TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Archive for the ‘Skriving’ Category

Kaffe + litteratur = sant

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

«Life happens. Coffee helps.» 1. oktober feirer vi den internasjonale kaffedagen.

 
coffe+writer

 
Kaffe og bøker hører sammen, og kaffen er en gjenganger i litteraturen. Ta Ernest Hemingway, for eksempel. I Og solen går sin gang nevner han «coffee» hele 35 ganger. Her er et eksempel:

 

Coffee is good for you. It’s the caffeine in it. Caffeine, we are here. Caffeine puts a man on her horse and a woman in his grave.

 
Eller som det heter i den norske oversettelsen: «Kaffe er bra. Kaffe er en drikk for menn og ikke for de svake og vergeløse.»

Også i Farvel til våpnene og Klokkene ringer for deg går kaffen igjen, over 20 ganger.

Finnes det noe som lukten av nytrukket kaffe om morgenen? Duften av kaffe skiller natt fra dag, skriver Haruki Murakami i Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår:

 

The fresh smell of coffee soon wafted through the apartment, the smell that separates night from day.

 
Eller tingenes stillhet, inkludert en kaffekopp, som Virginia Woolf skildrer i The Waves:

 

How much better is silence; the coffee cup, the table. How much better to sit by myself like the solitary sea-bird that opens its wings on the stake. Let me sit here for ever with bare things, this coffee cup, this knife, this fork, things in themselves, myself being myself.

 
Og hva skulle vi gjort uten smådepressive kaffedrikkende politietterforskere? Denne lille kaffefilosoferende scenen fra Henning Mankells Ett skritt etter er min personlige favoritt og skaper et fint bilde i hodet:

– Politiarbeid ville ikke vært mulig uten kaffe, sa Wallander.
– Nei, ikke noe arbeid ville være mulig uten kaffe.
De grublet over betydningen av kaffe i stillhet.

 
coffee_quote1

 
La oss heller ikke glemme Coffee and Cigarettes, en lykkepille av en film fra Jim Jarmusch:

 
coffee-and-cigarettes_iggy_waits

 
Ha en fin kaffedag!
 

Written by Solveig Hansen

29.9.2017 at 23:13

Thomas Wolfe og Max Perkins

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2017

«Look Homeward, Angel», «Of Time and the River» og en redaktørbiografi. I sommer står Thomas Wolfe og forlagsredaktør Max Perkins på leselisten.

«… Remembering speechlessly we seek the great forgotten language, the lost lane-end into heaven, a stone, a leaf, an unfound door. Where? When?

O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again.»

Thomas Wolfe, altså. Jeg dåner. Eller som Agnar Mykle sa det: «Jeg var fanget av Thomas Wolfe.» Olav Duun likte ham også. Det samme gjorde beatforfatteren Jack Kerouac. Selv var Wolfe en stor beundrer av James Joyce.

Hvorfor akkurat disse bøkene i sommervarmen? Det begynte med at jeg så Genius (2016), som handler om forholdet og samarbeidet mellom Thomas Wolfe og Max Perkins, mannen som redigerte bøkene hans. Filmen gir en god skildring av skrive- og redigeringsprosessen. Det ene førte til det andre, og her sitter jeg med tre tykke Wolfe-romaner pluss A. Scott Bergs Perkins-biografi Max Perkins: Editor of Genius (1979) og Thomas Wolfes egen «bakbok» The Story of a Novel (1936), der han forteller om skrivingen av Of Time and the River. Skriveprosessen sett fra alle sider, med andre ord. Litt nerdete kanskje, men det gir et større perspektiv til lesingen av selve bøkene.

Jeg skulle gjerne lest bøkene i originalversjonen, men må nøye meg med bibliotekets norske utgaver, som så vidt jeg har skjønt, er kraftig amputert. I den norske oversettelsen av Look Homeward, Angel (norsk: Finn veien, engel) er blant annet inngangsavsnittet med «O Lost» ovenfor utelatt. «O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again» er et hyppig brukt Wolfe-sitat og går igjen i boken: «O fortapte minne som vinden gråter om, kom tilbake, kom tilbake.» «O forsvunne ånd som vinden gråter om, kom tilbake.»

Look Homeward, Angel (1929) er Thomas Wolfes debutroman, en nokså utilslørt selvbiografi som fortsetter i Of Time and the River (1935) (to bind på norsk: I drift på livets elv og Byen, reisen og drømmen). Vi følger Wolfes alter ego Eugene Gant gjennom en kvelende barndom og oppvekst i en dysfunksjonell familie frem til han i voksen alder etablerer seg som forfatter. Den fiktive småbyen Altamont er lett å kjenne igjen som Wolfes hjemby Asheville, som han hadde et elsk-hat-forhold til og vokste ut av. Innbyggerne i Asheville ble så opprørte over måten Wolfe fremstilte dem på i Look Homeward, Angel, at han ikke satte sine ben i byen på åtte år. De ble opprørte over Of Time and the River også, men da fordi de ikke ble nevnt i boken.

Look Homeward, Angel tar for seg Eugenes barne- og ungdomsår. Allerede i babykurven var han «mistrøstig ved tanken på den lange besværlige veien som lå foran ham». Vi finner ham stadig fordypet i indre monologer og refleksjoner der Wolfe briljerer med språket – poetiske passasjer kombineres med nøkterne skildringer som driver handlingen fremover. Det går fra blomstrende «egyptiske kvinners fyldige harmoniske kropper som lutet seg utover månebelyste balustrader» i Eugenes hode og rett til virkeligheten og ombyggingen av morens pensjonat, gjort «etter hennes egne tegninger, og av billigste materialer». Eugenes foreldre var gjerrige typer. Senere dør en bror, etter å ha tatt «et siste klart og overbærende blikk» på familien rundt sykesengen, «det triste opptoget av billig kjærlighet og slett samvittighet». Et godt bilde på et forhutlet skjebnefellesskap.

Nå venter Of Time and the River, som starter der Look Homeward, Angel slutter, med Eugene på vei til Harvard. Deretter går jeg kanskje løs på de to bøkene som ble utgitt etter Wolfes død, The Web and the Rock og You Can’t Go Home Again.

 

Men så gav han sig til å skrive som en gal – som bare en gal kan skrive – drevet av en sansenes og følelsenes galskap, som han ikke kunde beherske og styre lenger, hypnotisert til å utføre ting med eller mot sin vilje.
– Thomas Wolfe, «Byen, reisen og drømmen»

Wolfe og Perkins

Thomas Wolfe

Thomas Wolfe (1900–1938)

 

Max Perkins

Max Perkins (1884–1947), som i tillegg til Thomas Wolfe var redaktør for kjente navn som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. «Something over 60% shit», sa Hemingway om Of Time and the River.

 
Thomas Wolfe raget to meter over bakken. Det sies at han skrev stående med kjøleskapet som skrivebord, alltid med blyant. Ikke alt var like leselig, noe som førte til flere skrivefeil i de trykte bøkene: «African kings» ble til «African beings», og «shaking his head» ble til «shaking his beard», bare for å nevne et par. Et stort irritasjonsmoment for ham. «Vi skulle ventet et halvt år til [med utgivelsen]», skrev han til Max Perkins.

Wolfe ble refusert av i hvert fall tre forlag før han ble antatt hos Scribner’s og ble en del av Perkins’ stall. Dermed startet en av de mest legendariske forfatter/redaktør-relasjonene i amerikansk litteraturhistorie. Perkins omstrukturerte og strammet opp de viltvoksende manuskriptene, og en motvillig forfatter måtte gå med på en drastisk kutting. Look Homeward, Angel ble kuttet med over 60000 ord. Of Time and the River ble kuttet enda mer. Originalmanuskriptet var på 5000 håndskrevne sider, rundt én million ord. Redigeringen tok to år.

Wolfe dedikerte Of Time and the River til Perkins og lovpriste ham i The Story of a Novel. Det fikk kritikerne hans til å spørre hvem det var som skapte bøkene, Wolfe eller Perkins. Den krasseste kritikken kom fra Bernhard De Voto i artikkelen «Genius Is Not Enough» i Saturday Review. Han skrev at det ikke holder å skrive godt, man må også kunne forme materialet og lære seg begrensningens kunst. Han antydet at Wolfes tekster var kvernet fabrikkmessig gjennom Scribner’s-maskineriet. En urettmessig kritikk ifølge Wolfe og Perkins, men den tok hardt på Wolfe og var medvirkende til at han valgte å bytte forlag. Den kraftige kuttingen av tekstene hans hadde også sitt å si.

Kanskje tiden var inne til å frigjøre seg fra en farsfigur av en redaktør og prøve seg på egen hånd, men tiden var ikke på hans side. Thomas Wolfe døde et par uker før sin 38-årsdag, en intens «writer in progress». Han ble begravd i hjembyen.

O Lost var den opprinnelige tittelen på Look Homeward, Angel. Den ukuttede versjonen ble gitt ut i 2000, i forbindelse med 100-årsjubileet for Wolfes fødsel: O Lost: A Story of the Buried Life.

 

«Hver eneste av oss består av en sum vi ikke kan telle; trekk oss fra hverandre igjen, ned i nakenheten og natten, da vil du oppdage at den kjærlighet som sluttet i Texas i går, begynte på Kreta for fire tusen år siden.»
– Thomas Wolfe, «Finn veien, engel»

 
Se også:
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?, om en gutt-ser-jente-scene i Genius som ble kuttet fra godt og vel 200 ord til 25.

Written by Solveig Hansen

8.7.2017 at 18:52

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with , ,

Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)

Øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i … Gutt ser jente, og forfatteren vet ikke helt hvordan han skal beskrive den blå hinsides blå øyefargen. «Som blått, bare», sier redaktøren. Ikke noe behov for referanser til dyphavsfauna.

Dette er en scene fra Genius, en film om samarbeidet mellom Scribner’s-redaktøren Maxwell Perkins (Colin Firth) og forfatteren Thomas Wolfe (Jude Law). Wolfe stikker innom Perkins’ kontor med et 5000 (!) sider langt håndskrevet manuskript som skulle bli til Of Time and the River – og etter hvert skåret ned til 900 sider.

I denne scenen ser vi redaktøren i arbeid, mens forfatteren slåss for hvert eneste ord og fortsetter å legge til sider. Det godt og vel 200 ord lange gutt-ser-jente-avsnittet blir kuttet til 25 ord. Dialogen nedenfor er en avskrift av undertekstene i filmen. Hvem sier at redigering er kjedelig?

«Det første møtet med jenta skildrer du sånn», sier Perkins til Wolfe og leser høyt: «Da Eugenes øyne hadde vent seg til den virvlende disen fra sigarettene, så han en kvinne, kledd i serge og med hansker som klenget seg til hennes elfenbenshvite armer som nå var solfylte og rødmet, som trompetsneglers blodrøde indre slik det møter zoologens blikk når det drar ham mot fordervelsen med sin lovende rosafarge. Det var hennes armer. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å gjøre et ekstra hopp. Blå var de. Trass i røyken fra Chesterfields og Lucky Strikes så han at øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i i all evighet uten noensinne å savne brannbilrødt eller maisgult. Fra den andre siden av rommets avgrunn slukte de blå øynene ham uten å se ham. Det ville de heller aldri gjøre. Det var han helt viss om. Eugene forsto hva poetene har skrevet om i alle disse årene. Alle de bortkomne, vandrende sjeler som nå var hans brødre. Han kjente en kjærlighet som aldri skulle bli hans. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst. Den svisjende lyden da han falt, og skramlingen fra hans knuste hjerte. Det var fullstendig stille, men hans liv lå i ruiner.»

«Liker du det ikke?» spør Wolfe. «Det vet du at jeg gjør», svarer Perkins, «det er ikke poenget.» Så starter argumentasjonen om hva som må kuttes:

Maxwell Perkins: Han ser altså ei jente og blir forelsket.

Thomas Wolfe: Ja.

Perkins: Begynner han å tenke på dyphavsfauna da?

Wolfe: Akkurat da, ja.

Perkins: Jeg kjøper det ikke. Jeg tror du forelsket deg i bildespråket, ikke jenta.

Wolfe: Vi stryker altså zoologien og tobakksmerkene …

Og sånn holder de på.

genius1

Kutt, kutt, kutt.

Wolfe: Hvert bilde, hver lyd, hvert ord har betydning. De er uunnværlige.

Perkins: Du mister handlingen. Hvordan var din første forelskelse? Var det maisgult og Chesterfields?

Wolfe: Det var et lynnedslag.

Perkins: Og det er sånn det skal være – et lynnedslag. Blås i tordenen.

Wolfe: Jeg skjønner. Jeg skjønner. Kutt det. Og det. Bort med alt rundt. Han så en kvinne – kutt, kutt, kutt. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å gjøre et ekstra hopp.

Perkins: Nei, slutt med Wordsworth-frasene.

Wolfe: Blå var de, blå som havet.

Perkins: Klisjéaktig.

Wolfe: Blå hinsides blått, som …

Perkins: Som blått, bare.

Wolfe: En blå farge til å svømme i i all evighet … Kutt.

Perkins: Og fortsett med?

Wolfe: Hadde maken til blått noensinne blitt sett? Hadde slike øyne noensinne funnets?

Perkins: Slike retoriske spørsmål trengs ikke.

Wolfe: Hvorfor ikke?

Perkins: Det er ikke et lynnedslag. Det er et avvik fra temaet.

Wolfe: Blå hinsides … Nei! Øynene hennes var blå.

Perkins: Bedre.

Sluttresultat: «Eugene så en kvinne. Øynene hennes var blå. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst.»

For blodfattig? Det kommer kanskje an på hvor viktig denne scenen er for historien som helhet i en murstein på 900 sider. Of Time and the River er Wolfes fiksjonaliserte selvbiografi.

Perkins – som også arbeidet med F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway – kommer med en redaktørs hjertesukk: «Gjør vi virkelig bøkene bedre? Eller forandrer vi dem bare?»

«Kanskje jeg har maltraktert boken din», sier han til Wolfe. «Tenk om den var fullendt alt da du kom hit med den?»

 
Se også:
25 filmer om skriving
Thomas Wolfe og Max Perkins

Written by Solveig Hansen

13.6.2017 at 19:58

Publisert i Skriving

Tagged with , ,

Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det.

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)

Det er ett av tre viktige skriveråd jeg har plukket opp underveis.

Renner Twitter- og Facebook-feeden din over av sitater om skriving? Vel og bra, men hvis du mener alvor med den der boken, er det bare å sette seg ned og skrive. Det beste skriverådet er å skrive, ikke vente på inspirasjon.

 
Halvtransparent teksboks

 
Gullsitater fra forfattere som har fått det til, kan være inspirerende. Selv foretrekker jeg de mer håndfaste rådene som har med skrivehåndverket å gjøre. Jeg er ikke romanforfatter, men jeg liker å skrive om skriveprosessen og hvordan karakterer blir til.

For å få førstehåndskunnskaper testet jeg forfatterrollen for noen år siden, et skriveeksperiment som ble til kortfortellingen Person søker forfatter. Konklusjonen var at jeg nok aldri kommer til å skrive en bok – et bokprosjekt virker for stort og uoverkommelig med alle sine detaljer. Piffen forsvinner, og jeg legger skrivingen til side.

Et annet spørsmål jeg har balet med, er hvor mye forfatteren kan endre uten at autentisiteten forsvinner. Person søker forfatter handler om en karakter som kom til meg, og jeg skrev historien hans slik den fremsto for meg. Det eneste jeg endret, var stedet for handlingen. En bevisst beslutning som forstyrret skriveflyten litt, merket jeg, men samtidig ga det meg en følelse av kontroll og autoritet. Når jeg nå skal i gang med neste skriveeksperiment, Forfatter søker person, der jeg må dikte opp en karakter, skjønner jeg jo at fortellinger kan skapes på mange måter, fra det intuitive til en mer systematisk oppbygging. En kombinasjon av plan og inspirasjon er kanskje det beste, lærte jeg på et skrivekurs. Jeg tror likevel at overtenking og overredigering kan føre til at nerven i fortellingen blir borte.

Skrivespy, idéstrukturering, fleksibel intuisjon: Jeg har pløyet meg gjennom skriveveiledninger, webinarer og skriveblogger for å finne råd og tips. Her er de tre viktigste tingene jeg har lært:

  
1. Unngå maratonskriving.
Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag. Tenk på det: Hvis du skriver 500 ord hver dag, har du en fortelling på 50000 ord i løpet av 100 dager. Kanskje en kortfortelling i løpet av en uke, eller en minifortelling hver dag hvis du skriver historier på 100 ord.

Jeg liker sammenligningen mellom skriving og trening. Du trener ikke flere timer i strekk, bare for å stoppe i ukevis. Du setter av tid, hver dag eller noen dager i uken. Gjør det samme med skrivingen, så holder du skrivemuskelen i form. Disiplin er en treningssak.

 
2. Tenk scener, ikke bok.
En bok har en begynnelse, en midtdel og en slutt. Jeg er god på begynnelser, for så å hoppe rett til slutten. Midten – selve boken, så å si – er det verre med fordi det er der diktingen i stor grad foregår. Det blir fort uoversiktlig hvis du tenker på boken som én lang handling. Tenk scener i stedet, har jeg lært. En bok består av mange scener, der den ene fører til den neste til fortellingen er ferdig.

Du skriver normalt ikke en fortelling lineært fra begynnelse til slutt, men hopper frem og tilbake. Kanskje har du allerede viktige scener du vil ha med. Fyll da ut med scener som leder frem til disse. Enkeltscener er lette å flytte rundt på, enten du skribler dem ned på gule lapper som du henger opp på veggen, eller bruker et verktøy som Scrivener til å strukturere ideer.

  
3. Alt må kunne reforhandles.
Er intuisjon nærmest noe sakralt, eller hvor mye kan forfatteren endre? «Alt i fortellingen må kunne reforhandles», sier Robert Olen Butler, professor i kreativ skriving, i webkasten Inside Creative Writing. I løpet av 17 to timers økter skrev han en 4000 ord lang fortelling på direkten. Seerne kunne følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Han skrev hver kveld, noen ganger 300 eller 400 ord, andre ganger nærmere 600. Han beskriver også sin egen skriveprosess og sier at målet er å skape en naturlig helhet der alt harmonerer med alt. Men alt må altså kunne reforhandles. Ikke lås deg til en bestemt idé eller avslutning. Du risikerer å miste den naturlige flyten.

Noen skriver et rått og intuitivt førsteutkast og finskriver etterpå, mens andre redigerer underveis. I likhet med Butler tilhører jeg de sistnevnte. Parallell skriving og redigering er en kombinasjon som passer for meg. Og nå vet jeg også at ideer, uansett hvor intuitive de måtte være, ikke er hugget i stein.

  
Tre gode råd. Det beste skriverådet er likevel å skrive. Skriv. Bare skriv.

 
Se også:
Sören Bondeson: Sju steg för att lyckas med din roman
Creative Writing Now – kurs, ideer og inspirasjon

Written by Solveig Hansen

12.12.2016 at 22:12

Publisert i Skriving

Tagged with , ,

Forfatter søker person

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016

Et skriveeksperiment.

For noen år siden skrev jeg kortfortellingen Person søker forfatter, et skriveeksperiment der jeg forteller om en karakter som kom til meg og ba om å bli skrevet. Han kom fiks ferdig, som om noen allerede hadde skapt ham, med dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn skrevet over hele seg. Hva så når en karakter ikke fremstår så tydelig og du må ut på personjakt? Det er på tide med et nytt eksperiment. Oppdrag: Finne en karakter og lage skisse til en fortelling.

Karakter, setting, konflikt. Det er elementene i en fortelling, og du kan begynne med en hvilken som helst av dem, leser jeg. Ideene kan komme av seg selv, hvor som helst, i hvert fall i teorien. Eller du kan la deg inspirere av avisoverskrifter, tjuvlytte til andres samtaler eller sitte og glo på folk i kaffebaren og dikte opp historier om dem.

Akkurat nå er jeg er i observasjonsmodus og tar meg selv i å titte i andres handlevogner på matbutikken. For eksempel vognen til henne med den laaange huskelisten. Jeg tenker meg at hun skal ha folk til middag, og at hun har skrevet en nøyaktig liste over ingrediensene i rettene hun skal lage. Kanskje har hun tatt seg vann over hodet, men det bare MÅ være perfekt, som alt annet tilsynelatende er i livet hennes. Noe må selvsagt skjære seg, ellers har vi ikke noen konflikt, og ingen fortelling.

Virkelige møter er gull verdt og går rett inn i notatboken. For eksempel møtet med den slitne karen som står bøyd i 45 graders vinkel over en søppelkasse han bruker som bord for ølboksene. Han røyker, hoster og harker og spytter en skikkelig klyse. «Hei», sier han når jeg går forbi. Jeg vinker til ham.

En diskusjon om pseudonymer ga meg ideen til en fortelling om en forfatter som gjerne skriver, men ikke orker maset med boksigneringer og besøk i boksjapper. Han leier en annen til å gestalte seg. Etter noen år og bøker vil han stå frem som seg selv. Det har erstatteren problemer med. Ikke så dum ramme for en fortelling om identitet. Kanskje til og med en krim.

Sånn kommer ideene, og jeg er trygg på at jeg skal finne riktig person for dette skriveeksperimentet. I mellomtiden skal jeg observere litt til.

 
Les hele kortfortellingen: Person søker forfatter (PDF)

 

peeping_keyhole

I observasjonsmodus

Written by Solveig Hansen

29.11.2016 at 20:59

Publisert i Skriving

Tagged with

Humphrey Bogarts nikk

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)

Alle som skriver fortellinger, har lært betydningen av vendepunkter, der det skjer noe som skaper en forandring. Et av de mest berømte filmatiske vendepunktene er Bogarts nikk som innleder Marseillaise-scenen i magiske Casablanca.

 
casablanca

 
Først en kort oppsummering: Det er desember 1941, og flyktninger fra hele Europa strømmer til Casablanca. Ricks (Humphrey Bogart) Café Américain er et møtested for en ymse samling mennesker, fra nazioffiserer og lommetyver til flyktninger på desperat jakt etter utreisepapirer for å komme seg på flyet til Lisboa, for deretter å ta seg over til USA. Utreisepapirer for to havner hos Rick, men han vil ikke selge dem, ikke engang til motstandshelten Victor (Paul Henreid) som sammen med ektefellen Ilsa (Ingrid Bergman) en dag spaserer inn på etablissementet hans. («Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine.») Ilsa og Rick var elskere i Paris noen år tidligere. Der drakk de champagne, og han sa «Here’s looking at you, kid». Så lot hun ham vente forgjeves i regnet på jernbanestasjonen, og han måtte flykte alene til Casablanca. Kaféeier Rick er en kynisk og likegyldig mann. «I stick my neck out for nobody» er blitt mantraet hans.

Victor befinner seg i kafeen når noen tyske offiserer stemmer i med patriotiske «Die Wacht am Rhein». Han ber husorkesteret spille Marseillaisen. Bandmedlemmene ser spørrende på Rick, som nikker. Det utarter seg til en sangduell der franskmennene til slutt overdøver tyskerne.

Med ett lite nikk skapes et av filmhistoriens mest sagnomsuste vendepunkter, der Rick – han som alltid hadde sagt «I stick my neck out for nobody» – blir tvunget til å velge side, med de konsekvenser det får for ham. Tyskerne stenger kafeen.

Da regissør Michael Curtiz ba om et næropptak av Bogart som ser mot høyre og nikker, hadde Bogart ingen anelse om hva nikket skulle brukes til – før han så filmen.

Ett lite nikk. Så briljant kan det gjøres.

 

 
 
Referanser til Casablanca
Hvis du ser på NCIS, husker du kanskje at direktør Vance fortalte historien om Bogarts næropptak til Gibbs i episoden Rule Fifty-One. Med dette nikket, forklarte Vance, tok Rick en beslutning og sluttet seg til kampen. «Alt han trengte å gjøre, var å nikke», sa Gibbs, hvorpå Vance svarte: «Og det var starten på alt.»

I The Holiday blir Iris (Kate Winslet) kjent med 90-årige Arthur (Eli Wallach), en for lengst pensjonert filmforfatter. Han forteller at det var noen venner av ham som skrev Casablanca, men at det var hans idé å legge til «kid» i «Here’s looking at you, kid», et av de mange minneverdige replikkene i filmen. Som Miles (Jack Black) sier: «Hallo! Det er det som skaper hele replikken!» «Here’s looking at you, Ilsa» blir liksom ikke helt det samme.

Written by Solveig Hansen

20.11.2016 at 18:25

Publisert i Skriving

Skriveprosessen ord for ord

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)

Se en fortelling ta form – på direkten.

I Norge er vi glad i sakte-tv. Her er en ny programidé: Følg en forfatter i aksjon for å se en fortelling bli til, ord for ord, i sanntid.

Robert Olen Butler, professor i kreativ skriving ved universitet i Florida, tok «show, don’t tell» til et helt nytt nivå da han komponerte en godt og vel 4000 ord lang fortelling i en direktesendt webcast på 17 to timers økter i 2001. Han kalte fortellingen This is Earl Sandt, og seerne kunne følge hele prosessen fra unnfangelse til ferdig utkast. «Hvert eneste komma, alle elendige formuleringer, alle blindspor og alle dårlige metaforer», for å bruke Butlers egne ord. På slutten av hver økt besvarte han spørsmål fra seerne.

Som utgangspunkt for fortellingen brukte han et postkort fra 1913 som viser den amerikanske flypioneren Earl Sandt under en flyoppvisning. På bildet ser vi hvordan en vingetupp på todekkeren er i ferd med å falle av. Bak på kortet står følgende å lese: «Dette er Earl Sandt fra Erie Pa i sitt aeroplan, rett før det falt.»

Butler valgte å fortelle historien fra fotografens Jeg-synsvinkel, og han visste fra starten av at han ville la flygeren dø i kræsjet. Den virkelige Earl Sandt overlevde selve havariet, men døde senere på sykehuset.

 

earl_sandt

 

Ikke alle er enig i Butlers tolkning av kunstbegrepet, men de 34 timene er verdt mangt et skrivekurs. Det er fascinerende å se fortellingen ta form, fra den første setningen som vises på skjermen, «Jeg har sett en mann dø, men ikke som dette», til lesingen av den ferdige fortellingen – en forestilling i seg selv.

Butler skriver ikke et rått førsteutkast før han går løs på finskrivingen. Han redigerer underveis og leser hyppig gjennom det han har skrevet, og han stopper og slår opp ord i ordlisten. I bakgrunnen hører vi Puccinis Turandot, med Nessun dorma kjørende i løkke under de mest intensive delene av beretningen. Han bruker konsekvent den gamle betegnelsen «aeroplan» og hopper over nyere ord som «shimmy», som ikke ble brukt i 1913.

«For å få frem den virkelige betydningen i arbeidet ditt og oppnå kontakt med leseren på et følelsesmessig plan, må du skrive det du føler, ikke det du tenker», skriver Butler i boken From Where You Dream: The Process of Writing Fiction (2005). Når han skal beskrive sin egen skriveprosess, bruker han ord som «dreamstorm» i stedet for «brainstorm», «aktiv bevissthet» og «white hot center» (nuet), som er stedet der kunst skapes. «Kunst kommer ikke fra sinnet, men fra stedet der vi drømmer.» Målet er å skape en organisk helhet der alt harmonerer med alt.

Hva så hvis det ikke er kunst? «Ikke-kunst, sjangerskriving, underholdningsskriving er gjerne fylt med abstraksjon, generalisering, oppsummering, analyse og tolkning.»

Et annet konsept Butler introduserer for studentene sine, er «yearning», lengsel. Dette er karakterens innerste ønske, motivasjon eller drivkraft. «Forskjellen mellom ønsker beskrevet i underholdningsfiksjon og litterær fiksjon, er bare en gradsforskjell», skriver han i From Where You Dream: The Process of Writing Fiction. I underholdningsfiksjonen kan ønsket være å få en mann eller kvinne, oppnå rikdom eller makt, løse et mysterium eller kjøre en stake gjennom hjertet til en vampyr. I den litterære fiksjonen handler det mer om det eksistensielle, å finne seg selv, en identitet eller en plass i universet eller knytte seg til andre personer.

I This is Earl Sandt prøver fortelleren å forstå sin egen dødelighet. Han har aldri sett et aeroplan før, og når det kræsjer, har han ingen referanserammer å forholde seg til i den nye og moderne verden som er i ferd med å reise seg. Han er rystet inn til margen og begynner å identifisere seg med den døde oppvisningsflygeren.

Slutten på fortellingen er tilfredsstillende, og alt flettes sammen i en naturlig helhet, men personlig skulle jeg ønsket at fotografiet og kameraet spilte en mer aktiv rolle.

Jeg har sett alle de 34 timene, og dette er det jeg tar med meg:

– Disiplin. Du må forplikte deg til å skrive hver dag. Butler skrev to timer hver kveld i 17 dager, noen ganger 300 eller 400 ord, andre ganger nærmere 600.

– Alt i fortellingen må kunne reforhandles. Ikke lås deg til en bestemt idé eller avslutning. Du risikerer å miste den organiske flyten.

This is Earl Sandt er en av fortellingene i Had a Good Time: Stories from American Postcards (2004).

 

Du kan se webcasten, Inside Creative Writing, på YouTube:

 

Written by Solveig Hansen

27.5.2016 at 16:27

Publisert i Skriving

Tagged with ,

%d bloggers like this: