Den perfekte notatboken, finnes den?
Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)
Gode ideer fortjener en fin notatbok, men for notatboknerder er det ikke bare, bare å velge. I hvert fall ikke bare én. Kanskje har du en for notater, en for kortfortellinger, en for artikler og en for hvert reiseprosjekt. Pluss noen til, avhengig av humør. Eller kanskje du vil skrive forfatternotatene dine i notatbøker som er så solide at de holder i flere tiår og blir liggende i en eske på loftet til undrende etterkommere finner dem. Eller hva med en notatbok du kan bruke i dusjen eller tømme i mikrobølgeovnen?
Skriveråd nr. 1: Skriv. Skriveråd nr. 2: Ha alltid med deg notatbok og penn. Ideer dukker opp når du minst venter det, hvor som helst. Ofte er de flyktige, og før du vet ordet av det, er de borte, kanskje på vei til en annen forfatter – som har papir og penn på seg og skriver den artikkelen eller boken du skulle ha skrevet.
Selv har jeg aldri funnet Notatboken med stor N. Til daglig bruker jeg en tradisjonell journalistblokk til kjappnotater, og forskjellige små notatbøker til artikkelideer og store tanker. Funksjonalitet og omslag er viktig:
- Notatbøkene må være så små og tynne at de får plass i vesken og kan bli med overalt.
- De må ligge flatt slik at jeg kan skrive på hele siden, også inntil innbindingen.
- De må gjerne ha en stropp som holder boken lukket.
- Omslaget er viktig for inspirasjonen – akkurat nå er jeg i svart/hvitt-modus og fant to notatbøker i retrostil fra Go Stationery, den ene med prikker, den andre med striper.
På tide å trappe opp, men hva skal jeg velge?
Ikke et vondt ord om klassiske og stilrene Moleskine, men den er overalt og frister ikke. Heldigvis finnes det alternativer. Jeg har sett på fem av dem og tror jeg har funnet en favoritt: Leuchtturm med sine nummererte sider og en innholdsfortegnelse. Eller kanskje en Paperblanks med et inspirerende omslag for Den store romanen.
Leuchtturm
Leuchtturm ser ut til å ha funksjonaliteten jeg er ute etter for bruk på farten: Papir som er godt å skrive på, sidenummerering og en egen side for innholdsfortegnelse, en merkelapp som kan limes på bokryggen for å indikere innholdet, og flere perforerte ark bakerst som kan rives av uten å skade de andre sidene. Leuchtturm har stropplukning og åpnes flatt. Den fås i flere størrelser fra A4 til A7. Kanskje går jeg for en lommeutgave i A6-format og en litt større i A5-format i antrasittgrått eller smaragdgrønt og utstyrer dem med en pennholder. Penner har det med å komme bort, for så å dukke opp på de mest uventede steder.
Baron Fig
Baron Fig skilter med at notatbøkene deres er flotte å se på og funksjonelle i bruk. De åpnes flatt. Velg for eksempel Confidant med hardt omslag, eller Vanguard med mykt omslag. Begge fås i tre størrelser: liten, middels og stor. Den minste får plass i lommen.
Field Notes
Standardproduktet er en 48-siders notatbok som måler ca. 9 x 14 cm og selges i en 3-pakning til under 10 dollar.
Et annet populært Field Notes-produkt er Expedition, med et vann- og ripefast papir som tåler vær og vind. Notatboken er testet på en ekspedisjon til Sydpolen og tilbake igjen.
Fiorentina
Disse notatbøkene har skinnomslag, og du kan skrive med fyllepenn i dem. Ta for eksempel en titt på Ciak, som fås i ni farger.
Paperblanks
Stilige notatbøker med omslag i klassiske mønstre, som skapt for kreativ skriving. De fås i mange størrelser, med stropplukning, metallås eller magnetisk lukning, og åpnes flatt, uten den sedvanlige “bulen” på midten. Nedenfor: ornamental Azure, Serenade i art deco-stil og Conan Doyle, Sherlock Holmes.
Tøm notatboken i mikroen, og ta notater i dusjen
Rocketbook Wave
Hvis du bruker Rocketbook Wave med en Pilot FriXion-penn, kan du lagre innholdet i nettskyen ved hjelp av smarttelefonen og deretter stikke notatboken i mikrobølgeovnen i 30 sekunder for å fjerne innholdet og gjøre boken klar for gjenbruk. Det er det spesielle blekket som gjør susen. Du sparer trær og kan koke opp en kopp tevann i samme slengen. Se videoen nedenfor.
AquaNotes
Ideer kommer i dusjen også, og forsvinner like fort som alle andre steder. AquaNotes er en vanntett notatblokk som du fester på dusjveggen. EpicReviewGuys har testet den:
Se også:
The Pocket Notebooks of 20 Famous Men
Ernest Hemingway, Mark Twain, Ludwig van Beethoven, Pablo Picasso og Leonardo da Vinci hadde alltid med seg en notatbok.
Notebook Stories
Facebook-side for seriøse notatbokentusiaster
Hvordan får du Facebook til å vise riktig bilde i innlegg?
Tving Facebook til å oppdatere bufferen for innlegget.
Tenk deg at du vil bytte bilde i et Facebook-innlegg du er i ferd med å skrive:
Før kunne du velge hvilket av bildene i et blogginnlegg, for eksempel fra WordPress.com, du ville vise når du delte innlegget på Facebook. Det kan du ikke lenger, og det bildet Facebook velger, er kanskje ikke det mest representative for blogginnlegget. Selv om du setter inn et nytt bilde i blogginnlegget, viser Facebook fortsatt det samme bildet. Årsaken er at når du først har delt et innlegg på Facebook, blir bildet lagret i en buffer på serveren deres for senere bruk. Det kan ta dager eller uker før de oppdaterer bufferen.
Du kan tvinge Facebook til å oppdatere bufferen for innlegget ditt fra Sharing Debugger. Lim inn lenken til blogginnlegget i boksen under “Sharing Debugger”, og klikk på Debug.
Deretter klikker du på Scrape Again. Du må kanskje trykke flere ganger på denne knappen før riktig bilde vises. Hvis bildet er for lite, får du melding om det. Bildet må måle minst 480 x 480 piksler. Forholdet mellom bredde og høyde kan ikke være mer enn 3, det vil si at bredden ikke kan være mer enn tre ganger større enn høyden, og omvendt.
Prøv deretter å dele innlegget på Facebook igjen:
Bildevalg på WordPress.com
WordPress forteller Facebook hvilke bilder som skal prioriteres:
1. Bildet du har valgt under Fremhevet bilde (Featured Image) for innlegget, brukes.
2. Opplastede bilder. Hvis du ikke har valgt Fremhevet bilde, anbefaler WordPress bilder fra toppen og ned i innlegget.
3. Hvis innlegget ikke inneholder noen bilder, anbefaler WordPress et tomt bilde. Facebook ser også på innholdet andre steder i bloggen for å finne et passende bilde.
Har du samme problem i Twitter? Se Viser Twitter feil bilde i et innlegg?
Kaffe + litteratur = sant
Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)
“Life happens. Coffee helps.” 1. oktober feirer vi den internasjonale kaffedagen.
Kaffe og bøker hører sammen, og kaffen er en gjenganger i litteraturen. Ta Ernest Hemingway, for eksempel. I Og solen går sin gang nevner han “coffee” hele 35 ganger. Her er et eksempel:
Coffee is good for you. It’s the caffeine in it. Caffeine, we are here. Caffeine puts a man on her horse and a woman in his grave.
Eller som det heter i den norske oversettelsen: “Kaffe er bra. Kaffe er en drikk for menn og ikke for de svake og vergeløse.”
Også i Farvel til våpnene og Klokkene ringer for deg går kaffen igjen, over 20 ganger.
Finnes det noe som lukten av nytrukket kaffe om morgenen? Duften av kaffe skiller natt fra dag, skriver Haruki Murakami i Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår:
The fresh smell of coffee soon wafted through the apartment, the smell that separates night from day.
Eller tingenes stillhet, inkludert en kaffekopp, som Virginia Woolf skildrer i The Waves:
How much better is silence; the coffee cup, the table. How much better to sit by myself like the solitary sea-bird that opens its wings on the stake. Let me sit here for ever with bare things, this coffee cup, this knife, this fork, things in themselves, myself being myself.
Og hva skulle vi gjort uten smådepressive, kaffedrikkende politietterforskere? Denne lille kaffefilosoferende scenen fra Henning Mankells Ett skritt etter er min personlige favoritt og skaper et fint bilde i hodet:
– Politiarbeid ville ikke vært mulig uten kaffe, sa Wallander.
– Nei, ikke noe arbeid ville være mulig uten kaffe.
De grublet over betydningen av kaffe i stillhet.
La oss heller ikke glemme Coffee and Cigarettes, en lykkepille av en film fra Jim Jarmusch:
Ha en fin kaffedag!
Thomas Wolfe og Max Perkins
Tekst: Solveig Hansen, 2017
“Look Homeward, Angel”, “Of Time and the River” og en redaktørbiografi. I sommer står Thomas Wolfe og forlagsredaktør Max Perkins på leselisten.
“… Remembering speechlessly we seek the great forgotten language, the lost lane-end into heaven, a stone, a leaf, an unfound door. Where? When?
O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again.”
Thomas Wolfe, altså. Jeg dåner. Eller som Agnar Mykle sa det: “Jeg var fanget av Thomas Wolfe.” Olav Duun likte ham også. Det samme gjorde beatforfatteren Jack Kerouac. Selv var Wolfe en stor beundrer av James Joyce.
Hvorfor akkurat disse bøkene i sommervarmen? Det begynte med at jeg så Genius (2016), som handler om forholdet og samarbeidet mellom Thomas Wolfe og Max Perkins, mannen som redigerte bøkene hans. Filmen gir en god skildring av skrive- og redigeringsprosessen. Det ene førte til det andre, og her sitter jeg med tre tykke Wolfe-romaner pluss A. Scott Bergs Perkins-biografi Max Perkins: Editor of Genius (1979) og Thomas Wolfes egen “bakbok” The Story of a Novel (1936), der han forteller om skrivingen av Of Time and the River. Skriveprosessen sett fra alle sider, med andre ord. Litt nerdete kanskje, men det gir et større perspektiv til lesingen av selve bøkene.
Jeg skulle gjerne lest bøkene i originalversjonen, men må nøye meg med bibliotekets norske utgaver, som så vidt jeg har skjønt, er kraftig amputert. I den norske oversettelsen av Look Homeward, Angel (norsk: Finn veien, engel) er blant annet inngangsavsnittet med “O Lost” ovenfor utelatt. “O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again” er et hyppig brukt Wolfe-sitat og går igjen i boken: “O fortapte minne som vinden gråter om, kom tilbake, kom tilbake.” “O forsvunne ånd som vinden gråter om, kom tilbake.”
Look Homeward, Angel (1929) er Thomas Wolfes debutroman, en nokså utilslørt selvbiografi som fortsetter i Of Time and the River (1935) (to bind på norsk: I drift på livets elv og Byen, reisen og drømmen). Vi følger Wolfes alter ego Eugene Gant gjennom en kvelende barndom og oppvekst i en dysfunksjonell familie frem til han i voksen alder etablerer seg som forfatter. Den fiktive småbyen Altamont er lett å kjenne igjen som Wolfes hjemby Asheville, som han hadde et elsk-hat-forhold til og vokste ut av. Innbyggerne i Asheville ble så opprørte over måten Wolfe fremstilte dem på i Look Homeward, Angel, at han ikke satte sine ben i byen på åtte år. De ble opprørte over Of Time and the River også, men da fordi de ikke ble nevnt i boken.
Look Homeward, Angel tar for seg Eugenes barne- og ungdomsår. Allerede i babykurven var han “mistrøstig ved tanken på den lange besværlige veien som lå foran ham”. Vi finner ham stadig fordypet i indre monologer og refleksjoner der Wolfe briljerer med språket – poetiske passasjer kombineres med nøkterne skildringer som driver handlingen fremover. Det går fra blomstrende “egyptiske kvinners fyldige harmoniske kropper som lutet seg utover månebelyste balustrader” i Eugenes hode og rett til virkeligheten og ombyggingen av morens pensjonat, gjort “etter hennes egne tegninger, og av billigste materialer”. Eugenes foreldre var gjerrige typer. Senere dør en bror, etter å ha tatt “et siste klart og overbærende blikk” på familien rundt sykesengen, “det triste opptoget av billig kjærlighet og slett samvittighet”. Et godt bilde på et forhutlet skjebnefellesskap.
Nå venter Of Time and the River, som starter der Look Homeward, Angel slutter, med Eugene på vei til Harvard. Deretter går jeg kanskje løs på de to bøkene som ble utgitt etter Wolfes død, The Web and the Rock og You Can’t Go Home Again.
Men så gav han sig til å skrive som en gal – som bare en gal kan skrive – drevet av en sansenes og følelsenes galskap, som han ikke kunde beherske og styre lenger, hypnotisert til å utføre ting med eller mot sin vilje.
– Thomas Wolfe, “Byen, reisen og drømmen”
Wolfe og Perkins
Thomas Wolfe raget to meter over bakken. Det sies at han skrev stående med kjøleskapet som skrivebord, alltid med blyant. Ikke alt var like leselig, noe som førte til flere skrivefeil i de trykte bøkene: “African kings” ble til “African beings”, og “shaking his head” ble til “shaking his beard”, bare for å nevne et par. Et stort irritasjonsmoment for ham. “Vi skulle ventet et halvt år til [med utgivelsen]”, skrev han til Max Perkins.
Wolfe ble refusert av i hvert fall tre forlag før han ble antatt hos Scribner’s og ble en del av Perkins’ stall. Dermed startet en av de mest legendariske forfatter/redaktør-relasjonene i amerikansk litteraturhistorie. Perkins omstrukturerte og strammet opp de viltvoksende manuskriptene, og en motvillig forfatter måtte gå med på en drastisk kutting. Look Homeward, Angel ble kuttet med over 60000 ord. Of Time and the River ble kuttet enda mer. Originalmanuskriptet var på 5000 håndskrevne sider, rundt én million ord. Redigeringen tok to år.
Wolfe dedikerte Of Time and the River til Perkins og lovpriste ham i The Story of a Novel. Det fikk kritikerne hans til å spørre hvem det var som skapte bøkene, Wolfe eller Perkins. Den krasseste kritikken kom fra Bernhard De Voto i artikkelen “Genius Is Not Enough” i Saturday Review. Han skrev at det ikke holder å skrive godt, man må også kunne forme materialet og lære seg begrensningens kunst. Han antydet at Wolfes tekster var kvernet fabrikkmessig gjennom Scribner’s-maskineriet. En urettmessig kritikk ifølge Wolfe og Perkins, men den tok hardt på Wolfe og var medvirkende til at han valgte å bytte forlag. Den kraftige kuttingen av tekstene hans hadde også sitt å si.
Kanskje tiden var inne til å frigjøre seg fra en farsfigur av en redaktør og prøve seg på egen hånd, men tiden var ikke på hans side. Thomas Wolfe døde et par uker før sin 38-årsdag, en intens “writer in progress”. Han ble begravd i hjembyen.
O Lost var den opprinnelige tittelen på Look Homeward, Angel. Den ukuttede versjonen ble gitt ut i 2000, i forbindelse med 100-årsjubileet for Wolfes fødsel: O Lost: A Story of the Buried Life.
“Hver eneste av oss består av en sum vi ikke kan telle; trekk oss fra hverandre igjen, ned i nakenheten og natten, da vil du oppdage at den kjærlighet som sluttet i Texas i går, begynte på Kreta for fire tusen år siden.”
– Thomas Wolfe, “Finn veien, engel”
Se også:
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?, om en gutt-ser-jente-scene i Genius som ble kuttet fra godt og vel 200 ord til 25.
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?
Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)
Øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i … Gutt ser jente, og forfatteren vet ikke helt hvordan han skal beskrive den blå hinsides blå øyefargen. “Som blått, bare”, sier redaktøren. Ikke noe behov for referanser til dyphavsfauna.
Dette er en scene fra Genius, en film om samarbeidet mellom Scribner’s-redaktøren Maxwell Perkins (Colin Firth) og forfatteren Thomas Wolfe (Jude Law). Vi befinner oss på 1930-tallet. Wolfe stikker innom Perkins’ kontor med et 5000 (!) sider langt håndskrevet manuskript som skulle bli til Of Time and the River – og etter hvert skåret ned til 900 sider.
I denne scenen ser vi redaktøren i arbeid, mens forfatteren slåss for hvert eneste ord og fortsetter å legge til sider. Det godt og vel 200 ord lange gutt-ser-jente-avsnittet blir kuttet til 25 ord. Dialogen nedenfor er en avskrift av undertekstene i filmen. Hvem sier at redigering er kjedelig?
“Det første møtet med jenta skildrer du sånn”, sier Perkins til Wolfe og leser høyt: “Da Eugenes øyne hadde vent seg til den virvlende disen fra sigarettene, så han en kvinne, kledd i serge og med hansker som klenget seg til hennes elfenbenshvite armer som nå var solfylte og rødmet, som en konkylies blodrøde indre slik det møter zoologens blikk når det drar ham mot fordervelsen med sin forlokkende rosafarge. Det var hennes armer. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å hamre. Blå var de. Trass i røyken fra Chesterfields og Lucky Strikes så han at øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i i all evighet uten noensinne å savne brannbilrødt eller maisgult. Fra den andre siden av rommets avgrunn slukte de blå øynene ham uten å se ham. Det ville de heller aldri gjøre. Det var han helt viss om. Eugene forsto hva poetene har skrevet om i alle disse årene. Alle de bortkomne, vandrende sjeler som nå var hans brødre. Han kjente en kjærlighet som aldri skulle bli hans. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst. Den svisjende lyden da han falt, og knaset av hans knuste hjerte. Det var ikke en lyd å høre, men livet hans brast.”
“Liker du det ikke?” spør Wolfe. “Det vet du at jeg gjør”, svarer Perkins, “det er ikke poenget.” Så starter argumentasjonen om hva som må kuttes:
Maxwell Perkins: Han ser altså ei jente og blir forelsket.
Thomas Wolfe: Ja.
Perkins: Begynner han å tenke på dyphavsfauna da?
Wolfe: Akkurat da, ja.
Perkins: Jeg kjøper det ikke. Jeg tror du forelsket deg i bildespråket, ikke jenta.
Wolfe: Vi stryker altså zoologien og tobakksmerkene …
Og sånn holder de på.
Wolfe: Hvert bilde, hver lyd, hvert ord har betydning. De er uunnværlige.
Perkins: Du mister tråden. Hvordan var din første forelskelse? Var det maisgult og Chesterfields?
Wolfe: Det var et lynnedslag.
Perkins: Og det er sånn det skal være – et lynnedslag. Spar oss for tordenen.
Wolfe: Jeg skjønner. Jeg skjønner. Kutt det. Og det. Bort med alt rundt. Han så en kvinne – kutt, kutt, kutt. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å hamre.
Perkins: Nei, slutt med Wordsworth-frasene.
Wolfe: Blå var de, blå som havet.
Perkins: Klisjéaktig.
Wolfe: Blå hinsides blått, som …
Perkins: Som blått, bare.
Wolfe: En blå farge til å svømme i i all evighet … Kutt.
Perkins: Og fortsett med?
Wolfe: Hadde maken til blått noensinne blitt sett? Hadde slike øyne noensinne funnets?
Perkins: Slike retoriske spørsmål trengs ikke.
Wolfe: Hvorfor ikke?
Perkins: Det er ikke noe lynnedslag, bare en digresjon.
Wolfe: Blå hinsides … Nei! Øynene hennes var blå.
Perkins: Bedre.
Sluttresultat: “Eugene så en kvinne. Øynene hennes var blå. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst.”
For blodfattig? Det kommer kanskje an på hvor viktig denne scenen er for historien som helhet i en murstein på 900 sider. Of Time and the River er Wolfes fiksjonaliserte selvbiografi.
Perkins – som også arbeidet med F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway – kommer med en redaktørs hjertesukk: “Gjør vi virkelig bøkene bedre? Eller forandrer vi dem bare?”
“Kanskje jeg har maltraktert boken din”, sier han til Wolfe. “Tenk om den var fullendt alt da du kom hit med den?”
Robert Capa og de historiske filmrullene
Tekst: Solveig Hansen
Bildene hans fra landgangen i Normandie 6. juni 1944 er legendariske, men det var nære på at vi gikk glipp av dem.
Bare 11 av de 106 bildene fotojournalist og krigsfotograf Robert Capa tok på Omaha Beach, overlevde. Resten ble ødelagt under fremkallingen. Til gjengjeld er disse lett kornete “The Magnificent Eleven” blitt ikoniske. Steven Spielberg gjenskapte bildescenene i “Redd menig Ryan”.
Bildet av Robert Capa (1913–1954) ovenfor er tatt av partneren og kjæresten Gerda Taro (Public domain, via Wikimedia Commons), også hun fotojournalist, under borgerkrigen i Spania. Taro omkom i en ulykke under et oppdrag der. Robert Capa ble født i Ungarn. Han dekket fem kriger og døde da han tråkket på en landmine under en reportasjereise i Vietnam. Capa var en av grunnleggerne av Magnum Photos billedbyrå.
Den uheldige labassistenten som skulle fremkalle bildene, var 15 år gamle Dennis Banks. Det nærmet seg deadline da Capas bilder nådde London-kontoret til Life, magasinet som hadde gikk ham oppdraget med å dekke de alliertes invasjon, og bildene måtte fremkalles raskt før de skulle sendes videre til New York. Negativene var fine, og bilderedaktør John Morris ba folkene på mørkerommet skynde seg med å få dem fremkalt. Minutter senere kom en gråtende Banks inn på Morris’ kontor: “Capas filmer er ødelagt.” Banks hadde lukket døren til tørkeskapet for å få opp temperaturen, og uten ventilasjon rant emulsjonen av. Fire ødelagte ruller, hvorav tre var tomme, mens den fjerde inneholdt de elleve fotografiene som for alltid skulle levendegjøre D-dagen for verden.
Bilde: Robert Capa / Magnum Photos
Robert Capas motto var at “hvis bildene dine ikke er bra nok, er du ikke nær nok”. På D-dagen kom han nær nok da han gikk i land på Omaha Beach sammen med den første gruppen av amerikanske soldater. Under kraftig beskytning fra de tyske stillingene vasset Capa inn på stranden med sine tre kameraer. I løpet av de 90 minuttene han oppholdt seg der, vekslet han mellom å søke dekning og ta de 106 bildene av helvetet som utspant seg rundt ham. Deretter kom han seg om bord i en båt som skulle tilbake til England.
Han skrev senere at han kollapset på båten og våknet naken under et teppe og med en lapp på seg der det sto “Utmattet. Ingen ID-brikke”.
I et intervju med Financial Times fortalte John Morris at han kastet de tre tomme filmrullene i søppelkurven. Han vedgikk at han kanskje ikke skulle ha gjort det. De ville hatt ikonstatus i dag. Om Capa selv sies det at han aldri nevnte et ord om de ødelagte filmrullene til Lifes byråsjef i London.
Kilder:
Intervju med John Morris om Robert Capa
Wikipedia: The Magnificent Eleven
Wikipedia: Robert Capa
25 filmer om skriving
Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)
Listen kunne vært lengre, men dette er 25 av favorittfilmene mine med skriving som tema i en eller annen form.
American Splendor er min absolutte favoritt. Den forteller historien om tegneserieforfatteren Harvey Pekar, glimrende spilt av Paul Giamatti. Enkelte scener i filmen ligner en tegneserie.
Paterson og Midnight in Paris står også høyt på listen. I Paterson spiller Adam Driver bussjåføren og poeten Paterson i Paterson, en by i New Jersey. Gjennom bussvinduet observerer han bylivet på utsiden, og han overhører samtaler mellom passasjerene. Diktene sine skribler han ned i en hemmelig notisbok. Midnight in Paris handler om forfatterspiren Gil Pender (Owen Wilson) som på nattevandringene sine i Paris reiser tilbake i tid og møter kjente forfattere som Zelda og F. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway og Gertrude Stein.
En liten perle på listen er 84 Charing Cross Road, som bygger på brevvekslingen mellom den amerikanske forfatteren Helene Hanff og Frank Doel i antikvariatet Marks & Co, 84 Charing Cross Road, London. I løpet av 20 år, fra 1949, utvekslet de brev, men møttes aldri. Anne Bancroft og Anthony Hopkins spiller hovedrollene.
En annen perle er Finding Forrester, der veteranforfatteren William Forrester (Sean Connery) veileder det unge skrivetalentet Jamal (Rob Brown).
Skriv det første utkastet med hjertet. Så skriver du om med hodet. Den første nøkkelen til skriving er å skrive, ikke tenke! (William Forrester i “Finding Forrester”)
Her er hele listen:
84 Charing Cross Road (Anne Bancroft, Anthony Hopkins, regissør: David Hugh Jones, 1987)
All the President’s Men (Dustin Hoffman, Robert Redford, regissør: Alan J. Pakula, 1976)
American Splendor (Paul Giamatti, regissør: Shari Springer Berman and Robert Pulcini, 2003)
Barfly (Mickey Rourke, Faye Dunaway, regissør: Barbet Schroeder, 1987)
Barton Fink (John Turturro, regissør: Ethan and Joel Cohen, 1991)
Before Sunset (Ethan Hawke, Julie Delpy, regissør: Richard Linklater, 2004)
Capote (Phillip Seymour Hoffman, Catherine Keener, regissør: Bennett Miller, 2005)
Finding Forrester (Sean Connery, Rob Brown, regissør: Gus van Sant, 2000)
Genius (Colin Firth, Jude Law, director: Michael Grandage, 2016)
Il Postino (Massimo Troisi, Phillipe Noiret, regissør: Michael Radford, 1994)
Le Scaphandre et le Papillon (Dykkerklokken og sommerfuglen) (Mathieu Amalric, regissør: Julian Schnabel, 2007)
Midnight in Paris (Owen Wilson, regissør: Woody Allen, 2011)
Misery (James Caan, Kathy Bates, regissør: Rob Reiner, 1990)
Paterson (Adam Driver, regissør: Jim Jarmusch, 2016)
Reconstruction (Maria Bonnevie, Nikolaj Lie Kaas, regissør: Christoffer Boe, 2003)
Reprise (Anders Danielsen, Espen Klouman Høiner, regissør: Joachim Trier, 2006)
Spotlight (Michael Keaton, Mark Ruffalo, Rachel McAdams, regissør: Tom McCarthy, 2015)
Stranger than Fiction (Will Ferrell, Emma Thompson, regissør: Marc Forster, 2006)
Sult (Per Oscarsson, regissør: Henning Carlsen, 1966)
Sunset Boulevard (William Holden, Gloria Swanson, regissør: Billy Wilder, 1950)
Swimming Pool (Charlotte Rampling, regissør: François Ozon, 2003)
The Hours (Nicole Kidman, Julianne Moore, Meryl Streep, regissør: Stephen Daldry, 2002)
The Lunchbox (Nimrat Kaur, Irfan Khan, regissør: Ritesh Batra, 2013)
Trumbo (Bryan Cranston, Helen Mirren, regissør: Jay Roach, 2015)
Wonder Boys (Michael Douglas, regissør: Curtis Hanson, 2000)
En selvpublisert klassiker: A Christmas Carol
Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)
19. desember 1843 kom A Christmas Carol, En julefortelling, ut. Det tok Charles Dickens seks uker å skrive den, og han betalte selv for publiseringen. Responsen lot ikke vente på seg, og innen julaften samme år hadde han solgt 6000 eksemplarer. Pris: 5 shilling.
Når Ebenezer “Bah! Humbug” Scrooge – “en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig, gammel synder” (Torstein Bugge Høverstads oversettelse) – formår å skape en bedre utgave av seg selv, er det håp for oss alle. Sånt tåler vi å høre, og det er kanskje en av grunnene til at boken aldri har vært ute av trykk i løpet av de 170+ årene som har gått siden den så dagens lys.
A Christmas Carol handler om forvandling og forsoning, men er samtidig en skarp kommentar til fattigfolks kår på den tiden. De sosiale skjevhetene er et tema som går igjen i mange av Dickens’ bøker, blant annet David Copperfield, som er hans mest selvbiografiske verk. Dickens selv var ikke ukjent med livet på fabrikkgulvet. Da faren havnet i gjeldsfengsel, ble 12-årige Charles satt til å jobbe i en skosvertefabrikk.
Med A Christmas Carol bidro Dickens til å gjøre julen mer julete og vakte høytidsånden i leserne: En fabrikkeier stengte fabrikken første juledag og sendte en kalkun til hver av sine ansatte. En skuespiller samlet inn 20 000 pund til de fattige ved å lese julefortellingen høyt for folk. I en skyttergrav under første verdenskrig kunne man høre en kaptein lese den for soldatene. Og vår egen dronning Maud sendte gaver til funksjonshemmede barn i London, “With Tiny Tim’s Love”.
Det er en nifs fortelling også. Gadd vite hvor mange generasjoner med nattlige mareritt Jacob Marleys spøkelse har forårsaket, kanskje spesielt etter filmversjonen fra 1951, der Alastair Sim spiller Scrooge. I Muppet Christmas Carol grøsser rotta Rizzo: “Dette er skumle saker.” Han leder oss gjennom historien sammen med Gonzo, som spiller Dickens. “Bør vi tenke på ungene som ser på?” “Nei”, svarer Gonzo, “dette er kultur.” Såpass må man tåle. Men når juleånd nummer tre er på vei inn, tør de to ikke være der lenger, og vi ser dem ikke igjen før på slutten av filmen.
Til tross for budskapet i fortellingen var A Christmas Carol opprinnelig et kommersielt prosjekt, fortalte Dickens’ oldebarn Monica Dickens i et radiointervju, der hun også leste fortellingen slik den hadde vært lest i hennes slekt siden mesterforfatteren selv leste den for sine barn. Dickens var i pengeknipe. Salget av føljetongene hans gikk ikke så godt, og det var alltid noen familiemedlemmer som ba om lån. Med julen bare et par måneder unna bestemte han seg for å skrive en julefortelling for å tjene noen raske pund. Under skrivingen ble han så oppslukt av historien at han glemte alt om penger og fullførte den med en “glødende entusiasme”.
Dickens tjente aldri de store pengene på A Christmas Carol, til tross for den gode mottakelsen. I stedet for en engangsbetaling fra utgiveren hadde han valgt å motta en prosentandel av fortjenesten i håp om å tjene mer, og han sto selv for publiseringskostnadene. Produksjonen kostet imidlertid sitt, med en bok som inneholdt illustrasjoner i trefargetrykk og gullblad langs sidekantene. Ifølge Monica Dickens endte han opp med en fortjeneste på skuffende 1000 pund.
Dickens leste en forkortet versjon av A Christmas Carol høyt for publikum godt over 100 ganger. Han redigerte teksten for å gjøre den bedre egnet for høytlesning:
I 2014 leste den britiske forfatteren Neil Gaiman A Christmas Carol fra en leseversjon redigert av Dickens. En minneverdig forestilling som fant sted på New York Public Library, der Gaiman stilte i Dickens-antrekk og med Dickens’ karakteristiske fippskjegg. (Lesningen starter ca. 9:25 inn i sendingen.)
Se også:
Torstein Bugge Høverstad: Dickens og God jul – om å oversette A Christmas Carol
Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det.
Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)
Det er ett av tre viktige skriveråd jeg har plukket opp underveis.
Renner Twitter- og Facebook-feeden din over av sitater om skriving? Vel og bra, men hvis du mener alvor med den der boken, er det bare å sette seg ned og skrive. Det beste skriverådet er å skrive, ikke vente på inspirasjon.
Gullsitater fra forfattere som har fått det til, kan være inspirerende. Selv foretrekker jeg de mer håndfaste rådene som har med skrivehåndverket å gjøre. Jeg er ikke romanforfatter, men jeg liker å skrive om skriveprosessen og hvordan karakterer blir til.
For å få førstehåndskunnskaper testet jeg forfatterrollen for noen år siden, et skriveeksperiment som ble til kortfortellingen Person søker forfatter. Konklusjonen var at jeg nok aldri kommer til å skrive en bok – et bokprosjekt virker for stort og uoverkommelig med alle sine detaljer. Piffen forsvinner, og jeg legger skrivingen til side.
Et annet spørsmål jeg har balet med, er hvor mye forfatteren kan endre uten at autentisiteten forsvinner. Person søker forfatter handler om en karakter som kom til meg, og jeg skrev historien hans slik den fremsto for meg. Det eneste jeg endret, var stedet for handlingen. En bevisst beslutning som forstyrret skriveflyten litt, merket jeg, men samtidig ga det meg en følelse av kontroll og autoritet. Når jeg nå skal i gang med neste skriveeksperiment, Forfatter søker person, der jeg må dikte opp en karakter, skjønner jeg jo at fortellinger kan skapes på mange måter, fra det intuitive til en mer systematisk oppbygging. En kombinasjon av plan og inspirasjon er kanskje det beste, lærte jeg på et skrivekurs. Jeg tror likevel at overtenking og overredigering kan føre til at nerven i fortellingen blir borte.
Skrivespy, idéstrukturering, fleksibel intuisjon: Jeg har pløyet meg gjennom skriveveiledninger, webinarer og skriveblogger for å finne råd og tips. Her er de tre viktigste tingene jeg har lært:
1. Unngå maratonskriving.
Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag. Tenk på det: Hvis du skriver 500 ord hver dag, har du en fortelling på 50000 ord i løpet av 100 dager. Kanskje en kortfortelling i løpet av en uke, eller en minifortelling hver dag hvis du skriver historier på 100 ord.
Jeg liker sammenligningen mellom skriving og trening. Du trener ikke flere timer i strekk, bare for å stoppe i ukevis. Du setter av tid, hver dag eller noen dager i uken. Gjør det samme med skrivingen, så holder du skrivemuskelen i form. Disiplin er en treningssak.
2. Tenk scener, ikke bok.
En bok har en begynnelse, en midtdel og en slutt. Jeg er god på begynnelser, for så å hoppe rett til slutten. Midten – selve boken, så å si – er det verre med fordi det er der diktingen i stor grad foregår. Det blir fort uoversiktlig hvis du tenker på boken som én lang handling. Tenk scener i stedet, har jeg lært. En bok består av mange scener, der den ene fører til den neste til fortellingen er ferdig.
Du skriver normalt ikke en fortelling lineært fra begynnelse til slutt, men hopper frem og tilbake. Kanskje har du allerede viktige scener du vil ha med. Fyll da ut med scener som leder frem til disse. Enkeltscener er lette å flytte rundt på, enten du skribler dem ned på gule lapper som du henger opp på veggen, eller bruker et verktøy som Scrivener til å strukturere ideer.
3. Alt må kunne reforhandles.
Er intuisjon nærmest noe sakralt, eller hvor mye kan forfatteren endre? “Alt i fortellingen må kunne reforhandles”, sier Robert Olen Butler, professor i kreativ skriving, i webkasten Inside Creative Writing. I løpet av 17 to timers økter skrev han en 4000 ord lang fortelling på direkten. Seerne kunne følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Han skrev hver kveld, noen ganger 300 eller 400 ord, andre ganger nærmere 600. Han beskriver også sin egen skriveprosess og sier at målet er å skape en naturlig helhet der alt harmonerer med alt. Men alt må altså kunne reforhandles. Ikke lås deg til en bestemt idé eller avslutning. Du risikerer å miste den naturlige flyten.
Noen skriver et rått og intuitivt førsteutkast og finskriver etterpå, mens andre redigerer underveis. I likhet med Butler tilhører jeg de sistnevnte. Parallell skriving og redigering er en kombinasjon som passer for meg. Og nå vet jeg også at ideer, uansett hvor intuitive de måtte være, ikke er hugget i stein.
Tre gode råd. Det beste skriverådet er likevel å skrive. Skriv. Bare skriv.
Se også:
Sören Bondeson: Sju steg för att lyckas med din roman
Creative Writing Now – kurs, ideer og inspirasjon
Humphrey Bogarts nikk
Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)
Alle som skriver fortellinger, har lært betydningen av vendepunkter, der det skjer noe som skaper en forandring. Et av de mest berømte filmatiske vendepunktene er Bogarts nikk som innleder Marseillaise-scenen i magiske Casablanca.
Først en kort oppsummering: Det er desember 1941, og flyktninger fra hele Europa strømmer til Casablanca. Ricks (Humphrey Bogart) Café Américain er et møtested for en ymse samling mennesker, fra nazioffiserer og lommetyver til flyktninger på desperat jakt etter utreisepapirer for å komme seg på flyet til Lisboa, for deretter å ta seg over til USA. Utreisepapirer for to havner hos Rick, men han vil ikke selge dem, ikke engang til motstandshelten Victor (Paul Henreid) som sammen med ektefellen Ilsa (Ingrid Bergman) en dag spaserer inn på etablissementet hans. (“Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine.”) Ilsa og Rick var elskere i Paris noen år tidligere. Der drakk de champagne, og han sa “Here’s looking at you, kid”. Så lot hun ham vente forgjeves i regnet på jernbanestasjonen, og han måtte flykte alene til Casablanca. Kaféeier Rick er en kynisk og likegyldig mann. “I stick my neck out for nobody” er blitt mantraet hans.
Victor befinner seg i kafeen når noen tyske offiserer stemmer i med patriotiske “Die Wacht am Rhein”. Han ber husorkesteret spille Marseillaisen. Bandmedlemmene ser spørrende på Rick, som nikker. Det utarter seg til en sangduell der franskmennene til slutt overdøver tyskerne.
Med ett lite nikk skapes et av filmhistoriens mest sagnomsuste vendepunkter, der Rick – han som alltid hadde sagt “I stick my neck out for nobody” – blir tvunget til å velge side, med de konsekvenser det får for ham. Tyskerne stenger kafeen.
Da regissør Michael Curtiz ba om et næropptak av Bogart som ser mot høyre og nikker, hadde Bogart ingen anelse om hva nikket skulle brukes til – før han så filmen.
Ett lite nikk. Så briljant kan det gjøres.
Referanser til Casablanca
Hvis du ser på NCIS, husker du kanskje at direktør Vance fortalte historien om Bogarts næropptak til Gibbs i episoden Rule Fifty-One. Med dette nikket, forklarte Vance, tok Rick en beslutning og sluttet seg til kampen. “Alt han trengte å gjøre, var å nikke”, sa Gibbs, hvorpå Vance svarte: “Og det var starten på alt.”
I The Holiday blir Iris (Kate Winslet) kjent med 90-årige Arthur (Eli Wallach), en for lengst pensjonert filmforfatter. Han forteller at det var noen venner av ham som skrev Casablanca, men at det var hans idé å legge til “kid” i “Here’s looking at you, kid”, et av de mange minneverdige replikkene i filmen. Som Miles (Jack Black) sier: “Hallo! Det er det som skaper hele replikken!” “Here’s looking at you, Ilsa” blir liksom ikke helt det samme.
TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering 