TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Tekst: Solveig Hansen, 2019 (English version)

Husker du det eksakte øyeblikket da du knekte lesekoden?

Selv var jeg fem da jeg endelig fant ut av det. Og ikke et øyeblikk for tidlig. Jeg husker hvor frustrert jeg hadde vært fordi jeg kunne alle bokstavene, men ikke klarte å forme dem til ord.

Jeg hadde lært bokstavene ved å sitte overfor min eldre søster når hun leste Min første lesebok ved kjøkkenbordet. Hun gikk i første klasse, og jeg må ha lært bokstavene opp ned.

Jeg husker fortsatt noen av bildene og ordene: mor, far, ball, båt, hus, dør…

En dag sto jeg og så på min bror der han lå og leste en tegneserie. Det var da jeg bestemte meg for å prøve på ordentlig. Å sparke opp døren.

Så jeg gjorde en ekstra kraftanstrengelse og leste hver bokstav – denne gangen riktig vei – i en fortelling sakte, sakte. Jeg uttalte dem og prøvde å sette dem sammen til ord: a-a-a l-l-l…

Plutselig var det som om døren ble slått opp på vidt gap. Bokstaver ble til ord. Ord ble til historier. Det var som når tåken letter og et landskap åpenbarer seg. Eller når du trekker fra gardinene og tar en første titt på byen du ankom kvelden i forveien. Sånn føltes det når jeg nå ser tilbake.

Livet ble aldri det samme etter det. Jeg ble en leser fra det ene sekundet til det neste. I det ene øyeblikket var jeg bare en vanlig unge, i det neste en utforsker i en ny verden som åpnet seg foran øynene på meg. Jeg vet akkurat hvordan Neil Armstrong må ha følt det da han satte foten på månen: Et kjempesprang. Intet mindre.

Ikke at jeg reflekterte over det der og da. Jeg jublet ikke, jeg brydde meg ikke engang om å fortelle noen om de nyvunne ferdighetene mine. Jeg kjente bare en indre tilfredsstillelse og tenkte: “Endelig. På tide.”

Det første jeg leste, var et Donald Duck-blad.

Jeg lå langflat på ryggen.

Se også:
5x bibliotek- og leseøyeblikk

Og denne: