Posts Tagged ‘skriveprosessen’
Person søker forfatter. Møte med en fiktiv karakter.
Tekst: Solveig Hansen, 2016
Et skriveeksperiment.
Forfattere har makt over liv og død og skjebner på 380 sider. Eller har de det? Tar karakterene styringen på et gitt tidspunkt i fortellingen? Og hvor kommer de fra? “De bare kom”, sier noen forfattere og snakker om romanpersonene sine som om disse var levende personer.
Skriveprosessen fascinerer meg.
Kanskje det var nettopp det som fikk Maximillian von Niedersax, en svartkledd 1900-talls herre, til å avlegge meg et fiktivt morgenbesøk. Han ga meg øyeblikkelig assosiasjoner til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. “Skriv meg”, sa han. “Jeg skriver ikke”, svarte jeg, men nysgjerrigheten var pirret, litt som en avstandsforelskelse. Da jeg trengte et manus til bloggserien Fra manus til e-bok, ga jeg meg selv i oppdrag å finne ut hvem han var. Det ble til en kortfortelling, Person søker forfatter.
Hvordan komme i gang? Det er bare å sette seg ned og skrive. Det er noe jeg har lært etter å ha skrevet nettartikler i noen år, og jeg tror ikke det er så annerledes med den skjønnlitterære skriveprosessen. “Inspirasjon er for amatører. Vi andre bare setter i gang”, sa maler Chuck Close. Noen forfattere skriver et rått og intuitivt førsteutkast, uten å rasjonalisere og sensurere, før de finskriver. Andre redigerer underveis. Jeg tilhører den andre gruppen. Når ordene ligger og lurer, men liksom ikke vil ut, redigerer jeg og leser gjennom det jeg allerede har skrevet, til de nye ordene er klare.
“Beskriv meg”, sa Maximillian von Niedersax. “Gammeldags”, sa jeg. “Aristokratisk, ville jeg sagt”, påpekte han høflig, men indignert. Først plasserte jeg ham ved Balatonsjøen, så flyttet jeg ham til Dubrovnik fordi det virket som et mer fristende sted å drive research på, om det skulle bli aktuelt. Jeg skrev inn Dublin også i fortellingen med tanke på en eventuell researchreise. Jeg merket at denne litt banale begrunnelsen for å endre sted innførte et element av rasjonalisering som kunne avbrutt den naturlige flyten, men det ga meg også en følelse av kontroll. Det er forfatteren som har styringen.
I Hans Olav Brenners bok Om å skrive, der han intervjuer kjente forfattere om skriveprosessen, sier Lars Saabye Christensen:
Forfattere snakker om sine karakterer som om de hadde vandret ut av boken og ned Bygdøy Allé. Noen sier at en karakter begynner å leve sitt eget liv, ok, det kan jeg gå med på, men på hvilken måte? Det er jo ikke sånn at karakteren begynner å bestemme. Det er forfatteren som bestemmer. Det er forfatteren som lever sitt eget liv.
Stedet var det eneste jeg endret, og det gikk litt sport i det også, å ta det som kom. Maximillian fremsto ferdigtegnet, og jeg visste fra starten av at han var et skrivende menneske i en episk historie. Jeg visste også at en kvinne i rødt var involvert, men ikke hvordan. Det var noe utilnærmelig over ham, og han utstrålte en slags intellektuell overlegenhet. I min ærbødighet plasserte jeg ham rett på en pidestall og skapte avstand i stedet for nærhet. Jeg skjønte at jeg måtte bli kjent med ham og forhistorien hans, håndhilse på ham, før jeg kunne starte på selve fortellingen. Til å begynne med brukte jeg det fulle navnet hans, Maximillian von Niedersax, men etter hvert som jeg ble mer fortrolig med ham, gikk jeg over til å kalle ham Maximillian. Så ble det bare Max.
Historien starter i biblioteket hans i Dubrovnik, der Max er vert for tre ennå ikke etablerte forfattere som han er blitt kjent med i Venezia. En av dem er Isabella, hun som alltid har noe rødt på seg. Jeg visste at det skulle dukke opp noe rødt, men hadde ingen anelse om at det skulle starte med et rødt strømpebånd under en ung og glad enkes svarte begraveleshabitt! Fem somre møtes de i Dubrovnik, og her unnfanges også livsprosjektet deres, å nedtegne deres personlige livshistorie som en gave til etterslekten. Seksten år går, og når Max ber meg “skrive ham”, er han enkemann, barna er utenlands og han er kommet til en korsvei. HVA FAEN ER DET JEG VIL? spør han. Jeg arrangerer en gjenforening mellom de fire forfattervennene (ved Balatonsjøen) og skriver at et nytt kapittel starter i livet hans. Med det er oppdraget mitt fullført, og jeg forlater ham.
Neste gang en forfatter sier om karakterene sine
at “de bare kom”, kan jeg nikke bekreftende og
si “sånn er det”.
Det ble riktignok bare en skisse til en fortelling, men jeg er stolt over at jeg kom meg gjennom oppdraget uten å feige ut, for det var en sann tålmodighetsprøve. Historien ble avdekket litt om gangen, ikke lineært, men som hopp frem og tilbake i tid. Jeg merket at jo tydeligere den ble, desto mindre fleipete ble tonen i skrivingen, og karakterene sto levende foran meg. Neste gang en forfatter sier om karakterene sine at “de bare kom”, kan jeg nikke bekreftende og si “sånn er det”.
Det var ingen mørke familiehemmeligheter som
ble avslørt, ingen uoppklarte mord. Det var bare
en beretning om et levd liv.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg av dette skriveeksperimentet. Det var ingen mørke familiehemmeligheter som ble avslørt, ingen uoppklarte mord. Det var bare en beretning om et levd liv. Iblant lurer jeg på hva som står i livsmanuskriptet hans. Det får vi nok aldri vite, men jeg vet at manuskriptet levde videre og ble plukket frem igjen hundreogfemti år senere i Dublin. En ny generasjon spurte HVA FAEN ER DET JEG VIL?
Om jeg er fristet til å skrive en hel roman? Nei. Jeg vet at kjedsomheten rammer meg fort og hardt, og dermed forsvinner nerven i fortellingen. Fascinasjonen for skriveprosessen er imidlertid like sterk, og det neste skriveeksperimentet mitt blir å finne en romanperson: Forfatter søker person.
Les hele kortfortellingen: Person søker forfatter
Tema for kundemagasinet #kreativweb nr. 2/2015 er å skrive:
Fra manus til e-bok: Skrivekurs
Jeg har fullført skrivekurset Fra F til fortelling på litteraturskolen Eratu. Det gikk fra K til kloss til fortelling i løpet av én uke. I skrivende stund er jeg begeistret deltaker på nettkurset Gode fortellinger 1.
Her er min aller første tekst – jeg valgte bokstaven K og tre ord på K og satte det hele sammen til en liten fortelling (den komplette fortellingen har jeg limt inn nederst i innlegget):
“Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen på huset hun holdt på å bygge i hagen, da han plutselig kom kjørende altfor fort gjennom porten og braste rett inn i veggen. Den raste sammen. ‘Se deg for, din dust’, skrek hun. ‘Sorry’, sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggkonstruksjonen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.”
En slik systematisk oppbygging av en fortelling var nytt for meg. Hva med inspirasjon, er ikke det noe forfattere går rundt og venter på? Samspillet mellom plan og inspirasjon, bevisst tanke og intuisjon, skaper de beste tekstene, ble vi forklart på kurset. Jeg tenkte på karakteren jeg skrev om i blogginnlegget Person søker forfatter. Han bare dukket opp i hodet mitt og sa “skriv meg”. Han virket ferdigtegnet, med bart og alt. Hvor kom han fra?
Tilbakemeldingen kurslederen ga om legoklossene, var oppløftende og gjorde at jeg begynte å se teksten på en ny måte. Han fortalte at jeg beskrev to mennesker i konflikt med hverandre. Den ene bygger opp, den andre river ned. Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev. Fortellingen kunne gå videre i flere retninger, sa han. Han-personen kunne for eksempel hjelpe hun-personen med å bygge opp igjen. Eller kanskje de syklet videre sammen.
Senere, da den endelige fortellingen var ferdig, var dommen at leseren raskt får en forståelse for hvem personene er, og hvem de er for hverandre. Wow. Så langt hadde ikke jeg tenkt.
Min hensikt med disse skrivekursene er å lære hvordan fortellinger bygges opp, og jeg har fått bekreftet at lange fortellinger ikke er noe for meg. Kjedsomheten får temmelig fort overtaket. Det er skriveprosessen som fascinerer meg, spesielt hvordan karakterer og fortellinger blir til. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvordan romankarakterer oppstår, og hvordan skriveprosessen arter seg. “De bare kom”, sier noen forfattere om karakterene sine. “Skriv meg”, sa herren til meg i Person søker forfatter. “Jeg skriver ikke”, svarte jeg og ba ham vennligst prøve lykken et annet sted. Han forsvant ikke, og jeg har senere utforsket historien hans – han heter Max – og prøvd hvordan det er å være forfatter. Resultatet er PDF-boken Person søker forfatter – møte med en fiktiv karakter, som jeg bruker som manus i disse blogginnleggene. I innledningen skriver jeg:
“Forfattere har makt over liv og død og skjebner på 380 sider. Eller har de det? Når begynner karakterene å leve sitt eget liv og styre historien? Hvordan går det hvis man prøver å forandre biografien eller bakgrunnen deres? Og hvor kommer de fra? Forfattere snakker om karakterene sine som om disse var levende personer. […] Hender det, lurer jeg på, at hovedpersonen i en bok føler seg hevet over forfatteren, at forfatteren bare er en slags transkribent?”
I Hans Olav Brenners bok Om å skrive, der han intervjuer kjente forfattere om skriveprosessen, sier Lars Saabye Christensen:
“Forfattere snakker om sine karakterer som om de hadde vandret ut av boken og ned Bygdøy Allé. Noen sier at en karakter begynner å leve sitt eget liv, ok, det kan jeg gå med på, men på hvilken måte? Det er jo ikke sånn at karakteren begynner å bestemme. Det er forfatteren som bestemmer. Det er forfatteren som lever sitt eget liv.”
Jeg vet sannelig ikke. Min hovedperson Max ble sur da jeg beskrev utseendet hans som gammeldags. “Aristokratisk”, sa han.
“Beskrivelser som får meg til å føle meg hensatt til akkurat den røykfulle blues jointen eller kjenne atmosfæren i en storby i grålysningen, gjør meg lykkelig”, skrev jeg i det nevnte blogginnlegget. Noe annet som gjør meg lykkelig når jeg leser, er sylskarpe dialoger og handlinger som viser hvem en karakter er.
En av de beste dialogbaserte filmene jeg vet om, er “12 Angry Men” (Tolv edsvorne menn), om tolv jurymedlemmer som skal dømme skyldig eller ikke skyldig. Gjennom dialogen mennene imellom kommer personlige konflikter og fordommer opp til overflaten mens de tviler seg frem til en enstemmig beslutning. “He’s a common, ignorant slob. He don’t even speak good English”, sier en av dem om den tiltalte, hvorpå sidemannen vennlig korrigerer ham: “He doesn’t even speak good English.”
Hvordan en person bruker en fysisk ting, sier mye om personen, lærte jeg på kurset. En legobygning kan smadres eller bygges opp. En legokloss kan slenges i veggen eller settes forsiktig på plass. “Det er vendingene i følelser, vist gjennom handling, som skaper rom du kan fylle ut med flere detaljer”, sa kurslederen.
Jeg fortalte ham at jeg eksperimenterte med flash fiction, og fikk som råd å “fininnstille slike mikrohandlinger slik at de sier akkurat det du vil at de skal si”. Det blir min neste store skriveutfordring.
I mellomtiden går skrivekurset sin gang, men jeg kan allerede nå konkludere med at jeg er blitt en mer bevisst skribent. Romanforfatter blir jeg aldri.
Se også:
Litteraturskolen Eratu – med et mangfoldig utvalg av skrivekurs
Ikke slik, men slik – førstehjelp for forfatterspirer – gode tips for deg som ønsker å utgi en bok. I Perfekte protagonister skriver bloggforfatteren at protagonisten må havne i trøbbel. “Protagonister har satt seg selv i håpløse situasjoner helt siden sinnataggen Akilles hisset på seg hele den gresktalende verden, og det bør de fortsette å gjøre.”
Bøker:
Hans Olav Brenner: Om å skrive
Henrik H. Langeland: Fortellekunst
Blogginnlegg i serien “Fra manus til e-bok”:
Innledning
ISBN-nummer
Skrivekurs (dette innlegget)
Lage EPUB-bøker
PDF med pdfFactory
Lage e-bokomslag i Word
Selge e-bøker fra eget nettsted med PayPal
Selge e-bøker via Kindle Store – publisering
Selge e-bøker via Kindle Store – formatering
Humphrey Bogarts nikk – om betydningen av vendepunkter i fortellinger
Og for å vise hva jeg fikk til i løpet av én uke på skrivekurs, legger jeg ut hele historien om legoklossene:
Les hele fortellingen
TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering 