Posts Tagged ‘skriveideer’
Ambisjoner i skrivestua
Tekst: Solveig Hansen, 2022
En slags julefortelling.
Planen var å skrive en julefortelling som rørte, berørte og gjennom et sylskarpt og presist ordvalg sa alt som var å si om menneskelige relasjoner og forsoning i en søtladen juletid, som kanskje til og med hadde et snev av klassiker over seg. I kjernen sto et surt mor/datter-forhold og et motvillig postet grønt brev med en takk for juleinvitasjon. Det var alt jeg visste. Ambisjonene var kanskje større enn forutsetningene, eller kanskje det var de potensielle utsiktene til publisering og mange Liker-klikk som valset over karakterene til jeg mistet dem av syne og andre karakterer blandet seg inn i den uskrevne historien:
Jeg skulle akkurat til å skrive at vekkerklokken ringte og vekket fortellingens to hovedpersoner, da jeg oppdaget at de allerede var våkne og opplagte. Det var ikke slik jeg hadde sett det for meg. Vekkerklokken skulle ringe, de skulle strekke seg, og han skulle spørre hvem som skulle sette på kaffen. Idet jeg skulle til å legge frem et antrekk til henne, sto hun allerede ferdig påkledd på kjøkkenet, og frokosten var klar. Jeg er ikke sikker på hva hun hadde på seg, men det var ikke det skotskrutete skjørtet og den grønne jumperen som jeg hadde valgt. Og han kom ikke subbende inn mens han gjespet og klødde seg bak, slik jeg hadde tenkt. Han kom småløpende. Kaffekoppen som skulle falt i gulvet, falt ikke, og hun skar dermed ikke den høyre pekefingeren i en bit knust kopp. De smilte og småpratet og så ut som om de gledet seg til dagen, og før jeg visste ordet av det, var de ute av døren. Jeg etter for å se ansiktet hennes sprekke i et bredt smil når hun åpnet postkassen og så brevet. Postkassen var tom.
Det skulle ligge et brev der, med svar på en invitasjon: “Kjære mormor. Vi kommer til jul. Kyss og klem.”
Det hadde ikke vært så veldig koselig forrige gang datteren var på besøk med sønnen sin. “Du var aldri der for meg”, hadde datteren sagt og sett misfornøyd og urealisert ut. “Du vet ikke hva jeg liker.” Da hun smurte en brødskive med Nugatti til barnebarnet, sa datteren at han ikke likte Nugatti. “Jeg elsker Nugatti”, sa gutten. “Hjemme hos oss”, sa han henvendt til mormoren, “har vi ikke Nugatti.” “Gi beskjed når dere har bestemt om dere vil tilbringe julen her”, sa mormoren til avskjed.
Hun hadde ikke hørt noe fra dem, men akkurat denne dagen hadde jeg besluttet at hun skulle få svar i et grønt brev med pålimte stjerner.
Postkassen var altså tom, og mannen og konen forsvant bortover gaten til høyre. Hvis jeg hadde fulgt etter, ville jeg måttet dikte opp en by og en gate med butikker på begge sider. Kanskje et apotek, en bokhandel og et polutsalg på den ene siden, og en ting-og-tang-sjappe og en garnbutikk på den andre. Kanskje ville de fortsatt rett frem eller dreid til venstre i en sidegate som skrånet litt nedover.
Jeg fulgte ikke etter, altså diktet jeg ikke opp noen by, og de forsvant inn i intet. Kanskje de skulle møte noen på jernbanestasjonen, eller kanskje de skulle til IKEA.
Der sto jeg, da. Tafatt.
Samtidig ble døren til huset på den andre siden av gaten åpnet. Ut kom en dame med skotskrutet skjørt og grønn jumper og en plasterlapp rundt høyre pekefinger. Hun fisket opp et grønt brev med stjerner fra postkassen og åpnet det, og ansiktet sprakk i et bredt smil.
Det var da det gikk opp for meg at jeg befant meg i feil hus. I feil fortelling.
Prøver igjen neste år.
Se også:
Noen må skrive fortellingene
Tekst: Solveig Hansen, 2018 (in English)
Biblioteker og bokhandler! Hyllemeter på hyllemeter med bøker, fulle av fortellinger som tar deg hit og dit og tilbake igjen. Noen kunder lar seg villig fortape mellom hyllene. Andre vet nøyaktig hva de skal ha, og går rett til seksjonen for romantikk, krim eller sci-fi – eller til bøker om hvordan man bygger en fornem fuglekasse eller strikker et par stripete sokker. Alle sjangerne til tross, bøkene har én ting til felles: Noen skrev dem, ord for ord. Med blyant eller penn på papir på en engelsk herregård. På en bærbar Royal-skrivemaskin et sted i Spania eller Italia. Eller kanskje på en PC anno 2018 på kaffebaren rett rundt hjørnet.
Faktum: Noen må skrive fortellingene.
Helter og skurker, kaffedrikkende, donut-spisende politidetektiver, stjernekikkere, stjernekrigere, elskende og forlatte, feer, rosaprinsesser og bortkomne katter. Hvis du vil lese om dem, må noen skrive historiene om dem. Oppgaven faller på forfatterne, ordsmedene som lever av og for ord og bruker dagene til å sjonglere med fraser til disse faller ned på riktig sted. Noen ganger lykkes de i å skremme vettet av deg eller få deg til å smile eller grine eller lengte etter litt romantikk. Andre ganger trekker du bare likegyldig på skuldrene, eller kanskje du nikker enig og sier at sånn måtte det gå. Men du får ikke alltid en lykkelig slutt.
Skrive, redigere, skrive om. Skriving er ofte en møysommelig og langtekkelig prosess, som vist i filmen Genius. “Se på alle disse bøkene”, kommenterer forfatter Thomas Wolfe idet han kommer inn på kontoret til redaktør Maxwell Perkins første gang. “Har du noensinne tenkt på all svetten som ligger bak hver linje? Små trosbekjennelser ropt ut i den mørke natten. I den kalde, mørke natten når vinden hviner, i et forfengelig håp om at noen skal lese og forstå.”
En dikterhjerne kverner ustanselig, overalt. Tenk på det når du ser en person som tilsynelatende prater med seg selv. Det kan være en forfatter som diskuterer med karakterene sine. Det er helt normalt. Eller hvis noen titter nysgjerrig i handlevognen din i matbutikken, kan det være en forfatter i observasjonsmodus. Kanskje lar hun seg inspirere av den lange handlelisten din, og på veien mot melkehyllen begynner en fortelling å svirre rundt i hodet hennes. Hun forestiller seg kanskje at du skal ha familieselskap – svigerforeldrene dine kommer – og at du har skrevet en nøyaktig liste over ingrediensene i de tre rettene du har tenkt å servere. Du har tatt deg vann over hodet og er fullt klar over det etter det desperate ansiktsuttrykket ditt å dømme, og noe skjærer seg. Noe må selvsagt skjære seg, ellers har vi ingen konflikt. Litt friksjon må det være, ellers blir det fort bare en tam beretning.
Noen forfattere er mest produktive tidlig om morgenen, mens andre foretrekker timene etter midnatt, når verden rundt sakker farten og det blir stille. Tenk på det neste gang du ser det enslige lyset i toppvinduet i en ellers mørklagt bygning kl. 3 om natten. Det kan være en skrivehule der en forfatter er i ferd med å sette siste hånd på verket. Kanskje en bok om R, som står utenfor barndomshjemmet, fast bestemt på at hevnens time har kommet, alt på side 187. På den neste siden krysser han den røde linjen, opphisset og med et svart blikk, og det er ingen vei tilbake. THE END.
Hva med en fortelling om en forfatter sett gjennom øynene til en leser? Kanskje du vil skrive den?
Jeg liker en god og godt fortalt historie. Derfor må jeg noen ganger skrive dem selv.
– Mark Twain
Denne artikkelen ble første gang publisert i kreativweb nr. 1/2018 (tema: “Skrivefunderinger”):
Lar inspirasjonen vente på seg?
Tekst: Solveig Hansen, 2018
Begynn å skrive, så kommer den.
“De gamle mennene i lobbyen”, fortalte Tom Waits i et intervju med Guardian, “det var dér historiene var.” Det var der han fisket etter låter. “Historiene kommer ikke til deg, du må søke dem opp.”
Sånn er det. Hvis du bare sitter og venter på inspirasjon, får du ikke skrevet stort. “Inspirasjon er for amatører. Vi andre bare setter i gang”, sa Chuck Close, maler, fotograf m.m. Inspirasjonen og ideene kommer som en naturlig del av skriveprosessen. Det ene fører til det andre, og plutselig får ordene luft under vingene. En by reiser seg for ditt indre blikk, fylles med mennesker og liv, det er fremtiden eller 1960-årene eller en skyttergrav under første verdenskrig. Deretter detaljene: en gul kjole, røde lepper, og et galant løft med hatten idet to møtes.
Når vi føler oss uinspirert eller umotivert, er det bare én ting å gjøre: ta tastaturet fatt og komponere ett ord om gangen for å få motoren i gang. Fordi skriving er jobben vår. Piloter flyr herfra til dit, kirurger opererer en pasient om gangen. Det er deres jobb. Vi ser ikke leger som bare står der og venter på inspirasjon, eller et fly som står stille på rullebanen fordi piloten er rammet av pilotsperre. Selv om det ikke finnes noen “riktig måte” å skrive på, er faste rutiner sunt for den kreative flyten. Skriv herfra til dit, en halv time eller to timer eller 500 ord hver dag – eller kanskje et blogginnlegg om å vente på inspirasjon mens du venter på inspirasjon som en annen amatør.
Se også:
Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det.
Neil Gaiman: Where do you get your ideas?
Inspirasjonen bak noen kjente bøker:
José Saramago stilte seg selv et hypotetisk spørsmål: Hva om døden plutselig uteblev? Det førte til Dødens uteblivelse.
David Mitchell spurte: Hvordan ville det sett ut hvis du plasserte et speil midt i boken og så fortsatte å skrive til du kom tilbake til begynnelsen? Han brukte ideen da han skrev sci-fi-romanen Cloud Atlas.
Khaled Hosseini så et innslag om Taliban i Afghanistan. Blant alt som ble forbudt under deres styre, var å løpe med drager, noe Hosseini selv hadde gjort som barn i Kabul. Han skrev en 25 sider lang fortelling som han plukket frem igjen et par år senere. Det ble til Drageløperen.
Ian McEwans far pleide å fortelle om opplevelsene sine fra den annen verdenskrig. McEwan bruker noen av dem i Om forlatelse. I boken lar han faren få en “gjesteopptreden” der han kjører forbi på en Harley Davidson.
Kilde: How 50 Famous Authors Find Writing Inspiration
“Du setter deg ved skrivemaskinen og blør.”
– Fritt etter Ernest Hemingway
Forfattere om å skrive:
I Om å skrive intervjuer Hans Olav Brenner etablerte forfattere om skriveprosessen.
“Noe må man vite om karakterene på forhånd”, sier Lars Saabye Christensen. Han pleier å legge opp en orienteringsløype med øyeblikk, handlinger eller scener som karakteren må gjennom
Per Petterson komponerer ikke bøkene sine. “Jeg har ingen plan.” Historien utvikler seg underveis, som om det er stoffet som “komponerer seg”.
Jon Fosse er skeptisk til å tenke ut noe før han skriver det. Ting skal skje i skrivingen. “Det å finne på ting, og liksom tenkje det ut slik og slik. Nei.”
Jo Nesbø plasserte kvinnen i vannsengen og mannen oppi tørkestativet for å gjøre det visuelt attraktivt.
Alt Dag Solstad hadde før han begynte på Genanse og verdighet, var en mann som kom ut av et hus, det regnet, og han hadde problemer med å slå opp paraplyen. Det var ikke så mye å skrive om, før hele scenen sto klart for ham: Mannen kommer ut fra lærerværelset, omgitt av elever, og slår paraplyen i stykker mot drikkefontenen i raseri. Når Solstad står fast, hyler han. Høyt. Et primalskrik.
Flere bøker om skriveliv:
Denne artikkelen ble første gang publisert i kreativweb nr. 1/2018:
Hvor kommer ideene fra?
Tekst: Solveig Hansen, 2018
“Hvor får du ideene fra?” er kanskje det spørsmålet forfattere oftest blir stilt.
Visesanger Øystein Sunde ble en gang spurt hvor han fikk ideene sine fra. Bestiller dem fra en postordrekatalog, svarte han. Også den britiske forfatteren Neil Gaiman pleide å gi morsomme svar, som at ideene kom fra en “Månedens idé”-klubb. Etter hvert gikk han over til bare å si at han finner på dem i hodet sitt. Han forteller om dette i essayet Where do you get your ideas?
Ideene er overalt i og rundt deg. La deg inspirere av avisoverskrifter (japansk mann snakker igjen med kona etter å ha tiet henne i hjel i 20 år), tjuvlytt til andres samtaler på toget (han som livet har fart hardt med, og som forteller at det var musiker han ville bli, men faren tvang ham til å bli elektriker som ham selv), eller glo på folk i kaffebaren og dikt opp historier om dem. Eller still deg selv spørsmål som disse fra Gaimans essay:
Tenk om …? Tenk om du våknet opp med vinger? Tenk om du kunne krympe til en knapp? Tenk om kattene en gang styrte i verden? Naturlige oppfølgingsspørsmål til kattespørsmålet er: Hvorfor gjør de det ikke lenger, og hva tenker de selv om det?
Lurer på hva … Lurer på hva hun gjør når hun er alene.
Ideene er alltid der og utvikles etter hvert som fortellingen skrider frem. Det er en del av skriveprosessen. Skrivingen, ikke jakten på ideer, er den virkelige jobben. Ikke desto mindre er “Hvor får du ideene fra?” kanskje det spørsmålet forfattere oftest blir stilt.
“Du får ideer hele tiden. Forskjellen mellom forfattere og andre er at vi legger merke til dem.” – Neil Gaiman
Klekk ut en fortelling
Tenk på alt du kan gjøre med egg i en fortelling. Du kan la hovedpersonen spise dem til frokost sammen med bacon og pølser og to Bloody Mary på et hotell i Bergen der han deltar på en konferanse for mellomledere, men utviste dårlige lederegenskaper overfor seg selv kvelden før.
Du kan la en ektemann servere frokost på sengen til den syke konen sin, speilegg stekt på én side, plommen hel, slik hun liker det. Han kan være en genuint omsorgsfull, pensjonert ektefelle – eller kanskje ikke, noe du lar leserne få vite noen sider senere når du avslører de ekstra ingrediensene i egget.
Du kan la en mor steke pannekaker for å muntre opp et ungt, knust hjerte, en gest de minnes mange år senere.
Kakk et egg åpent fra innsiden, med et unisont Aww fra tilskuerne når en babydrage titter frem og spyr ut en liten flamme. Den kan selvsagt vokse seg alt annet enn søt og bli til et killerbeist på side 92.
Skriv en kortfortelling om et egg som ikke vil klekke fordi beboeren er redd for å forlate komfortsonen. Men ut må han.
Eller bare stikk ut på kjøkkenet og smell sammen en omelett.
Denne artikkelen ble første gang publisert i kreatiwweb nr. 1/2018:
Ut og finne inspirasjon
Tekst: Solveig Hansen, 2019 (English version)
5 inspirerende nettressurser.
Har du noen gang lurt på hvem som var rikest av Harry Potter og Draco Malfoy? Kan Facebook bare forsvinne? Hvor mange ganger har Roma vært erobret? Når et ekorn jager et annet ekorn, leker de da, eller slåss de? Hva er det som gjør Charles Dickens så spesiell? Spør Quora.
Eller stikk innom Atlas Obscura og les om steder, mennesker og hendelser du ikke hører om hver dag, for eksempel om den gangen Stephen Hawking arrangerte et cocktailparty for tidsreisende. Ingen kom.
Og visste du at symbolics.com var det første registrerte domenenavnet på Internett? Det forteller Learn Fun Facts.
1. Quora
Her finner du svar på spørsmål du har eller kanskje ikke visste at du hadde. Alt innholdet er skrevet av brukere, for brukere. Når du stiller et spørsmål, er sjansen stor for at andre har spurt om akkurat det samme. Les andres spørsmål, og svar på dem.
2. Atlas Obscura
Et nettmagasin med artikler av det nysgjerrighetsvekkende slaget fra rundt om i verden, også Norge. Interessante steder å besøke, ukjente historier, uvanlige ting du kan gjøre, mat du kan spise. Ting du ikke finner i vanlige reiseguider. Kanskje du har en historie du vil bidra med fra nærområdet ditt?
3. Dagen i dag i historien
Asteroidedag, blodgiverdag, jentedag. Hver dag er en FN-dag. Det finnes også mange oversikter over historiske hendelser på de enkelte datoene.
Timeanddate.com
Encyclopaedia Britannica
History.com
UN International Days
FN-dager (norsk)
Digitaliserte avisarkiver
(Aftenpostens arkiv: Eavis og Twitter)
4. Learn Fun Facts
Kuriøse fakta om vitenskap, historie, språk, kunst, litteratur, matematikk og alt derimellom som du kan bruke i artikler eller blogginnlegg. Det franske ordet for walkie-talkie er talkie-walkie. Verdens største ørken? Sahara, sier du? Feil, svaret er Antarktis. Apollo 11-astronautene måtte gjennom tollen da de kom tilbake fra månen.
5. Open Culture
Gratis kultur- og lærestoff hentet fra nettet og samlet i denne skattkisten med nettkurs, filmer, lydbøker og foredrag, bare for å nevne noe. Anbefales!
Se også:
Google Trends – hva søker folk etter på nettet?
Great Big Story
På norsk:
Store norske leksikon
Nasjonalbiblioteket
Undersøkelsesbyråer som YouGov og Ipsos
Norgeshistorie.no
Denne artikkelen er fra #kreativweb nr. 1/2019, som har “Tekst og bilder” som tema:
Sorry, boss! Jeg har skrivesperre.
Føler du deg tom for skriveideer? Her er et tips: Piff opp gamle artikler, og publiser dem på nytt. Jeg fulgte mitt eget tips og kom over denne artikkelen om en selvopplevd skrivesperre og hvordan jeg jobbet meg ut av den. Artikkelen ble til under et nettstudium i kommunikasjonsarbeid. Jeg skulle skrive en kommentar om bedriftsblogging, men det gikk ikke helt etter planen.
Sorry, boss! Jeg har skrivesperre.
Tekst: Solveig Hansen, 2006
Helt tomt oppi her, sier du og tapper pekefingeren forklarende mot pannen når sjefen stikker hodet innom og spør hvordan det går med internavisen. Skrivesperre kan ramme den beste. “Spesielt ille kan det gå når sykdommen rammer oss bloggere”, skriver pkunzip i en avisblogg.
Selv pratesyke bloggere er altså ikke immune. GenerationTerrorist hadde en skrivesperre som varte et helt år, men plutselig var inspirasjonen tilbake. “Det er bare å vente.” Saksen har også fått skrivesperre: “Fingrene klør og hodet sprenges.” Sånn hadde jeg det også, og tiden begynte å bli knapp.
Oppdraget
Det begynte med at jeg fikk i oppgave å lage en kommunikasjonsfaglig sak. Et par år tidligere hadde jeg fått en lignende oppgave, og skrivingen den gang gikk unna på noen få timer. Jeg så ingen grunn til at det ikke skulle gå like glatt denne gangen.
Jeg bestemmer tema – og ombestemmer meg
Jeg bestemmer meg for å skrive en artikkel om bedriftsblogging. Jeg prøver å følge Aage Rognsaas (Kunsten å skrive godt) råd om å finne tekstens fokus og formulere en såkalt nøtteskallsetning som presist uttrykker det man vil si. “Bedriftsblogging” er et begrep som favner vidt, så jeg avgrenser det til tre mulige temaer: “oppbygging av bedriftsblogg”, “profesjonelle bloggere” og “blogg som kundestøtteverktøy”. Men jeg finner ingen innfallsvinkel på de 87 sidene med notater som jeg har samlet inn, og til slutt står jeg motløs tilbake med åpningssetningen, som jeg til gjengjeld er meget fornøyd med: “Microsoft gjør det. IBM gjør det.”
Jeg prøver igjen
Jeg bestemmer meg for å skrive en artikkel om språk på websider. Som inngang til saken vil jeg bruke et eksempel fra virkeligheten, nærmere bestemt websidene til min Internett-leverandør. De er rause med formuleringer av typen “gir deg muligheten til å enkelt dele ut tilgang til en spesifikk arbeidsplass til eksterne ressurser ved behov”. Hvorfor ikke la kvaliteten på produktene gjenspeiles i språket? Hvorfor ikke leie en språkvasker i stedet for å utsette folk for språklig møl som svekker troverdigheten til et ellers seriøst firma? Det har jeg tenkt å spørre dem om, men kommer aldri så langt fordi jeg ikke aner hva jeg egentlig vil si.
Det løsner
En fare ved å gi opp i stedet for å kjempe seg gjennom uføret, er at man rammes av en ulyst til å ta fatt igjen, skriver Torlaug Løkensgard Hoel i Tanke blir tekst. Friskriving er én måte å varme opp sinnet på, sier hun, og jeg innser at jeg må gå mer analytisk til verks. Saken er den, sier jeg til meg selv på vei hjem fra butikken en dag, at jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Kan jeg komme i gang ved å lage en sak om det å ikke vite hva jeg skal skrive om? For mitt indre øye ser jeg med ett en fyr som sitter med bena på kontorpulten. En annen fyr, med blyant bak øret, stikker hodet innom og spør hvordan det går med internavisen. “Sorry, boss, jeg har skrivesperre”, svarer den første. Han sier det så henslengt at jeg skjønner det bare er et forbigående problem. Innen jeg svingte inn porten hjemme, hadde jeg en artikkelidé og en overskrift, og i løpet av kvelden hadde jeg en artikkel – denne. Og den kommunikasjonsfaglige saken? Det ble aldri bedriftsblogging, men det kom et svar fra oven, for å si det sånn. SAS Braathens’ kabinansatte streiket, og det bare noen måneder etter pilotenes “Go Harry”-aksjon.
Oppdrag utført
Jeg valgte SAS Braathens’ omdømme som tema, og deretter var det bare å skrive i vei. Hvorfor gikk det så lett? Kanskje fordi jeg fant en vinkling som kunne brukes som åpning, nemlig en livlig TV2-diskusjon mellom partene i konflikten. Lett gikk det også å skrive denne artikkelen om skrivesperre fordi jeg raskt fant en innfallsvinkel i pkunzips herlige betraktninger om skrivesperre.
Jeg håper pkunzip og de andre bloggerne har overvunnet skrivesperren. Selv har jeg også tenkt å bli blogger.* Kanskje kan jeg blogge profesjonelt og få betalt for det, samtidig som bloggingen er med på å markedsføre meg og min virksomhet? Ingen dum forretningsidé. Ingen dum inngang til en artikkel om bedriftsblogging heller …
*FYI: Ja, jeg ble blogger.
“Writing about a writer’s block is better than not writing at all.”
– Charles Bukowski, fra diktet “only one Cervantes” i “The Last Night of the Earth Poems”
Se også:
Tre kortfilmer om skrivesperre
Hva skal jeg skrive om i skoleavisen?
Tekst: Solveig Hansen, 2019
Eksamensnerver og mobilfrie skoler. Intervjuer med lærere og rektorer – og folk på Coop. Det er bare noe av det vi kan lese om i landets skoleaviser.
“Jeg kommer ikke på noe å skrive om”, skrev en 13 år gammel jente til Ung.no. Hun skulle skrive artikler til skoleavisen. Redaksjonen svarte og ramset opp ideer:
Skriv om venner, historien til skolebygningen, eller miljøet på skolen. Intervju lærere og spør hvorfor de ville bli lærere, og hvordan det er å være lærer.
Fritidsaktiviteter, kjæledyr, skoleveien, hverdagen og sosiale medier. En bra film eller bok.
Forelskelse, kjærlighet, vennskap og flørting. Krangel med venner eller kjæresten, og hvordan man blir venner igjen.
Hvordan hadde det vært å ikke bruke teknologi på en uke?
Og til slutt: “Kanskje det er noe du er skikkelig god i som du kunne skrevet om?”
Skoleaviser på nett
Hva skriver elever så i skoleaviser? Her er noen av temaene fra skoleavisene på Skoleaviser.no:
Tiendeklassingers eksamensnerver, mobilfrie skoler og intervjuer med folk på Coop, lærere og rektorer. Filmanmeldelser. En undersøkelse om elevers søvnvaner: Under halvparten får den anbefalte mengden søvn på 8–10 timer. 95 % bruker mobilen i sengen. Hva skal du gjøre hvis du kjeder deg i ferien? Her er et tips: fotoshoot.
Og vet du hva man kaller en tannlege som er veldig forsiktig i arbeidet sitt? Tannpirker!
Denne teksten er fra #kreativweb nr. 1/2019, som har “Tekst og bilder” som tema:
TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering 