Posts Tagged ‘skrive en fortelling’
Noen må skrive fortellingene
Tekst: Solveig Hansen, 2018 (in English)
Biblioteker og bokhandler! Hyllemeter på hyllemeter med bøker, fulle av fortellinger som tar deg hit og dit og tilbake igjen. Noen kunder lar seg villig fortape mellom hyllene. Andre vet nøyaktig hva de skal ha, og går rett til seksjonen for romantikk, krim eller sci-fi – eller til bøker om hvordan man bygger en fornem fuglekasse eller strikker et par stripete sokker. Alle sjangerne til tross, bøkene har én ting til felles: Noen skrev dem, ord for ord. Med blyant eller penn på papir på en engelsk herregård. På en bærbar Royal-skrivemaskin et sted i Spania eller Italia. Eller kanskje på en PC anno 2018 på kaffebaren rett rundt hjørnet.
Faktum: Noen må skrive fortellingene.
Helter og skurker, kaffedrikkende, donut-spisende politidetektiver, stjernekikkere, stjernekrigere, elskende og forlatte, feer, rosaprinsesser og bortkomne katter. Hvis du vil lese om dem, må noen skrive historiene om dem. Oppgaven faller på forfatterne, ordsmedene som lever av og for ord og bruker dagene til å sjonglere med fraser til disse faller ned på riktig sted. Noen ganger lykkes de i å skremme vettet av deg eller få deg til å smile eller grine eller lengte etter litt romantikk. Andre ganger trekker du bare likegyldig på skuldrene, eller kanskje du nikker enig og sier at sånn måtte det gå. Men du får ikke alltid en lykkelig slutt.
Skrive, redigere, skrive om. Skriving er ofte en møysommelig og langtekkelig prosess, som vist i filmen Genius. “Se på alle disse bøkene”, kommenterer forfatter Thomas Wolfe idet han kommer inn på kontoret til redaktør Maxwell Perkins første gang. “Har du noensinne tenkt på all svetten som ligger bak hver linje? Små trosbekjennelser ropt ut i den mørke natten. I den kalde, mørke natten når vinden hviner, i et forfengelig håp om at noen skal lese og forstå.”
En dikterhjerne kverner ustanselig, overalt. Tenk på det når du ser en person som tilsynelatende prater med seg selv. Det kan være en forfatter som diskuterer med karakterene sine. Det er helt normalt. Eller hvis noen titter nysgjerrig i handlevognen din i matbutikken, kan det være en forfatter i observasjonsmodus. Kanskje lar hun seg inspirere av den lange handlelisten din, og på veien mot melkehyllen begynner en fortelling å svirre rundt i hodet hennes. Hun forestiller seg kanskje at du skal ha familieselskap – svigerforeldrene dine kommer – og at du har skrevet en nøyaktig liste over ingrediensene i de tre rettene du har tenkt å servere. Du har tatt deg vann over hodet og er fullt klar over det etter det desperate ansiktsuttrykket ditt å dømme, og noe skjærer seg. Noe må selvsagt skjære seg, ellers har vi ingen konflikt. Litt friksjon må det være, ellers blir det fort bare en tam beretning.
Noen forfattere er mest produktive tidlig om morgenen, mens andre foretrekker timene etter midnatt, når verden rundt sakker farten og det blir stille. Tenk på det neste gang du ser det enslige lyset i toppvinduet i en ellers mørklagt bygning kl. 3 om natten. Det kan være en skrivehule der en forfatter er i ferd med å sette siste hånd på verket. Kanskje en bok om R, som står utenfor barndomshjemmet, fast bestemt på at hevnens time har kommet, alt på side 187. På den neste siden krysser han den røde linjen, opphisset og med et svart blikk, og det er ingen vei tilbake. THE END.
Hva med en fortelling om en forfatter sett gjennom øynene til en leser? Kanskje du vil skrive den?
Jeg liker en god og godt fortalt historie. Derfor må jeg noen ganger skrive dem selv.
– Mark Twain
Denne artikkelen ble første gang publisert i kreativweb nr. 1/2018 (tema: “Skrivefunderinger”):
Skriveprosessen ord for ord
Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)
Se en fortelling ta form – på direkten.
I Norge er vi glad i sakte-tv. Her er en ny programidé: Følg en forfatter i aksjon for å se en fortelling bli til, ord for ord, i sanntid.
Robert Olen Butler, professor i kreativ skriving ved universitet i Florida, tok “show, don’t tell” til et helt nytt nivå da han komponerte en godt og vel 4000 ord lang fortelling i en direktesendt webcast på 17 to timers økter i 2001. Han kalte fortellingen This is Earl Sandt, og seerne kunne følge hele prosessen fra unnfangelse til ferdig utkast. “Hvert eneste komma, alle elendige formuleringer, alle blindspor og alle dårlige metaforer”, for å bruke Butlers egne ord. På slutten av hver økt besvarte han spørsmål fra seerne.
Som utgangspunkt for fortellingen brukte han et postkort fra 1913 som viser den amerikanske flypioneren Earl Sandt under en flyoppvisning. På bildet ser vi hvordan en vingetupp på todekkeren er i ferd med å falle av. Bak på kortet står følgende å lese: “Dette er Earl Sandt fra Erie Pa i sitt aeroplan, rett før det falt.”
Butler valgte å fortelle historien fra fotografens Jeg-synsvinkel, og han visste fra starten av at han ville la flygeren dø i kræsjet. Den virkelige Earl Sandt overlevde selve havariet, men døde senere på sykehuset.
Ikke alle er enig i Butlers tolkning av kunstbegrepet, men de 34 timene er verdt mangt et skrivekurs. Det er fascinerende å se fortellingen ta form, fra den første setningen som vises på skjermen, “Jeg har sett en mann dø, men ikke som dette”, til lesingen av den ferdige fortellingen – en forestilling i seg selv.
Butler skriver ikke et rått førsteutkast før han går løs på finskrivingen. Han redigerer underveis og leser hyppig gjennom det han har skrevet, og han stopper og slår opp ord i ordlisten. I bakgrunnen hører vi Puccinis Turandot, med Nessun dorma kjørende i løkke under de mest intensive delene av beretningen. Han bruker konsekvent den gamle betegnelsen “aeroplan” og hopper over nyere ord som “shimmy”, som ikke ble brukt i 1913.
“For å få frem den virkelige betydningen i arbeidet ditt og oppnå kontakt med leseren på et følelsesmessig plan, må du skrive det du føler, ikke det du tenker”, skriver Butler i boken From Where You Dream: The Process of Writing Fiction (2005). Når han skal beskrive sin egen skriveprosess, bruker han ord som “dreamstorm” i stedet for “brainstorm”, “aktiv bevissthet” og “white hot center” (nuet), som er stedet der kunst skapes. “Kunst kommer ikke fra sinnet, men fra stedet der vi drømmer.” Målet er å skape en organisk helhet der alt harmonerer med alt.
Hva så hvis det ikke er kunst? “Ikke-kunst, sjangerskriving, underholdningsskriving er gjerne fylt med abstraksjon, generalisering, oppsummering, analyse og tolkning.”
Et annet konsept Butler introduserer for studentene sine, er “yearning”, lengsel. Dette er karakterens innerste ønske, motivasjon eller drivkraft. “Forskjellen mellom ønsker beskrevet i underholdningsfiksjon og litterær fiksjon, er bare en gradsforskjell”, skriver han i From Where You Dream: The Process of Writing Fiction. I underholdningsfiksjonen kan ønsket være å få en mann eller kvinne, oppnå rikdom eller makt, løse et mysterium eller kjøre en stake gjennom hjertet til en vampyr. I den litterære fiksjonen handler det mer om det eksistensielle, å finne seg selv, en identitet eller en plass i universet eller knytte seg til andre personer.
I This is Earl Sandt prøver fortelleren å forstå sin egen dødelighet. Han har aldri sett et aeroplan før, og når det kræsjer, har han ingen referanserammer å forholde seg til i den nye og moderne verden som er i ferd med å reise seg. Han er rystet inn til margen og begynner å identifisere seg med den døde oppvisningsflygeren.
Jeg har sett alle de 34 timene, og dette er det jeg tar med meg:
– Disiplin. Du må forplikte deg til å skrive hver dag. Butler skrev to timer hver kveld i 17 dager, noen ganger 300 eller 400 ord, andre ganger nærmere 600.
– Alt i fortellingen må kunne reforhandles. Ikke lås deg til en bestemt idé eller avslutning. Du risikerer å miste den organiske flyten.
This is Earl Sandt er en av fortellingene i Had a Good Time: Stories from American Postcards (2004).
Du kan se webcasten, Inside Creative Writing, på YouTube:
TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering 