TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Posts Tagged ‘skrivekurs

«Den ene bygger opp, den andre river ned.»

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018

Én enkel kommentar fra skriveinstruktøren lærte meg å se på tekstene mine på en helt ny måte. Et skriveteknisk aha-øyeblikk der jeg lærte om viktigheten av konflikt i en fortelling. Dessuten: Karakterene må ville noe, og du bør unngå maratonskriving.

 
Introduksjon til konflikt
«Velg en bokstav og deretter tre ord som begynner med denne bokstaven, og sett det hele sammen til en liten fortelling.» Det var oppgaven vi fikk på et mini-skrivekurs. Jeg valgte «K» for «kjøre» og så straks for meg en sykkel, legoklosser og en kollisjon.

Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen på huset hun holdt på å bygge i hagen, da han plutselig kom kjørende altfor fort gjennom porten og braste rett inn i veggen. Den raste sammen. «Se deg for, din dust», skrek hun. «Sorry», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggkonstruksjonen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

Skriveinstruktøren forklarte at jeg beskrev to personer i konflikt med hverandre. «Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev. Fortellingen kunne gå videre i flere retninger, sa han. Han-personen kunne for eksempel hjelpe hun-personen med å bygge opp igjen. Eller kanskje de syklet videre sammen.

«Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det er den i særklasse mest matnyttige kommentaren jeg noensinne har fått om skriving. En øyeåpner som gjorde meg til en mer bevisst skriver og fikk meg til å se på mine egne tekster på en ny måte. Jeg bruker den fortsatt som rettesnor.

Hvordan en person bruker en fysisk ting, sier mye om personen, lærte jeg på kurset. En legobygning kan smadres eller bygges opp. En legokloss kan slenges i veggen eller settes forsiktig på plass. «Det er vendingene i følelser, vist gjennom handling, som skaper rom du kan fylle ut med flere detaljer», lærte jeg. Jeg kalte den endelige fortellingen Legoland. Den ender med forsoning.

Min første store skriveopplevelse av typen Aha. To andre viktige ting jeg har lært siden da, er at karakterene må ville noe, og at det holder å skrive litt hver dag, kanskje bare en halv time eller en time eller to.

 
Karakterene må ville noe
Dette budskapet hamrer Robert Olen Butler inn i webkasten Inside Creative Writing, der han demonstrerer den kreative skriveprosessen i praksis og skriver en 4000 ord lang fortelling på direkten i løpet av 17 to timers økter. 34 lærerike timer verdt mangt et skrivekurs. Vi kan følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Ordet yearning går igjen, karakterenes innerste ønske eller drivkraft: Karakterene må ville noe.

Kurt Vonnegut sier det samme i sine åtte kjappe og praktiske råd om å skrive en kortfortelling. Alle karakterer må ville noe, «om det så bare er å få seg et glass vann»:

 
Ikke skriv til spya tar deg
Unngå maratonskriving, er et viktig skriveråd jeg har plukket opp underveis og skriver om i Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det: «Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag.»


 
Tre håndfaste tips som jeg har puttet i skriveverktøykassen. Og her er den endelige Legoland-fortellingen, resultatet av en liten ukes skrivekurs:

 
LEGOLAND

Av Solveig Hansen, 2011

Idet han svingte inn porten, mistet han kontrollen over sykkelen og braste rett inn i legohuset hun holdt på å bygge i hagen. Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen. «Oops», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

«Se hva du har gjort! Nå må jeg bygge på nytt.» Hun stilte seg foran ham med hendene godt plantet på hoftene, den sedvanlige posituren når hun var forbannet. Hun la ikke engang merke til at han hadde skrubbet opp det ene kneet. Alt hun tenkte på, var de dumme klossene. Det var dét som opprørte ham mest, at alt dreide seg om henne, henne, henne. Han hadde alltid føyd henne. Gjør ditt. Hent datt. Det var mange år til han skulle lære ord som «slave» og «bitch» og «hersketeknikk». Dumming, var dekkende for det han tenkte om henne der og da i legoland, det er ikke hun som bestemmer over meg. Aldri mer. Denne nyvunne innsikten fikk ham til å rette ryggen litt mer karslig enn før. Han hadde mest lyst til å sparke hele legodritten over ende, men det var nå engang han som hadde revet ned den veggen. Et hendelig uhell, og det sa han til henne: «Det var ikke meningen.»

«Skal jeg hjelpe deg?» spurte han. Hun enset ham ikke.

Han satte seg på huk ved siden av henne enda hun ikke hadde bedt ham om det, og festet et vindu forsiktig på plass. Så at hun ikke fikk det helt til. Han tok liksom kommandoen litt. Hun skjønte tegningen.

«Skal jeg hente et plaster til kneet ditt?» spurte hun forsonlig.
 

Written by Solveig Hansen

17.4.2018 at 18:20

Publisert i Skriving

Tagged with ,

Fra manus til e-bok: Skrivekurs

leave a comment »

Jeg har fullført skrivekurset Fra F til fortelling på litteraturskolen Eratu. Det gikk fra K til kloss til fortelling i løpet av én uke. I skrivende stund er jeg begeistret deltaker på nettkurset Gode fortellinger 1.

Her er min aller første tekst – jeg valgte bokstaven K og tre ord på K og satte det hele sammen til en liten fortelling (den komplette fortellingen har jeg limt inn nederst i innlegget):

«Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen på huset hun holdt på å bygge i hagen, da han plutselig kom kjørende altfor fort gjennom porten og braste rett inn i veggen. Den raste sammen. ‘Se deg for, din dust’, skrek hun. ‘Sorry’, sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggkonstruksjonen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.»

En slik systematisk oppbygging av en fortelling var nytt for meg. Hva med inspirasjon, er ikke det noe forfattere går rundt og venter på? Samspillet mellom plan og inspirasjon, bevisst tanke og intuisjon, skaper de beste tekstene, ble vi forklart på kurset. Jeg tenkte på karakteren jeg skrev om i blogginnlegget Person søker forfatter. Han bare dukket opp i hodet mitt og sa «skriv meg». Han virket ferdigtegnet, med bart og alt. Hvor kom han fra?

Tilbakemeldingen kurslederen ga om legoklossene, var oppløftende og gjorde at jeg begynte å se teksten på en ny måte. Han fortalte at jeg beskrev to mennesker i konflikt med hverandre. Den ene bygger opp, den andre river ned. Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev. Fortellingen kunne gå videre i flere retninger, sa han. Han-personen kunne for eksempel hjelpe hun-personen med å bygge opp igjen. Eller kanskje de syklet videre sammen.

Senere, da den endelige fortellingen var ferdig, var dommen at leseren raskt får en forståelse for hvem personene er, og hvem de er for hverandre. Wow. Så langt hadde ikke jeg tenkt.

Min hensikt med disse skrivekursene er å lære hvordan fortellinger bygges opp, og jeg har fått bekreftet at lange fortellinger ikke er noe for meg. Kjedsomheten får temmelig fort overtaket. Det er skriveprosessen som fascinerer meg, spesielt hvordan karakterer og fortellinger blir til. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvordan romankarakterer oppstår, og hvordan skriveprosessen arter seg. «De bare kom», sier noen forfattere om karakterene sine. «Skriv meg», sa herren til meg i Person søker forfatter. «Jeg skriver ikke», svarte jeg og ba ham vennligst prøve lykken et annet sted. Han forsvant ikke, og jeg har senere utforsket historien hans – han heter Max – og prøvd hvordan det er å være forfatter. Resultatet er PDF-boken Person søker forfatter – møte med en fiktiv karakter, som jeg bruker som manus i disse blogginnleggene. I innledningen skriver jeg:

«Forfattere har makt over liv og død og skjebner på 380 sider. Eller har de det? Når begynner karakterene å leve sitt eget liv og styre historien? Hvordan går det hvis man prøver å forandre biografien eller bakgrunnen deres? Og hvor kommer de fra? Forfattere snakker om karakterene sine som om disse var levende personer. […] Hender det, lurer jeg på, at hovedpersonen i en bok føler seg hevet over forfatteren, at forfatteren bare er en slags transkribent?»

I Hans Olav Brenners bok Om å skrive, der han intervjuer kjente forfattere om skriveprosessen, sier Lars Saabye Christensen:

«Forfattere snakker om sine karakterer som om de hadde vandret ut av boken og ned Bygdøy Allé. Noen sier at en karakter begynner å leve sitt eget liv, ok, det kan jeg gå med på, men på hvilken måte? Det er jo ikke sånn at karakteren begynner å bestemme. Det er forfatteren som bestemmer. Det er forfatteren som lever sitt eget liv.»

Jeg vet sannelig ikke. Min hovedperson Max ble sur da jeg beskrev utseendet hans som gammeldags. «Aristokratisk», sa han.

«Beskrivelser som får meg til å føle meg hensatt til akkurat den røykfulle blues jointen eller kjenne atmosfæren i en storby i grålysningen, gjør meg lykkelig», skrev jeg i det nevnte blogginnlegget. Noe annet som gjør meg lykkelig når jeg leser, er sylskarpe dialoger og handlinger som viser hvem en karakter er.

En av de beste dialogbaserte filmene jeg vet om, er «12 Angry Men» (Tolv edsvorne menn), om tolv jurymedlemmer som skal dømme skyldig eller ikke skyldig. Gjennom dialogen mennene imellom kommer personlige konflikter og fordommer opp til overflaten mens de tviler seg frem til en enstemmig beslutning. «He’s a common, ignorant slob. He don’t even speak good English», sier en av dem om den tiltalte, hvorpå sidemannen vennlig korrigerer ham: «He doesn’t even speak good English.»

Hvordan en person bruker en fysisk ting, sier mye om personen, lærte jeg på kurset. En legobygning kan smadres eller bygges opp. En legokloss kan slenges i veggen eller settes forsiktig på plass. «Det er vendingene i følelser, vist gjennom handling, som skaper rom du kan fylle ut med flere detaljer», sa kurslederen.

Jeg fortalte ham at jeg eksperimenterte med flash fiction, og fikk som råd å «fininnstille slike mikrohandlinger slik at de sier akkurat det du vil at de skal si». Det blir min neste store skriveutfordring.

I mellomtiden går skrivekurset sin gang, men jeg kan allerede nå konkludere med at jeg er blitt en mer bevisst skribent. Romanforfatter blir jeg aldri.

 

Lenker:
Litteraturskolen Eratu – med et mangfoldig utvalg av skrivekurs
Ikke slik, men slik – førstehjelp for forfatterspirer – gode tips for deg som ønsker å utgi en bok. I Perfekte protagonister skriver bloggforfatteren at protagonisten havne i trøbbel. «Protagonister har satt seg selv i håpløse situasjoner helt siden sinnataggen Akilles hisset på seg hele den gresktalende verden, og det bør de fortsette å gjøre.»

Bøker:
Hans Olav Brenner: Om å skrive
Henrik H. Langeland: Fortellekunst

Blogginnlegg i serien «Fra manus til e-bok»:
Innledning
ISBN-nummer
Skrivekurs (dette innlegget)
Lage EPUB-bøker
PDF med pdfFactory
Lage e-bokomslag i Word
Selge e-bøker fra eget nettsted med PayPal
Selge e-bøker via Kindle Store – publisering
Selge e-bøker via Kindle Store – formatering

Humphrey Bogarts nikk – om betydningen av vendepunkter i fortellinger

Og for å vise hva jeg fikk til i løpet av én uke på skrivekurs, legger jeg ut hele historien om legoklossene:

Les hele fortellingen

Written by Solveig Hansen

22.9.2011 at 17:50

%d bloggere like this: