TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Tekst: Solveig Hansen, 2016

Et skriveeksperiment.

Forfattere har makt over liv og død og skjebner på 380 sider. Eller har de det? Tar karakterene styringen på et gitt tidspunkt i fortellingen? Og hvor kommer de fra? “De bare kom”, sier noen forfattere og snakker om romanpersonene sine som om disse var levende personer.

Skriveprosessen fascinerer meg.

Kanskje det var nettopp det som fikk Maximillian von Niedersax, en svartkledd 1900-talls herre, til å avlegge meg et fiktivt morgenbesøk. Han ga meg øyeblikkelig assosiasjoner til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. “Skriv meg”, sa han. “Jeg skriver ikke”, svarte jeg, men nysgjerrigheten var pirret, litt som en avstandsforelskelse. Da jeg trengte et manus til bloggserien Fra manus til e-bok, ga jeg meg selv i oppdrag å finne ut hvem han var. Det ble til en kortfortelling, Person søker forfatter.

Hvordan komme i gang? Det er bare å sette seg ned og skrive. Det er noe jeg har lært etter å ha skrevet nettartikler i noen år, og jeg tror ikke det er så annerledes med den skjønnlitterære skriveprosessen. “Inspirasjon er for amatører. Vi andre bare setter i gang”, sa maler Chuck Close. Noen forfattere skriver et rått og intuitivt førsteutkast, uten å rasjonalisere og sensurere, før de finskriver. Andre redigerer underveis. Jeg tilhører den andre gruppen. Når ordene ligger og lurer, men liksom ikke vil ut, redigerer jeg og leser gjennom det jeg allerede har skrevet, til de nye ordene er klare.

“Beskriv meg”, sa Maximillian von Niedersax. “Gammeldags”, sa jeg. “Aristokratisk, ville jeg sagt”, påpekte han høflig, men indignert. Først plasserte jeg ham ved Balatonsjøen, så flyttet jeg ham til Dubrovnik fordi det virket som et mer fristende sted å drive research på, om det skulle bli aktuelt. Jeg skrev inn Dublin også i fortellingen med tanke på en eventuell researchreise. Jeg merket at denne litt banale begrunnelsen for å endre sted innførte et element av rasjonalisering som kunne avbrutt den naturlige flyten, men det ga meg også en følelse av kontroll. Det er forfatteren som har styringen.

I Hans Olav Brenners bok Om å skrive, der han intervjuer kjente forfattere om skriveprosessen, sier Lars Saabye Christensen:

Forfattere snakker om sine karakterer som om de hadde vandret ut av boken og ned Bygdøy Allé. Noen sier at en karakter begynner å leve sitt eget liv, ok, det kan jeg gå med på, men på hvilken måte? Det er jo ikke sånn at karakteren begynner å bestemme. Det er forfatteren som bestemmer. Det er forfatteren som lever sitt eget liv.

Stedet var det eneste jeg endret, og det gikk litt sport i det også, å ta det som kom. Maximillian fremsto ferdigtegnet, og jeg visste fra starten av at han var et skrivende menneske i en episk historie. Jeg visste også at en kvinne i rødt var involvert, men ikke hvordan. Det var noe utilnærmelig over ham, og han utstrålte en slags intellektuell overlegenhet. I min ærbødighet plasserte jeg ham rett på en pidestall og skapte avstand i stedet for nærhet. Jeg skjønte at jeg måtte bli kjent med ham og forhistorien hans, håndhilse på ham, før jeg kunne starte på selve fortellingen. Til å begynne med brukte jeg det fulle navnet hans, Maximillian von Niedersax, men etter hvert som jeg ble mer fortrolig med ham, gikk jeg over til å kalle ham Maximillian. Så ble det bare Max.

Historien starter i biblioteket hans i Dubrovnik, der Max er vert for tre ennå ikke etablerte forfattere som han er blitt kjent med i Venezia. En av dem er Isabella, hun som alltid har noe rødt på seg. Jeg visste at det skulle dukke opp noe rødt, men hadde ingen anelse om at det skulle starte med et rødt strømpebånd under en ung og glad enkes svarte begraveleshabitt! Fem somre møtes de i Dubrovnik, og her unnfanges også livsprosjektet deres, å nedtegne deres personlige livshistorie som en gave til etterslekten. Seksten år går, og når Max ber meg “skrive ham”, er han enkemann, barna er utenlands og han er kommet til en korsvei. HVA FAEN ER DET JEG VIL? spør han. Jeg arrangerer en gjenforening mellom de fire forfattervennene (ved Balatonsjøen) og skriver at et nytt kapittel starter i livet hans. Med det er oppdraget mitt fullført, og jeg forlater ham.

 
Det ble riktignok bare en skisse til en fortelling, men jeg er stolt over at jeg kom meg gjennom oppdraget uten å feige ut, for det var en sann tålmodighetsprøve. Historien ble avdekket litt om gangen, ikke lineært, men som hopp frem og tilbake i tid. Jeg merket at jo tydeligere den ble, desto mindre fleipete ble tonen i skrivingen, og karakterene sto levende foran meg. Neste gang en forfatter sier om karakterene sine at “de bare kom”, kan jeg nikke bekreftende og si “sånn er det”.

 
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg av dette skriveeksperimentet. Det var ingen mørke familiehemmeligheter som ble avslørt, ingen uoppklarte mord. Det var bare en beretning om et levd liv. Iblant lurer jeg på hva som står i livsmanuskriptet hans. Det får vi nok aldri vite, men jeg vet at manuskriptet levde videre og ble plukket frem igjen hundreogfemti år senere i Dublin. En ny generasjon spurte HVA FAEN ER DET JEG VIL?

Om jeg er fristet til å skrive en hel roman? Nei. Jeg vet at kjedsomheten rammer meg fort og hardt, og dermed forsvinner nerven i fortellingen. Fascinasjonen for skriveprosessen er imidlertid like sterk, og det neste skriveeksperimentet mitt blir å finne en romanperson: Forfatter søker person.

Les hele kortfortellingen: Person søker forfatter

 
Tema for kundemagasinet #kreativweb nr. 2/2015 er å skrive: