TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Tekst: Solveig Hansen, 2019

I dag gratulerer vi World Wide Web med fylte 30 år. Husker du webdesignen fra 1990-tallet?

Noe av det mest krevende i webens tidlige dager var å få nettsidene til å se like ut i alle nettlesere, og vi brukte tabeller som formateringsverktøy. Så kom CSS, og det var på tide å bytte ut tabellene med “floating DIVs”, men fortsatt måtte det en del flikking til før resultatet ble bra både i Internet Explorer, Firefox og Opera. Nå er det responsiv design som gjelder.

Jeg er ikke spesielt tilbakeskuende, men webens 30-årsdag førte tankene hen til 90-tallet. “Sære bakgrunner, introskjermbilder med overforbruk av Flash, ukritisk bruk av innebygde MIDI-musikkfiler.” Slik pleier jeg å oppsummere 90-tallets webdesign. Var det virkelig så ille? Vel, det var mye blinkende lys og mange effekter. Gjerne alt på én gang.

Jeg hadde dilla på bakgrunner. Alt kunne brukes: blondegardiner, duker og grytekluter, klær, gulv og tapeter. Den norske ambassaden i Washington brukte et tradisjonelt lusekoftemønster. Selv tok jeg raskt i bruk murbakgrunner, gjerne kombinert med Courier-skrift. På murveggen “tagget” jeg menylenker i grafittiskrift og laget Hjem-lenker i form av gateskilt. Heldigvis har jeg tatt vare på noen av bakgrunnene, alle fotografert med en tidlig utgave av et digitalt kamera og mekket i Photoshop. Nedenfor ser du tre av dem: et palestinaskjerf, en murvegg ved Akerselva og en strikkesokk.

Slik ser bakgrunnsflisene ut:

Jeg er fortsatt imponert over at skjøtene mellom flisene ikke vises på skjermen.

Når julen nærmet seg og jeg pyntet opp hjemmesiden med kristtorn, lys og snøfnugg, klasket jeg opp juleevangeliet på murveggen – i Courier, selvsagt.

På 90-tallet var det populært å bygge inn MIDI-musikkfiler på nettsider. Jeg brukte “Obladi Oblada” og 60-tallets sjefsklinelåt “A Whiter Shade of Pale”. Etter hvert ble det vanlig å bruke et introskjermbilde, forløperen til de senere Flash-baserte åpningssidene. Min forside var svart. Musikken var ragtime. En animert danser kom inn fra nedre høyre hjørne, danset en liten stund, forsvant ut og kom inn igjen.

Så mye for nostalgien. Jeg er glad for at utviklingen har gått i retning av designmessig rene og funksjonelle løsninger som fungerer på alle plattformer, men det var gøy før også. Ikke alltid like pent, men artig, frustrerende og lærerikt. Si hva du vil om 90-tallet, men det var da det startet.