaten Lionel Sackville-West, og de fikk sju barn sammen. Bare fem av dem vokste opp. Familien bodde i Frankrike, der Josefa og Lionel kalte seg for grev og grevinne West, men utenomekteskapelig-stempelet hang ved dem.

Da Josefa døde i barselseng i 1871, begravde Lionel henne som sin ektefelle. Deretter etterlot han barna hos en familie i Paris og dro til Argentina. Den eneste av barna han virket å bry seg om, var Victoria, som fulgte ham til Washington da han ble stasjonært der. Hun giftet seg med fetteren Lionel, farens arving, og ble Lady Sackville. De bosatte seg på den enorme herregården Knole.

Victorias bror Henry gikk til rettssak og krevde arveretten til Knole. Han hevdet at Josefa og Lionel hadde inngått hemmelig ekteskap. Victoria så seg tvunget til å bevise at de var «uekte» barn, alt for å stoppe ham. Henry begikk senere selvmord, minutter etter at hustruen døde av kreft.

Henry og de øvrige barna forble ukjente inntil Robert Sackville-West, nåværende eier av Knole, hentet dem frem igjen i The Disinherited: A Story of Love, Family and Betrayal.

Victoria selv ble drevet ut fra Knole da ektemannens elskerinne flyttet inn.

Victoria og Lionel fikk datteren Vita, kjent romanforfatter og poet. Hun hadde et lengre kjærlighetsforhold til Virginia Woolf, som brukte Knole House og Vitas slektshistorie som bakteppe for den tidsreisende Orlando som opp gjennom århundrene veksler mellom å være mann og kvinne. Vita skrev en bok om sin mormor, Pepita, utgitt i 1937.

Vi hopper frem to generasjoner, til forfatteren Juliet Nicolson. Hun har skrevet om kvinnene i Sackville-West-slekten: A House Full of Daughters. Historien starter med Pepita.

 
pepita_book_cover

 
Og for ordens skyld: Litt om pepitaruter
Pepitamønster kalles også hundetannsmønster. Det eldste klesplagget med dette mønsteret som man kjenner til, er over 2000 år gammelt. Det ble funnet i en svensk torvmyr i 1920. I mer moderne tid antar man at mønsteret først ble brukt i ulltekstiler i Skottland. I våre dager brukes det både i ull-, bomulls- og silkestoffer og andre materialer.

Dior, Chanel, Vuitton, Armani – pepita har inngått i kolleksjonene til mange av de store motehusene. Jackie Kennedy så fantastisk ut i pepitarutet drakt.

pepita_jackie

 

 
Denne artikkelen er fra #kreativweb nr. 2/2017, som har «Svart/hvitt med en dæsj farge» som tema:

Written by Solveig Hansen

11.9.2018 at 20:31

Publisert i #kreativweb, Artikler, Skriving

Tagged with ,

Sommerbokbingo 2018

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2018

I sommer har jeg lest 15 bøker. Det holdt til tre fulle bokbingorekker.

Sommerlesingen i år startet med Nikolaj Frobenius’ Jeg skal vise dere frykten, som handler om rivaliseringen mellom skrekkforfatter Edgar Allan Poe og litteraturkritiker m.m. Rufus Griswold. Det ga mersmak, og jeg bestemte meg for å lese meg opp på Poe, en skrekkens mester med dårlig rykte. En artig opplevelse, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt. Les mer: Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

Under Poe-researchen på biblioteket oppdaget jeg sommerbokbingoen, en lesekonkurranse som gikk ut på å fylle ut de kategoriserte rutene på en bingokupong med boktitler etter hvert som vi leste. Det gjaldt å få fulle rader. Jeg greide tre rader og leste i alt 15 bøker, blant annet Ulysses (endelig!) og Odysseen, som James Joyce lot seg inspirere av da han skrev Ulysses. Hvis jeg skal velge en favoritt, må det bli Haruki Murakamis Kafka på stranden.

bokbingo18

Takk for sommerbokbingoen, Bærum bibliotek!

 
Det ble mange besøk på det nye og flotte biblioteket vårt i Sandvika. Og ikke bare det, jeg gjenoppdaget også bøker i mine egne bokhyller, bøker jeg hadde glemt at jeg hadde.

Med det sagt, her er listen:

 
Diktsamling
Charles Bukowski: Essential Bukowski
Fordi jeg elsker denne mannen.

 
Utforsk en ny forfatter
Geir Tangen: Maestro
Tangen fikk gode anmeldelser for denne debutkrimmen. Han valgte å gi ut boken på eget forlag og delte raust av erfaringene sine. Opprinnelig het hovedpersonen Frank Karlsen, men ble til slutt Viljar Ravn Gudmundsson, en «litt rufsete og nevrotisk journalist i Haugesunds Avis».

 
En du har tenkt å lese
Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten
Om den nevnte feiden mellom Edgar Allan Poe og Rufus Griswold – og en Reynolds som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger. Griswold skrev ellers en særs negativ nekrolog da Poe døde. Den begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

 
Prisvinner
Kazuo Ishiguro: Resten av dagen
Ishiguro vant nobelprisen i litteratur i 2017. For Resten av dagen vant han Bookerprisen i 1989. I sentrum av handlingen finner vi butleren Mr. Stevens og husholdersken Miss Kenton på lord Darlingtons fasjonable gods. Jeg så for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson mens jeg leste. De spilte hovedrollene i filmversjonen.

 
Skrevet for minst 50 år siden
J.R.R. Tolkien: Silmarillion
Tolkiens sønn Christopher redigerte og ga ut denne etter farens død. Handlingen utspiller seg i det første tideverv, lenge før historiene vi kjenner fra Ringenes herre og Hobbiten.

 
En historisk roman
Bergljot Hobæk Haff: Renhetens pris
Sterk kost fra den mørke middelalder. Fortelleren er en spansk inkvisitor som på dødsleiet forteller om sitt første oppdrag i inkvisisjonens tjeneste. En ung nonne er mistenkt for å ha født Djevelens barn.

 
Roman med stedsnavn i tittelen
Arthur Conan Doyle: Hunden frå Baskerville
Jeg valgte Ragnar Hovlands nynorske oversettelse. Ifølge Sherlock Holmes må en kriminalekspert kunne skille mellom 75 ulike parfymer. Dette ble mitt favorittsitat denne sommeren:

There are seventy-five perfumes, which it is very necessary that a criminal expert should be able to distinguish from each other.
– Sherlock Holmes, The Hound of the Baskervilles

 
En bok du leser på én dag
Joakim Kjørsvik: Åpenbart ingen nabo
😀 En samling kortfortellinger om vanlige mennesker som opplever absurde ting. Hysterisk morsomt og godt skrevet. En gutt får en hjort til bror. Hjorten stjeler kjæresten hans. En dame har en mann boende under sofaen. Og det er ikke engang de rareste historiene.

 
Ungdomsbok
J.K. Rowling: Harry Potter og de vises sten
«Quidditch» er blitt til «Rumpeldunk» i Torstein Bugge Høverstads språksikre og prisbelønte norske oversettelse. Ballene som brukes i dette spillet, er quaffle, bludger og snitch, som på norsk er blitt til sluff, klabb og gullsnopp. «Rumpeldunk» er et ord Bugge Høverstad er fornøyd med. Han ville ha et ord som «gir inntrykk av en sport som foregår i en helsikes fart med stor fare for beinbrudd».

 
Av en lokal forfatter
Karin Fossum: Brudd
Jeg valgte denne fordi den handler om skriveprosessen, et tema jeg er opptatt av. Romanpersoner står på rekke og rad foran huset til Fossum og venter på å bli skrevet. En mann sniker i køen og kommer inn til henne og ber om å bli fortalt. Det er Alvar Eide. Boken veksler mellom fortellingen om Alvar Eide og diskusjonene mellom de to. For han fortsetter å dukke opp hjemme hos henne mellom skriveøktene, engstelig for alt hun utsetter ham for, og for at hun skal avsløre alle hemmelighetene hans. Hun svarer med å sende en forfrossen, narkoman jente til ham, og han må hjelpe henne. Han får en katt også.

 
En bok med mer enn 400 sider
James Joyce: Ulysses
Dublin 16. juni 1904. Vi følger Leopold Bloom og andre personer gjennom Dublins gater en hel dag. Vi får del i deres tankeverden også, og gjennom disse tankesprangene, litt hit og litt dit, trer bakgrunnshistorier frem. Bloom starter dagen med å rusle over til slakteren for å kjøpe nyre som han steker til frokost. Så serverer han kona Molly frokost på sengen og går på do. Stikker innom postkontoret for å hente et kjærlighetsbrev fra en Martha. Deretter venter en begravelse. Han kommer sent hjem, i følge med en full Stephen Dedalus, som vi blir kjent med i første kapittel. Sluttkapitlet er Mollys, side opp og side ned uten skilletegn.

Jeg prøvde å lese denne boken for mange år siden, men ga fort opp. Denne gangen ble jeg så oppslukt at jeg planlegger en nærmere undersøkelse av sammenhengen mellom handlingene i Ulysses og Odysseen. Det finnes faktisk brukerveiledninger for lesing av Ulysses.

 
Ut av komfortsonen
Homer: Odysseen
Odyssevs drar til Troja for å slåss. Det tar 20 år før han er tilbake i Ithaka. I mellomtiden blir hustruen Penelopeia nedrent av friere. Selve sjøreisen hjem tar 10 år og kan sammenfattes slik: En ytterst begivenhetsrik reise.

 
Novellesamling
Edgar Allan Poe: Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger
En av favorittfortellingene mine er «Tell-Tale Heart» (Sladrehjertet), der morderen/fortelleren hører hjerteslagene til offeret under gulvplankene høyere og Høyere og HØYERE. Dunk! Dunk! Dunk!

 
Skrevet av en ikke-vestlig forfatter
Haruki Murakami: Kafka på stranden
Kafka Tamura rømmer hjemmefra på 15-årsdagen for å finne moren og søsteren. Han slår seg ned i et avsidesliggende bibliotek. Gamle Nakata er også på rømmen. Han kan snakke med katter. Originalt, eksistensielt og lett surrealistisk, ispedd fisk og igler som faller ned fra himmelen, og en stein som leder til en alternativ virkelighet. Sommerens beste leseopplevelse for mitt vedkommende.

 
En bok som fikk deg til å gråte
Jill Santopolo: Verden uten deg
Nei, denne boken fikk meg ikke til å gråte, bare gjespe. Beklager, Santopolo, jeg er nok ikke i målgruppen. Jeg liker strukturen i fortellingen, som består av vignetter og godt med frempek som driver handlingen fort fremover.

 
Dette er kategoriene jeg ikke rakk å lese:

En bok du så noen leste
Av en nylig avdød forfatter
Les om igjen en favorittbok
Anbefalt i en bokhandel
En bok som har blitt filmatisert
En bok du valgte pga. omslaget
Biografi
Oversatt roman
Anbefalt av en venn

 
Se også:
5x bibliotek- og leseøyeblikk. Han ble stående fastklemt i bibliotekdøra. Det ble til et dikt 60+ år senere. Et rullende bibliotek med tre hjul. Kosedyr som overnattet på biblioteket. Strikk og lytt. Så fantastiske kan biblioteker være.

Du strikker. Deichman leser høyt for deg.

 
Faktum om bøker: Noen må skrive dem, ikke sant? Temaet for kundemagasinet #kreativweb nr. 1/2018 er «Skrivefunderinger».

Written by Solveig Hansen

4.9.2018 at 22:53

Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

«Mordene i Rue Morgue» og andre selsomme fortellinger. Fantastiske «The Raven». I sommer går det i Edgar Allan Poe.

I dette innlegget:

Poe og Griswold
Fra levende begravde …
… til Dupin, Holmes og Poirot
The Raven
Christopher Lee leser «The Raven»

 
I fjor sommer sto forfatter Thomas Wolfe og redaktøren hans, Maxwell Perkins, på leselisten. I år er sommerlektyren signert skrekkforfatter Edgar Allan Poe. Det kan jeg takke Nikolaj Frobenius for. Jeg tok meg endelig tid til å lese hans Jeg skal vise dere frykten. Den handler om rivaliseringen mellom Poe og redaktør og litteraturkritiker Rufus Griswold – og snikende bak dem «en liten, likblek mannsling», Reynolds, som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger, blant annet «Mordene i Rue Morgue» og «Berenice».

Det sies at Poe på dødsleiet flere ganger ropte på en Reynolds, som ingen vet hvem er. En detalj gull verdt for forfattere, og Frobenius lar ham altså virkeliggjøre Poes fiktive drap. Sånt blir det bok av. En «litterær skrekkroman», nesten som en Poe-fortelling.

Jeg må innrømme at jeg frem til nå ikke har visst så mye om Poe, annet enn at han skrev skrekkfortellinger og var mannen bak «The Raven». Og hva dreide denne rivaliseringen mellom Poe og Griswold seg om? Det var på tide å lese seg opp, noe som viste seg å bli en høyst underholdende opplevelse, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt.

Jeg startet med Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger, oversatt av André Bjerke, Fredrik Chr. Brøgger, Erik Gunnes og Kjell Risvik, og Stig Sæterbakkens nyere oversettelser i Mannen fra mengden og andre noveller. Disse, og mange flere, er også digitalisert og kan leses på Nasjonalbibliotekets sider.

 

library_poe

Godt rustet til en Poe-økt på biblioteket

 

Poe og Griswold

poe

Edgar Allan Poe (1809–1849). Foto: Wikimedia Commons

Edgar Allan Poe hadde mange skrivehatter. Han er mest kjent for skrekknovellene sine som tar oss med til vrangsiden av menneskesinnet. I «Mordene i Rue Morgue» blir vi kjent med mesterdetektiven Dupin, forløperen for senere litterære detektiver. Poe var litteraturkritiker og redaktør. Han skrev dikt også, og det store gjennombruddet hans kom med «The Raven» – mer om det nedenfor. Han prøvde å livnære seg av skrivingen, men det var vanskelig, og drømmen om å utgi sitt eget litterære tidsskrift ble heller aldri virkelighet. Konstant pengemangel og alkoholmisbruk er ord som går igjen i beskrivelsene av ham. Kanskje var det alkoholen som tok livet av ham. Han ble i hvert fall brakt til sykehus i delirisk tilstand og døde bare 40 år gammel.

 

griswold

Rufus Griswold (1815–1857). Foto: Wikimedia Commons

Poe ble kjent med Rufus Griswold da Griswold arbeidet med en antologi om amerikanske diktere. Han tok med tre av Poes dikt. I sin anmeldelse (som Griswold betalte ham for å skrive) av antologien kritiserte Poe Griswolds valg av diktere. Det var da rivaliseringen mellom dem startet. Bedre ble det ikke da Griswold overtok stillingen som redaktør av Graham’s Magazine etter Poe, og det til høyere lønn. De slåss dessuten om oppmerksomheten til Frances Sargent Osgood, også hun dikter. Da Poe døde, skrev Griswold en særs lite flatterende nekrolog under navnet Ludwig. Den begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

Det høres nesten ut som en fortelling diktet opp av Poe, og historien slutter ikke der: Griswold ble oppnevnt til bestyrer av Poes litterære bo, et oppdrag han utnyttet til et forsøk på karakterdrap på Poe gjennom løgner og halvsannheter. Han skrev blant annet en biografi der han tegnet et svært negativt bilde av Poe. Virkningen var det motsatte av det Griswold hadde tenkt seg. Salget av Poes fortellinger skjøt fart og gjorde ham mer populær. Det skjeve bildet Griswold hadde gitt av ham, ble også rettet opp etter hvert.

 
Comedy Centrals Drunk History-gjeng laget sin egen vri på feiden mellom Poe og Griswold. En skuespiller får i oppgave å fortelle historien i brisen (på ordentlig) tilstand:

 

Fra levende begravde …

Poe skrev i jeg-form. Det første som slo meg, var det refererende og nøkterne språket i fortellingene hans. «Den svarte katten» begynner slik: «Når det gjelder den helt utrolige og likevel helt ordinære historien som jeg nå vil skrive ned, verken forventer jeg eller anmoder jeg om å bli trodd.» I «Sladrehjertet» (The Tell-Tale Heart) henvender fortelleren/morderen seg til leseren: «Hvis du ennå regner meg for gal, vil du ikke lenger gjøre det når jeg nå beskriver hvilke omhyggelige forholdsregler jeg tok for å skjule kroppen. Natten svant, og jeg arbeidet raskt, men stille. Først partert…» En saklig tone, som likevel har noe illevarslende ved seg. Jeg leser om gufs fra kjelleren i huset Usher, forhastede bisettelser, og en morder som hører hjerteslagene til offeret under gulvplankene høyere og Høyere og HØYERE. Dunk! Dunk! Dunk! «En ferd ned i malstrømmen» handler om en nordlandsk fiskers ferd ned Moskstraumen og opp igjen.

 

… til Dupin, Holmes og Poirot

Så kommer jeg til «Mordene i Rue Morgue» – dette høres da kjent ut, tenker jeg når den navnløse jeg-beretteren forteller at han deler hus med C. Auguste Dupin, en mann med en helt egen evne til å dra slutninger basert på observasjon og analyse. Etter å ha spasert i stillhet i femten minutter, vet Dupin nøyaktig hva den andre tenker på, bare ved å følge en tankerekke bakover i tid til utgangspunktet. Sammen løser de kriminalmysterier når politiets metoder ikke strekker til. Holmes og Watson, ikke sant? Poirot og Hastings. Vi møter Dupin i tre av Poes fortellinger: «Mordene i Rue Morgue», «Mysteriet Marie Roget» og «Det stjålne brevet». «Mordene i Rue Morgue» regnes som verdens første detektivfortelling.

Både Agatha Christie og Arthur Conan Doyle gir Poe et lite nikk:

Christies Den tredje piken (Third Girl) starter med at Poirot nettopp har skrevet ferdig sitt Magnum Opus, en analyse av store krimforfattere. «Han hadde våget å skrive sterkt nedsettende om Edgar Allan Poe.»

Hos Doyle støter vi på Poe i En studie i rødt (A Study in Scarlet), når Holmes og Watson møtes for første gang. Holmes briljerer med kunnskapene sine og redegjør i detalj for hvordan Watson må være militærlege, nettopp hjemkommet fra Afghanistan, såret i høyre arm osv.

Watson: De minner meg om Edgar Allan Poes helt, Dupin. Jeg ante ikke at slike personer fantes annet enn i oppdiktede historier.
Holmes: De tror vel De gir meg en kompliment når De sammenligner meg med Dupin. Etter min mening var Dupin en nokså undermåls person. Dette knepet hans med etter et kvarters taushet å bryte inn i sin venns tanker med en treffende bemerkning, er i virkeligheten svært pralende og overfladisk. Han hadde utvilsomt en smule analytiske evner, men han var på ingen måte det fenomen Poe syntes å tro.

Doyle selv sa at det ikke var han, men Sherlock Holmes, som kritiserte Dupin.

 

The Raven

The Raven (Ravnen) med sine atten vers er Poes mest kjente dikt og ga ham innpass i litterære kretser i New York. Spesielt damer likte diktet. Poe nøt oppmerksomheten, men det tok ikke lang tid før han på sedvanlig vis begynte å skrive nedsettende om disse «New York-litteratene», leser jeg. Oh, Poe.

Diktet handler om en student som en sen kveld sitter og leser og sørger over sin elskede Lenore som er død. Plutselig hører han en kakking og tror det er noen som banker på døra – er det Lenore som kommer? – men det er ingen der. Så kakker det igjen, og nå hører han at det er på vindusskoddene. Han åpner vinduet, og inn flyr en ravn som setter seg på en byste av Pallas. Ravnen kan ett ord: Nevermore, Aldri-mer. Kanskje er den en budbringer fra en annen verden, tenker studenten, og begynner å snakke med fuglen, som svarer med sitt «Nevermore». Tankene hans kretser om Lenore, og det uunngåelige spørsmålet kommer i tredje siste vers: «Vil jeg bli gjenforent med Lenore i Himmelen?» «Nevermore.»

For deg som er interessert i skriveprosess og metode: Det tredje siste verset, klimaksverset, var det første Poe skrev, dette ifølge ham selv i «Komposisjonens filosofi», et interessant essay som du finner i Drømmen i en drøm: dikt i utvalg og essayet «Komposisjonens filosofi».

 
Diktet starter slik:

Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore –
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
«‘Tis some visiter,» I muttered, «tapping at my chamber door –
          Only this and nothing more.»

Les hele diktet

 
«The Raven» er mesterlig gjendiktet til norsk av André Bjerke, med samme rytme og musikalitet som i Poes original:

Engang i en midnattstime, mens jeg, svak og halvt i svime,
grublet over sære verkers visdom ingen kjenner mer,
mens jeg dupper over boken, hørte jeg fra stuekroken
liksom lette slag med knoken utenfor mitt nattkvarter,
Og jeg sa: «Det er en gjest som kommer til mitt nattkvarter –
          Det er bare dét som skjer.»

 

En godbit til slutt: «The Raven» – lest av Christopher Lee. Nyt!

Written by Solveig Hansen

12.6.2018 at 22:35

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with

«Den ene bygger opp, den andre river ned.»

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018

Én enkel kommentar fra skriveinstruktøren lærte meg å se på tekstene mine på en helt ny måte. Et skriveteknisk aha-øyeblikk der jeg lærte om viktigheten av konflikt i en fortelling. Dessuten: Karakterene må ville noe, og du bør unngå maratonskriving.

 
Introduksjon til konflikt
«Velg en bokstav og deretter tre ord som begynner med denne bokstaven, og sett det hele sammen til en liten fortelling.» Det var oppgaven vi fikk på et mini-skrivekurs. Jeg valgte «K» for «kjøre» og så straks for meg en sykkel, legoklosser og en kollisjon.

Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen på huset hun holdt på å bygge i hagen, da han plutselig kom kjørende altfor fort gjennom porten og braste rett inn i veggen. Den raste sammen. «Se deg for, din dust», skrek hun. «Sorry», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggkonstruksjonen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

Skriveinstruktøren forklarte at jeg beskrev to personer i konflikt med hverandre. «Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev. Fortellingen kunne gå videre i flere retninger, sa han. Han-personen kunne for eksempel hjelpe hun-personen med å bygge opp igjen. Eller kanskje de syklet videre sammen.

«Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det er den i særklasse mest matnyttige kommentaren jeg noensinne har fått om skriving. En øyeåpner som gjorde meg til en mer bevisst skriver og fikk meg til å se på mine egne tekster på en ny måte. Jeg bruker den fortsatt som rettesnor.

Hvordan en person bruker en fysisk ting, sier mye om personen, lærte jeg på kurset. En legobygning kan smadres eller bygges opp. En legokloss kan slenges i veggen eller settes forsiktig på plass. «Det er vendingene i følelser, vist gjennom handling, som skaper rom du kan fylle ut med flere detaljer», lærte jeg. Jeg kalte den endelige fortellingen Legoland. Den ender med forsoning.

Min første store skriveopplevelse av typen Aha. To andre viktige ting jeg har lært siden da, er at karakterene må ville noe, og at det holder å skrive litt hver dag, kanskje bare en halv time eller en time eller to.

 
Karakterene må ville noe
Dette budskapet hamrer Robert Olen Butler inn i webkasten Inside Creative Writing, der han demonstrerer den kreative skriveprosessen i praksis og skriver en 4000 ord lang fortelling på direkten i løpet av 17 to timers økter. 34 lærerike timer verdt mangt et skrivekurs. Vi kan følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Ordet yearning går igjen, karakterenes innerste ønske eller drivkraft: Karakterene må ville noe.

Kurt Vonnegut sier det samme i sine åtte kjappe og praktiske råd om å skrive en kortfortelling. Alle karakterer må ville noe, «om det så bare er å få seg et glass vann»:

 
Ikke skriv til spya tar deg
Unngå maratonskriving, er et viktig skriveråd jeg har plukket opp underveis og skriver om i Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det: «Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag.»


 
Tre håndfaste tips som jeg har puttet i skriveverktøykassen. Og her er den endelige Legoland-fortellingen, resultatet av en liten ukes skrivekurs:

 
LEGOLAND

Av Solveig Hansen, 2011

Idet han svingte inn porten, mistet han kontrollen over sykkelen og braste rett inn i legohuset hun holdt på å bygge i hagen. Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen. «Oops», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

«Se hva du har gjort! Nå må jeg bygge på nytt.» Hun stilte seg foran ham med hendene godt plantet på hoftene, den sedvanlige posituren når hun var forbannet. Hun la ikke engang merke til at han hadde skrubbet opp det ene kneet. Alt hun tenkte på, var de dumme klossene. Det var dét som opprørte ham mest, at alt dreide seg om henne, henne, henne. Han hadde alltid føyd henne. Gjør ditt. Hent datt. Det var mange år til han skulle lære ord som «slave» og «bitch» og «hersketeknikk». Dumming, var dekkende for det han tenkte om henne der og da i legoland, det er ikke hun som bestemmer over meg. Aldri mer. Denne nyvunne innsikten fikk ham til å rette ryggen litt mer karslig enn før. Han hadde mest lyst til å sparke hele legodritten over ende, men det var nå engang han som hadde revet ned den veggen. Et hendelig uhell, og det sa han til henne: «Det var ikke meningen.»

«Skal jeg hjelpe deg?» spurte han. Hun enset ham ikke.

Han satte seg på huk ved siden av henne enda hun ikke hadde bedt ham om det, og festet et vindu forsiktig på plass. Så at hun ikke fikk det helt til. Han tok liksom kommandoen litt. Hun skjønte tegningen.

«Skal jeg hente et plaster til kneet ditt?» spurte hun forsonlig.
 

Written by Solveig Hansen

17.4.2018 at 18:20

Publisert i Skriving

Tagged with ,

Bokomslag i svart/hvitt

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

 
Svart og hvitt – nesten ingen gråtoner

En god bok fortjener et proft omslag, hvorfor ikke i svart og hvitt? Helen Yentus gikk for svart/hvitt-grafikk da hun fikk i oppdrag å lage nye omslag til Albert Camus’ bøker, blant annet The Fall og The Stranger. Det samme gjorde Vladimir Zimakov med sitt Moby Dick-omslag. Svart/hvitt kler disse klassikerne, som har vært utgitt med utallige omslag opp gjennom årene.

 
Grafill – en norsk interesseorganisasjon for visuell kommunikasjon – kårer hvert år årets vakreste bøker. En av vinnerne i 2017 var Aslak Gurholt for formgivningen av Nils Chr. Moe-Repstads Wunderbaum nedenfor. Dette er en tykksak av en bok i mursteinsstørrelse, med 740 dikt, hver på tre linjer, ett dikt per side. Skriften på omslaget er litt liten for småbilder i bokbutikker på nettet, men designen er delikat.

«Vi er de forsinkede, og selv om vi har språk risset i ryggsøylen snur vi for å se
i skylagene, i havene, i noens øyne etter evighet fordi evighet er sett der.»

 
Typografien i fokus

PSYCHO i digre bokstaver, revet opp på langs og liksom limt på plass igjen. Omslaget skriker psycho og gir en forsmak på hva vi har i vente noen sider lenger frem – eller i Hitchcocks film, der den samme typografien brukes. Illustratøren bak denne typografiske klassikeren er Tony Pallidino.

cover_psycho

En fordel med å bruke bare skrift, er at teksten ikke har noen bilder å konkurrere med, og du trenger derfor ikke å velge en nøytral font. Leserne skaper selv bildene i hodet, og du slår an tonen med skrifttype og layout.

 
Svart, hvitt og rødt

Noma Bar har redesignet omslagene til Haruki Murakamis bøker, alle i rødt, svart og hvitt og med en sirkel som et sentralt motiv. Bar er en mester i bruk av det negative rommet, og illustrasjonene hans har et dobbeltmotiv, som her i Kafka på stranden:

cover_murakami

Se alle omslagene

 
Mer inspirasjon:
40+ Stunning Black and White Book Cover Designs
Omslagsmaler fra Canva
The 50 Coolest Book Covers

 
Innlegget er fra #kreativweb nr. 2/2017, som har «Svart/hvitt med en dæsj farge» som tema:

 

Written by Solveig Hansen

26.3.2018 at 16:59

Publisert i Bokomslag, Design

Tagged with

%d bloggere like this: