TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

«Den ene bygger opp, den andre river ned.»

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018

Én enkel kommentar fra skriveinstruktøren lærte meg å se på tekstene mine på en helt ny måte. Et skriveteknisk aha-øyeblikk der jeg lærte om viktigheten av konflikt i en fortelling. Dessuten: Karakterene må ville noe, og du bør unngå maratonskriving.

 
Introduksjon til konflikt
«Velg en bokstav og deretter tre ord som begynner med denne bokstaven, og sett det hele sammen til en liten fortelling.» Det var oppgaven vi fikk på et mini-skrivekurs. Jeg valgte «K» for «kjøre» og så straks for meg en sykkel, legoklosser og en kollisjon.

Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen på huset hun holdt på å bygge i hagen, da han plutselig kom kjørende altfor fort gjennom porten og braste rett inn i veggen. Den raste sammen. «Se deg for, din dust», skrek hun. «Sorry», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggkonstruksjonen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

Skriveinstruktøren forklarte at jeg beskrev to personer i konflikt med hverandre. «Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev. Fortellingen kunne gå videre i flere retninger, sa han. Han-personen kunne for eksempel hjelpe hun-personen med å bygge opp igjen. Eller kanskje de syklet videre sammen.

«Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det er den i særklasse mest matnyttige kommentaren jeg noensinne har fått om skriving. En øyeåpner som gjorde meg til en mer bevisst skriver og fikk meg til å se på mine egne tekster på en ny måte. Jeg bruker den fortsatt som rettesnor.

Hvordan en person bruker en fysisk ting, sier mye om personen, lærte jeg på kurset. En legobygning kan smadres eller bygges opp. En legokloss kan slenges i veggen eller settes forsiktig på plass. «Det er vendingene i følelser, vist gjennom handling, som skaper rom du kan fylle ut med flere detaljer», lærte jeg. Jeg kalte den endelige fortellingen Legoland. Den ender med forsoning.

Min første store skriveopplevelse av typen Aha. To andre viktige ting jeg har lært siden da, er at karakterene må ville noe, og at det holder å skrive litt hver dag, kanskje bare en halv time eller en time eller to.

 
Karakterene må ville noe
Dette budskapet hamrer Robert Olen Butler inn i webkasten Inside Creative Writing, der han demonstrerer den kreative skriveprosessen i praksis og skriver en 4000 ord lang fortelling på direkten i løpet av 17 to timers økter. 34 lærerike timer verdt mangt et skrivekurs. Vi kan følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Ordet yearning går igjen, karakterenes innerste ønske eller drivkraft: Karakterene må ville noe.

Kurt Vonnegut sier det samme i sine åtte kjappe og praktiske råd om å skrive en kortfortelling. Alle karakterer må ville noe, «om det så bare er å få seg et glass vann»:

 
Ikke skriv til spya tar deg
Unngå maratonskriving, er et viktig skriveråd jeg har plukket opp underveis og skriver om i Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det: «Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag.»


 
Tre håndfaste tips som jeg har puttet i skriveverktøykassen. Og her er den endelige Legoland-fortellingen, resultatet av en liten ukes skrivekurs:

 
LEGOLAND

Av Solveig Hansen, 2011

Idet han svingte inn porten, mistet han kontrollen over sykkelen og braste rett inn i legohuset hun holdt på å bygge i hagen. Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen. «Oops», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

«Se hva du har gjort! Nå må jeg bygge på nytt.» Hun stilte seg foran ham med hendene godt plantet på hoftene, den sedvanlige posituren når hun var forbannet. Hun la ikke engang merke til at han hadde skrubbet opp det ene kneet. Alt hun tenkte på, var de dumme klossene. Det var dét som opprørte ham mest, at alt dreide seg om henne, henne, henne. Han hadde alltid føyd henne. Gjør ditt. Hent datt. Det var mange år til han skulle lære ord som «slave» og «bitch» og «hersketeknikk». Dumming, var dekkende for det han tenkte om henne der og da i legoland, det er ikke hun som bestemmer over meg. Aldri mer. Denne nyvunne innsikten fikk ham til å rette ryggen litt mer karslig enn før. Han hadde mest lyst til å sparke hele legodritten over ende, men det var nå engang han som hadde revet ned den veggen. Et hendelig uhell, og det sa han til henne: «Det var ikke meningen.»

«Skal jeg hjelpe deg?» spurte han. Hun enset ham ikke.

Han satte seg på huk ved siden av henne enda hun ikke hadde bedt ham om det, og festet et vindu forsiktig på plass. Så at hun ikke fikk det helt til. Han tok liksom kommandoen litt. Hun skjønte tegningen.

«Skal jeg hente et plaster til kneet ditt?» spurte hun forsonlig.
 

Written by Solveig Hansen

17.4.2018 kl. 18:20

Publisert i Skriving

Tagged with ,

Hva mener du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: