Archive for the ‘Les/skriv’ Category
Å velge (bort) bøker
Jeg går gjennom gamle blogginnlegg og fant dette fra 2008, året da jeg for første gang kvittet meg med bøker, to oransje papirinnsamlingssekker i alt. Bokhyllene er fortsatt fulle, men jeg kjøper ikke så mange bøker lenger. I stedet er jeg blitt storbruker av biblioteket.
Å velge (bort) bøker
Tekst: Solveig Hansen, 2008
Jeg har nettopp sett filmen Time Machine om igjen, 1960-versjonen. Den er basert på H.G. Wells’ bok med samme navn fra 1895. En vitenskapsmann bygger en tidsmaskin og reiser frem i tid til år 802701. Menneskene er delt inn i to grupper, de fagre eloiene og de kannibalistiske morlockene, et resultat av en atomkrig for lenge siden. Morlockene bruker eloiene som slaver og føde. Eloiene vet ingenting om sin historie, alle kunnskaper har gått tapt, og i det gamle biblioteket deres smuldrer bøkene opp når man tar i dem. Vitenskapsmannen bekjemper først morlockene, så reiser han tilbake til år 1900, tar med seg tre bøker og reiser til fremtiden igjen. Hvilke tre bøker tar man med seg for å gjenoppbygge en sivilisasjon? Det er sluttspørsmålet i filmen.
Nå skal jeg ikke akkurat bygge opp en sivilisasjon igjen, men noen ganger må man ta valg som kan være tøffe for en bokelskende hobbyleser. “I hvert fall bøker”, pleide jeg å svare når noen spurte hva jeg ville tatt med hvis jeg bare kunne ta med meg litt. Årene gikk, bokhyllene ble übergravide, og jeg trengte plass til nye bøker.
Jeg trodde aldri jeg ville komme dit hen at jeg kvittet meg med bøker, men det har jeg altså gjort nå. Bokklubbens gamle serier med litteratur- og verdenshistorie var etter hvert blitt redusert til hyllefyll, så de var lette å slenge. Aschehoug og Gyldendals Store Norske 12-binds leksikon fra 1982 ble til bokstativ for høye bøker som ikke får plass i hyllene.
Verre var det å velge ut skjønnlitterære bøker, men jeg oppdaget at noen bøker faktisk var gått ut på dato. Andre holder seg og vel så det: Anthony Burgess’ Jordiske makter. Gabriel García Márquez’ Hundre års ensomhet. Need I say more? De leser jeg om igjen nå.
Vilhelm Mobergs gule og slitte bøker om Karl Oskar og Kristina og de andre utvandrerne og innvandrerne sa jeg spesielt takk og farvel til. De var de første “ordentlige” bøkene jeg kjøpte.
Til sammen ble det to oransje papirinnsamlingssekker med kasserte bøker. Kanskje blir de til papir i bøker som ennå ikke er skrevet.
CIRCLE OF RECYCLING:
Jotting down ideas for new stories
in carefully chosen notebooks
recycled from books written
from ideas jotted down
in carefully chosen notebooks.(c) Zol H, 2016
Jeg ville nok fortsatt tatt med noen bøker hvis jeg bare fikk lov til å ta med meg litt. Hvis jeg bare fikk velge tre? Puh… det må jeg tenke litt mer på.
Vår beleste venn vitenskapsmannen anno 1900 tok kanskje med seg noe om verdenshistorie, geografi, filosofi, religion, kunst, litteratur, antropologi, byggeteknikk? Jeg liker å tro at en av de tre bøkene var en drivende god fortelling som ga folk inspirasjon til å skape nye fortellinger.
Sorry, boss! Jeg har skrivesperre.
Føler du deg tom for skriveideer? Her er et tips: Piff opp gamle artikler, og publiser dem på nytt. Jeg fulgte mitt eget tips og kom over denne artikkelen om en selvopplevd skrivesperre og hvordan jeg jobbet meg ut av den. Artikkelen ble til under et nettstudium i kommunikasjonsarbeid. Jeg skulle skrive en kommentar om bedriftsblogging, men det gikk ikke helt etter planen.
Sorry, boss! Jeg har skrivesperre.
Tekst: Solveig Hansen, 2006
Helt tomt oppi her, sier du og tapper pekefingeren forklarende mot pannen når sjefen stikker hodet innom og spør hvordan det går med internavisen. Skrivesperre kan ramme den beste. “Spesielt ille kan det gå når sykdommen rammer oss bloggere”, skriver pkunzip i en avisblogg.
Selv pratesyke bloggere er altså ikke immune. GenerationTerrorist hadde en skrivesperre som varte et helt år, men plutselig var inspirasjonen tilbake. “Det er bare å vente.” Saksen har også fått skrivesperre: “Fingrene klør og hodet sprenges.” Sånn hadde jeg det også, og tiden begynte å bli knapp.
Oppdraget
Det begynte med at jeg fikk i oppgave å lage en kommunikasjonsfaglig sak. Et par år tidligere hadde jeg fått en lignende oppgave, og skrivingen den gang gikk unna på noen få timer. Jeg så ingen grunn til at det ikke skulle gå like glatt denne gangen.
Jeg bestemmer tema – og ombestemmer meg
Jeg bestemmer meg for å skrive en artikkel om bedriftsblogging. Jeg prøver å følge Aage Rognsaas (Kunsten å skrive godt) råd om å finne tekstens fokus og formulere en såkalt nøtteskallsetning som presist uttrykker det man vil si. “Bedriftsblogging” er et begrep som favner vidt, så jeg avgrenser det til tre mulige temaer: “oppbygging av bedriftsblogg”, “profesjonelle bloggere” og “blogg som kundestøtteverktøy”. Men jeg finner ingen innfallsvinkel på de 87 sidene med notater som jeg har samlet inn, og til slutt står jeg motløs tilbake med åpningssetningen, som jeg til gjengjeld er meget fornøyd med: “Microsoft gjør det. IBM gjør det.”
Jeg prøver igjen
Jeg bestemmer meg for å skrive en artikkel om språk på websider. Som inngang til saken vil jeg bruke et eksempel fra virkeligheten, nærmere bestemt websidene til min Internett-leverandør. De er rause med formuleringer av typen “gir deg muligheten til å enkelt dele ut tilgang til en spesifikk arbeidsplass til eksterne ressurser ved behov”. Hvorfor ikke la kvaliteten på produktene gjenspeiles i språket? Hvorfor ikke leie en språkvasker i stedet for å utsette folk for språklig møl som svekker troverdigheten til et ellers seriøst firma? Det har jeg tenkt å spørre dem om, men kommer aldri så langt fordi jeg ikke aner hva jeg egentlig vil si.
Det løsner
En fare ved å gi opp i stedet for å kjempe seg gjennom uføret, er at man rammes av en ulyst til å ta fatt igjen, skriver Torlaug Løkensgard Hoel i Tanke blir tekst. Friskriving er én måte å varme opp sinnet på, sier hun, og jeg innser at jeg må gå mer analytisk til verks. Saken er den, sier jeg til meg selv på vei hjem fra butikken en dag, at jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Kan jeg komme i gang ved å lage en sak om det å ikke vite hva jeg skal skrive om? For mitt indre øye ser jeg med ett en fyr som sitter med bena på kontorpulten. En annen fyr, med blyant bak øret, stikker hodet innom og spør hvordan det går med internavisen. “Sorry, boss, jeg har skrivesperre”, svarer den første. Han sier det så henslengt at jeg skjønner det bare er et forbigående problem. Innen jeg svingte inn porten hjemme, hadde jeg en artikkelidé og en overskrift, og i løpet av kvelden hadde jeg en artikkel – denne. Og den kommunikasjonsfaglige saken? Det ble aldri bedriftsblogging, men det kom et svar fra oven, for å si det sånn. SAS Braathens’ kabinansatte streiket, og det bare noen måneder etter pilotenes “Go Harry”-aksjon.
Oppdrag utført
Jeg valgte SAS Braathens’ omdømme som tema, og deretter var det bare å skrive i vei. Hvorfor gikk det så lett? Kanskje fordi jeg fant en vinkling som kunne brukes som åpning, nemlig en livlig TV2-diskusjon mellom partene i konflikten. Lett gikk det også å skrive denne artikkelen om skrivesperre fordi jeg raskt fant en innfallsvinkel i pkunzips herlige betraktninger om skrivesperre.
Jeg håper pkunzip og de andre bloggerne har overvunnet skrivesperren. Selv har jeg også tenkt å bli blogger.* Kanskje kan jeg blogge profesjonelt og få betalt for det, samtidig som bloggingen er med på å markedsføre meg og min virksomhet? Ingen dum forretningsidé. Ingen dum inngang til en artikkel om bedriftsblogging heller …
*FYI: Ja, jeg ble blogger.
“Writing about a writer’s block is better than not writing at all.”
– Charles Bukowski, fra diktet “only one Cervantes” i “The Last Night of the Earth Poems”
Se også:
Tre kortfilmer om skrivesperre
Skriv bedre: Nyttige bøker og nettsteder
Tekst: Solveig Hansen, 2019
Komma eller ikke? “Se Vinje.”
Feil bruk av og/å, feilplasserte eller manglende kommaer, inkonsekvent bøyningsform i samme tekst (ligne/likne, jorda/jorden), stor forbokstav i månedsnavn, særskrivingsfeil. Dette er vanlige skrivefeil som kan unngås med litt egenlæring, og det er hjelp å få når språket ikke er helt på plass. Her er noen bøker og nettsteder som hjelper deg ikke bare med rettskrivingsregler, men også med å skrive slik at du får sagt det du har å si, på best mulig måte.
-
- Finn-Erik Vinje: Skriveregler
-
- NTB-språket
-
- Audun Farbrot: Skrivekoden
-
- Bård Borch Michalsen: Skriv bedre!
-
- Lars Aarønæs: Skriv godt
-
- Aage Rognsaa: Kunsten å skrive godt
-
- Christine Calvert: Skriv for nettet – kort og godt
-
- Christine Calvert: Skriv så det selger!
-
- Ove Dalen: Effektiv nettskriving
-
- Ruth Vatvedt Fjeld: Skriv godt og riktig på jobben
-
- Merete Morken Andersen: Skriveboka
Uunnværlige nettsteder:
Språkrådet
Med språkhjelp, inkludert skriveregler og en oversikt over termlister og termbaser.
Korrekturavdelingen
Skriveregler og råd om rettskriving og tegnsetting.
Bokmåls-/Nynorskordboka
Søk etter ord (fås også som app for Android og iOS).
Ordnett
Digitale ordbøker fra Kunnskapsforlaget (abonnementstjeneste).
Klarspråk
Språkverktøykasse, tips om hvordan språket kan gjøres mer brukervennlig og forståelig, inkludert sjekkliste for skribenter og Vær klar-plakaten.
Vær klar-plakaten
#kreativweb nr. 1/2019 har “Tekst og bilder” som tema:
Illustrasjonsbilde: Michael Schwarzenberger på Pixabay
Et kjempesprang: Da jeg knekte lesekoden
Tekst: Solveig Hansen, 2019 (English version)
Husker du det eksakte øyeblikket da du knekte lesekoden?
Selv var jeg fem da jeg endelig fant ut av det. Og ikke et øyeblikk for tidlig. Jeg husker hvor frustrert jeg hadde vært fordi jeg kunne alle bokstavene, men ikke klarte å forme dem til ord.
En dag bestemte jeg meg for å gjøre en ekstra kraftanstrengelse, og leste hver bokstav i en fortelling sakte, sakte. Jeg uttalte dem og prøvde å sette dem sammen til ord: a-a-a l-l-l… Plutselig var det som om døren ble slått opp på vidt gap, og bokstaver ble til ord, ord ble til historier. Det var omtrent som når tåken letter og et vidstrakt landskap kommer til syne. Eller når du trekker fra gardinene om morgenen for å ta en første titt på byen du ankom kvelden i forveien. Sånn føltes det når jeg nå ser tilbake.
Livet ble aldri det samme etter det. Jeg ble en leser fra det ene sekundet til det neste. I det ene øyeblikket var jeg bare en vanlig unge, i det neste en utforsker i en ny verden som åpnet seg foran øynene på meg. Jeg vet akkurat hva Neil Armstrong må ha følt da han satte foten på måneoverflaten: Et kjempesprang. Intet mindre.
Ikke at jeg reflekterte over det der og da. Jeg jublet ikke, jeg brydde meg ikke engang om å fortelle noen om de nyvunne ferdighetene mine. Jeg bare følte en indre tilfredsstillelse og tenkte: “Endelig. På tide.”
Det første jeg leste, var et Donald Duck-blad. Jeg lå langflat på ryggen.
Se også:
5x bibliotek- og leseøyeblikk
Og denne:
Hva skal jeg skrive om i skoleavisen?
Tekst: Solveig Hansen, 2019
Eksamensnerver og mobilfrie skoler. Intervjuer med lærere og rektorer – og folk på Coop. Det er bare noe av det vi kan lese om i landets skoleaviser.
“Jeg kommer ikke på noe å skrive om”, skrev en 13 år gammel jente til Ung.no. Hun skulle skrive artikler til skoleavisen. Redaksjonen svarte og ramset opp ideer:
Skriv om venner, historien til skolebygningen, eller miljøet på skolen. Intervju lærere og spør hvorfor de ville bli lærere, og hvordan det er å være lærer.
Fritidsaktiviteter, kjæledyr, skoleveien, hverdagen og sosiale medier. En bra film eller bok.
Forelskelse, kjærlighet, vennskap og flørting. Krangel med venner eller kjæresten, og hvordan man blir venner igjen.
Hvordan hadde det vært å ikke bruke teknologi på en uke?
Og til slutt: “Kanskje det er noe du er skikkelig god i som du kunne skrevet om?”
Skoleaviser på nett
Hva skriver elever så i skoleaviser? Her er noen av temaene fra skoleavisene på Skoleaviser.no:
Tiendeklassingers eksamensnerver, mobilfrie skoler og intervjuer med folk på Coop, lærere og rektorer. Filmanmeldelser. En undersøkelse om elevers søvnvaner: Under halvparten får den anbefalte mengden søvn på 8–10 timer. 95 % bruker mobilen i sengen. Hva skal du gjøre hvis du kjeder deg i ferien? Her er et tips: fotoshoot.
Og vet du hva man kaller en tannlege som er veldig forsiktig i arbeidet sitt? Tannpirker!
Denne teksten er fra #kreativweb nr. 1/2019, som har “Tekst og bilder” som tema:
Så mange valgfrie skriveformer. Velg én, og vær konsekvent.
Tekst: Solveig Hansen, 2019
Lag en stilguide.
Kalendre/kalendere/kalendrer … Ligne/likne, koble/kople … Norsk har mange sidestilte former. Bestem deg for én, og hold deg til den. Hvis du velger å bruke “ligne”, bør du også bruke “koble”. Hvis du bruker “kalendre” ett sted, bør du ikke bruke “kalendere” et annet sted.
Frustrerende? Lag en stilguide med vanlig brukte ord og uttrykk, bøyningsformer og så videre, så letter du skrivearbeidet og redigeringen for deg selv og involverte tekstforfattere. Når du vet hva du skal bruke, har du én bekymring mindre og kan konsentrere deg om selve skrivingen.
Sjekk hvordan andre gjør det:
Kommunale språkprofiler
Brann- og redningsetatens språkprofil
Microsofts stilguide
EU: English Style Guide for authors and translators
EU: Claire’s Clear Writing Tips
Denne teksten er fra #kreativweb nr. 1/2019, som har “Tekst og bilder” som tema:
Betal for kaffen med et dikt
Tekst: Solveig Hansen, 2019 (English version)
Poetiser i vei på Verdens poesidag. Det gjør verden til et bedre sted.
21. mars er Verdens poesidag. Det vedtok UNESCO i 1999. Dette er en dag for å lese, skrive, publisere og lære poesi. På nettstedet sitt minner de oss om betydningen av poesi som kulturell brobygger, og at vi uttrykker de samme spørsmålene og følelsene i dikt, uansett hvor i verden vi hører hjemme.
De oppfordrer oss også til å resitere dikt. Her er et tips: Spør om du kan betale for kaffen med et dikt på kaffebaren i anledning poesidagen. NRK Bok prøvde det i 2016 – og de greide det på sjette forsøk. Julius Meinl har gått et skritt lenger.
Kafeer, kaffe og dikt: En inspirerende trekant
Den østerrikske kaffegiganten Julius Meinl, som skilter med at de har inspirert diktere siden 1862, har laget sin egen vri og gjort dikt til gangbar valuta på Verdens poesidag. De inviterer gjester på kaffebarene sine over hele verden (de er ikke i Norge) til å betale for kaffen (eller teen) med et dikt den 21. mars. De kaller prosjektet Pay with a Poem og legger frem røde blyanter som står i stil med de røde kaffekoppene deres.
I år oppfordrer de oss til å legge vekk mobilen og titte opp. Fine ting kan skje. Kanskje ser du en interessant person noen bord unna på kaffebaren, eller kanskje du blir inspirert til å skrive et dikt. Heldige deltakere kan vinne et møte med årets Julius Meinl-ambassadør, singer-songwriter Tom Odell, på en av konsertene hans.
En av fjorårets deltakere som vant billett til en konsert med 2018-ambassadør JP Cooper, var Alena Mishkimoves fra Russland:
Lang tradisjon
Kafeer er selvsagt ikke nye tilholdssteder for diktere og andre kunstnere, som i hvert fall i 150 år har funnet veien til disse etablissementene for å skrive, drikke og pleie sosial omgang. “Betal med et dikt” er en moderne videreføring av denne tradisjonen. Wien har en rik kaffehuskultur som siden 2011 har stått på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Det typiske wienske kaffehuset, med marmorbord og et generøst utvalg av kaffe, bakverk og internasjonale aviser, representerer sosialt liv på sitt beste, skriver Julius Meinl på nettsidene sine.
Det er et sted der mennesker av alle slag møtes for å diskutere drømmer, reflektere over tanker, dele ideer og komponere mesterverk, lese eller bare sitte stille og se livet utfolde seg.
Da er det bare å spisse blyanten, ta deg en kopp kaffe, sitte og glo på menneskene og poetisere i vei.
#PayWithAPoem
Dame i rødt
Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)
Trodde du at karakterer forsvinner bare fordi du skriver dem ut av en fortelling? Tro om igjen. De begynner en vandring fra forfatter til forfatter og bønnfaller om å bli skrevet: Hva skal det bli av meg?
Tenk deg at du skribler ned følgende idé til en fortelling på en gul lapp: En forfatter holder en presentasjon på byens Grand Hotel. Plutselig blir han vitne til at en rødkledd kvinne tvinges med makt ut av rommet av en mann med et knivarr tvers over kinnet og et stygt flir. Hun snur seg desperat mot forfatteren, og han kan lese leppene hennes: Hjelp meg! Så sukker du resignert: Herregud – og putter den gule lappen i skuffen, oppå de andre gule lappene med halvhjertede plott, og glemmer alt om den.
I mellomtiden gjør den forlatte forfatteren det til sin oppgave å finne kvinnen i rødt, og starter reisen fra forfatter til forfatter. Noen ganger gjør han et kort stopp i en bok, kanskje stående på et åsted der han speider etter henne. Iblant blir han tauet inn til avhør, før han slippes fri og forsvinner fra nok en fortelling.
Du er fullstendig uvitende om alt dette inntil en ny bok skaper overskrifter når en forfatterdebutant slipper krimromanen Dame i rødt. Kritikere og lesere er fra seg av begeistring: “Sensasjonelt!” “En ny Mankell!” Boken handler om en forfatter som under et foredrag på byens Grand Hotel ser en rødkledd kvinne bli dradd ut av rommet av en mann med et knivarr tvers over kinnet og et stygt flir. Forfatteren starter jakten på henne og følger sporene hennes fra by til by, land til land. “Dame i rødt?” mumler du for deg selv, og et vagt minne om en karakter på en gul lapp murrer litt hodet ditt.
Det kan skje.
Denne artikkelen er fra #kreativweb nr. 1/2018, som har “Skrivefunderinger” som tema:
5x bibliotek- og leseøyeblikk
Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)
Jeg er innom det nye biblioteket i Sandvika for å hente lesestoff. Som alltid er det godt med folk her. Noen stikker innom for å lese dagens aviser, mens andre sitteligger i en sofa med en bok. Langs vinduene står datamaskiner på rekke og rad. Enkelte har med seg sin egen PC og sitter og jobber i ro og fred, kjøper en kopp kaffe fra automaten. En gruppe barnehagebarn er på besøk, kledd i vester merket med navnet på barnehagen. En bibliotekar leser høyt for dem fra en bok. Ved et av bordene sitter en gutt og leser en fotballbok. En jente lener seg tilbake i en dyp lenestol, fullstendig oppslukt i hva enn det er for en fortelling hun leser – jeg kan ikke se tittelen, men jeg kjenner igjen ansiktsuttrykket til en annen lesehest når jeg ser en.
Selv var jeg fem år da jeg knekte lesekoden og en helt ny verden åpnet seg. Det aller første jeg leste, var et Donald Duck-blad. Jeg lå langflat på ryggen.
Alle barn har rett til å oppleve gleden ved å lese. Her er fem fine bibliotek- og leseøyeblikk fra rundt omkring på nettet:
1. Fanget i bibliotekdøren
“Slipp meg ut, slipp meg inn.” Den irske dikteren Pat Ingoldsby blir påminnet om hvordan han som guttunge på 1950-tallet ble sittende fast i bibliotekdøren, med en bok i den ene hånden, og i den andre en mynt han skulle betale forsinkelsesgebyret med.
2. En fortelling om en gutt og en lærer, et atlas og lesing
I dette Facebook-innlegget forteller barnebokforfatter Dawn Finch, som også brenner for biblioteker, bøker og lesing, om da en ung mann kom bort til henne og fortalte at hun lærte ham å lese ved hjelp av et atlas. Alt trenger ikke å handle om fortellinger, hadde hun sagt til ham. Gjett hva det ble av atlasgutten?
3. Bibliotek på hjul
Et mobilt bibliotek, Il Bibliomotocarro, redder bibliotekdagen i noen fjerntliggende landsbyer sør i Italia. En knallblå trehjuling med et bokhus på ryggen, komplett med skorstein og rødt tak. Bak rattet finner vi Antonio La Cava, som etter 42 år som lærer ga seg selv i oppdrag å bringe bøker ut til barn. Han vil lære dem gleden ved å lese, og også å skrive. I tillegg til bøkene har han med seg tomme notisbøker der barna kan skrive sine egne fortellinger. En sann hverdagshelt. Les hele historien: Library on wheels
4. Kosedyrene overnatter på biblioteket
Dette er akkurat så søtt som det høres ut, og fikk Internett til å smile bredt. Somerville Public Library i Massachusetts i USA inviterte kosedyr til overnatting, og barna etterlot stoffdyrene sine på biblioteket til det som skulle bli en begivenhetsrik kveld og natt, med flinke bibliotekarer som foreviget det hele. Dyrene fikk snacks, bygde med lego, leste bøker og gjorde mye annet før de til slutt fikk et teppe godt stappet rundt seg for natten, noen av dem mellom bøkene i bokhyllene.
5. Strikk og lytt
Det er godt å bli lest for, uansett alder. Deichmanske bibliotek i Oslo inviterte folk til å ta med seg strikketøyet og stikke innom til en ettermiddag med strikk og lytt. En bibliotekar – foran en juksepeis – leste for oss mens vi satt der som tente lys med strikkepinnene våre. Jeg startet på en ny sokk og rakk å strikke 24 omganger i løpet av den halvannen time lange økten. I år har Deichmanske omdøpt disse arrangementene til “Sitt og lytt”, men det er sikkert lov å ta med strikketøyet.
Se også:
Sommerbokbingo 2018
Pepita
Tekst: Solveig Hansen, 2017
Artikkelen om pepitaruter ble til en artikkel om danserinnen Pepita i stedet. Research kan være gøy.
“Pepitaruter. Et tidløst og evig aktuelt mønster i alt fra frakker og kjoler til sko og kokkebukser – og Sherlocks berømte jaktlue.”
Det var slik jeg hadde tenkt å starte artikkelen om pepitaruter i et nummer av kundemagasinet #kreativweb der temaet var “Svart/hvitt med en dæsj farge”, men så leste jeg at mønsteret antas å være oppkalt etter den spanske danserinnen Pepita de Oliva, og en helt ny historie åpenbarte seg. En historie om en lord og en danserinne, med linjer til Virginia Woolfs Orlando.
Pepita likte etter sigende pepitaruter.
Pepita var kallenavnet hennes. Hun ble født Josefa Durán y Ortega og ble mormor til forfatteren Vita Sackville-West, inspirasjonskilden til Virginia Woolfs Orlando.
Lorden og danserinnen
Josefa ble født i slummen i Málaga i 1830. Hun giftet seg med sin danselærer, Juan Antonio de Oliva, og ble en feiret danserinne som turnerte rundt i Europa, og også var innom Kristiania. Hun var vakker, med et hår som rakk helt ned til knærne.
Josefa og Juan gikk fra hverandre etter få år, men de ble aldri skilt. Hun innledet et forhold til den britiske diplomaten Lionel Sackville-West, og de fikk sju barn sammen. Bare fem av dem vokste opp. Familien bodde i Frankrike, der Josefa og Lionel kalte seg for grev og grevinne West, men utenomekteskapelig-stempelet hang ved dem.
Da Josefa døde i barselseng i 1871, begravde Lionel henne som sin ektefelle. Deretter etterlot han barna hos en familie i Paris og dro til Argentina. Den eneste av barna han virket å bry seg om, var Victoria, som fulgte ham til Washington da han ble stasjonært der. Hun giftet seg med fetteren Lionel, farens arving, og ble Lady Sackville. De bosatte seg på den enorme herregården Knole.
Victorias bror Henry gikk til rettssak og krevde arveretten til Knole. Han hevdet at Josefa og Lionel hadde inngått hemmelig ekteskap. Victoria så seg tvunget til å bevise at de var “uekte” barn, alt for å stoppe ham. Henry begikk senere selvmord, minutter etter at hustruen døde av kreft.
Henry og de øvrige barna forble ukjente inntil Robert Sackville-West, nåværende eier av Knole, hentet dem frem igjen i The Disinherited: A Story of Love, Family and Betrayal.
Victoria selv ble drevet ut fra Knole da ektemannens elskerinne flyttet inn.
Victoria og Lionel fikk datteren Vita, kjent romanforfatter og poet. Hun hadde et lengre kjærlighetsforhold til Virginia Woolf, som brukte Knole House og Vitas slektshistorie som bakteppe for den tidsreisende Orlando som opp gjennom århundrene veksler mellom å være mann og kvinne. Vita skrev en bok om sin mormor, Pepita, utgitt i 1937.
Vi hopper frem to generasjoner, til forfatteren Juliet Nicolson. Hun har skrevet om kvinnene i Sackville-West-slekten: A House Full of Daughters. Historien starter med Pepita.
Og for ordens skyld: Litt om pepitaruter
Pepitamønster kalles også hundetannsmønster. Det eldste klesplagget med dette mønsteret som man kjenner til, er over 2000 år gammelt. Det ble funnet i en svensk torvmyr i 1920. I mer moderne tid antar man at mønsteret først ble brukt i ulltekstiler i Skottland. I våre dager brukes det både i ull-, bomulls- og silkestoffer og andre materialer.
Dior, Chanel, Vuitton, Armani – pepita har inngått i kolleksjonene til mange av de store motehusene. Jackie Kennedy så fantastisk ut i pepitarutet drakt.
Denne artikkelen er fra #kreativweb nr. 2/2017, som har “Svart/hvitt med en dæsj farge” som tema:
TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering 