TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Archive for the ‘Skriving’ Category

Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018

«Mordene i Rue Morgue» og andre selsomme fortellinger. Fantastiske «The Raven». I sommer går det i Edgar Allan Poe.

I dette innlegget:

Poe og Griswold
Fra levende begravde …
… til Dupin, Holmes og Poirot
The Raven
Christopher Lee leser «The Raven»

 
I fjor sommer sto forfatter Thomas Wolfe og redaktøren hans, Maxwell Perkins, på leselisten. I år er sommerlektyren signert skrekkforfatter Edgar Allan Poe. Det kan jeg takke Nikolaj Frobenius for. Jeg tok meg endelig tid til å lese hans Jeg skal vise dere frykten. Den handler om rivaliseringen mellom Poe og redaktør og litteraturkritiker Rufus Griswold – og snikende bak dem «en liten, likblek mannsling», Reynolds, som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger, blant annet «Mordene i Rue Morgue» og «Berenice».

Det sies at Poe på dødsleiet flere ganger ropte på en Reynolds, som ingen vet hvem er. En detalj gull verdt for forfattere, og Frobenius lar ham altså virkeliggjøre Poes fiktive drap. Sånt blir det bok av. En «litterær skrekkroman», nesten som en Poe-fortelling.

Jeg må innrømme at jeg frem til nå ikke har visst så mye om Poe, annet enn at han skrev skrekkfortellinger og var mannen bak «The Raven». Og hva dreide denne rivaliseringen mellom Poe og Griswold seg om? Det var på tide å lese seg opp, noe som viste seg å bli en høyst underholdende opplevelse, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt.

Jeg startet med Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger, oversatt av André Bjerke, Fredrik Chr. Brøgger, Erik Gunnes og Kjell Risvik, og Stig Sæterbakkens nyere oversettelser i Mannen fra mengden og andre noveller. Disse, og mange flere, er også digitalisert og kan leses på Nasjonalbibliotekets sider.

 

library_poe

Godt rustet til en Poe-økt på biblioteket

 

Poe og Griswold

poe

Edgar Allan Poe (1809–1849). Foto: Wikimedia Commons

Edgar Allan Poe hadde mange skrivehatter. Han er mest kjent for skrekknovellene sine som tar oss med til vrangsiden av menneskesinnet. I «Mordene i Rue Morgue» blir vi kjent med mesterdetektiven Dupin, forløperen for senere litterære detektiver. Poe var litteraturkritiker og redaktør. Han skrev dikt også, og det store gjennombruddet hans kom med «The Raven» – mer om det nedenfor. Han prøvde å livnære seg av skrivingen, men det var vanskelig, og drømmen om å utgi sitt eget litterære tidsskrift ble heller aldri virkelighet. Konstant pengemangel og alkoholmisbruk er ord som går igjen i beskrivelsene av ham. Kanskje var det alkoholen som tok livet av ham. Han ble i hvert fall brakt til sykehus i delirisk tilstand og døde bare 40 år gammel.

 

griswold

Rufus Griswold (1815–1857). Foto: Wikimedia Commons

Poe ble kjent med Rufus Griswold da Griswold skrev en antologi om amerikanske diktere. Han tok med tre av Poes dikt. I sin anmeldelse av antologien kritiserte Poe Griswolds valg av diktere. Det var da rivaliseringen mellom dem startet. Bedre ble det ikke da Griswold overtok stillingen som redaktør av Graham’s Magazine etter Poe, og det til høyere lønn. De slåss dessuten om oppmerksomheten til Frances Sargent Osgood, også hun dikter. Da Poe døde, skrev Griswold en særs lite flatterende nekrolog under navnet Ludwig. Den begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

Det høres nesten ut som en fortelling diktet opp av Poe, og historien slutter ikke der: Griswold ble oppnevnt til bestyrer av Poes litterære bo, et oppdrag han utnyttet til et forsøk på karakterdrap på Poe gjennom løgner og halvsannheter. Han skrev blant annet en biografi der han tegnet et svært negativt bilde av Poe. Virkningen var det motsatte av det Griswold hadde tenkt seg. Salget av Poes fortellinger skjøt fart og gjorde ham mer populær. Det skjeve bildet Griswold hadde gitt av ham, ble også rettet opp etter hvert.

 
Comedy Centrals Drunk History-gjeng laget sin egen vri på feiden mellom Poe og Griswold. En skuespiller får i oppgave å fortelle historien i brisen (på ordentlig) tilstand:

 

Fra levende begravde …

Poe skrev i jeg-form. Det første som slo meg, var det refererende og nøkterne språket i fortellingene hans. «Den svarte katten» begynner slik: «Når det gjelder den helt utrolige og likevel helt ordinære historien som jeg nå vil skrive ned, verken forventer jeg eller anmoder jeg om å bli trodd.» I «Sladrehjertet» (The Tell-Tale Heart) henvender fortelleren/morderen seg til leseren: «Hvis du ennå regner meg for gal, vil du ikke lenger gjøre det når jeg nå beskriver hvilke omhyggelige forholdsregler jeg tok for å skjule kroppen. Natten svant, og jeg arbeidet raskt, men stille. Først partert…» En saklig tone, som likevel har noe illevarslende ved seg. Jeg leser om gufs fra kjelleren i huset Usher, forhastede bisettelser, og en morder som hører hjerteslagene til offeret under gulvplankene høyere og høyere og HØYERE og blir gal. «En ferd ned i malstrømmen» handler om en nordlandsk fiskers ferd ned Moskstraumen og opp igjen.

 

… til Dupin, Holmes og Poirot

Så kommer jeg til «Mordene i Rue Morgue» – dette høres da kjent ut, tenker jeg når den navnløse jeg-beretteren forteller at han deler hus med C. Auguste Dupin, en mann med en helt egen evne til å dra slutninger basert på observasjon og analyse. Etter å ha spasert i stillhet i femten minutter, vet Dupin nøyaktig hva den andre tenker på, bare ved å følge en tankerekke bakover i tid til utgangspunktet. Sammen løser de kriminalmysterier når politiets metoder ikke strekker til. Holmes og Watson, ikke sant? Poirot og Hastings. Vi møter Dupin i tre av Poes fortellinger: «Mordene i Rue Morgue», «Mysteriet Marie Roget» og «Det stjålne brevet». «Mordene i Rue Morgue» regnes som verdens første detektivfortelling.

Både Agatha Christie og Arthur Conan Doyle gir Poe et lite nikk:

Christies Den tredje piken (Third Girl) starter med at Poirot nettopp har skrevet ferdig sitt Magnum Opus, en analyse av store krimforfattere. «Han hadde våget å skrive sterkt nedsettende om Edgar Allan Poe.»

Hos Doyle støter vi på Poe i En studie i rødt (A Study in Scarlet), når Holmes og Watson møtes for første gang. Holmes briljerer med kunnskapene sine og redegjør i detalj for hvordan Watson må være militærlege, nettopp hjemkommet fra Afghanistan, såret i høyre arm osv.

Watson: De minner meg om Edgar Allan Poes helt, Dupin. Jeg ante ikke at slike personer fantes annet enn i oppdiktede historier.
Holmes: De tror vel De gir meg en kompliment når De sammenligner meg med Dupin. Etter min mening var Dupin en nokså undermåls person. Dette knepet hans med etter et kvarters taushet å bryte inn i sin venns tanker med en treffende bemerkning, er i virkeligheten svært pralende og overfladisk. Han hadde utvilsomt en smule analytiske evner, men han var på ingen måte det fenomen Poe syntes å tro.

Doyle selv sa at det ikke var han, men Sherlock Holmes, som kritiserte Dupin.

 

The Raven

The Raven (Ravnen) med sine atten vers er Poes mest kjente dikt og ga ham innpass i litterære kretser i New York. Spesielt damer likte diktet. Poe nøt oppmerksomheten, men det tok ikke lang tid før han på sedvanlig vis begynte å skrive nedsettende om disse «New York-litteratene», leser jeg. Oh, Poe.

Diktet handler om en student som en sen kveld sitter og leser og sørger over sin elskede Lenore som er død. Plutselig hører han en kakking og tror det er noen som banker på døra – er det Lenore som kommer? – men det er ingen der. Så kakker det igjen, og nå hører han at det er på vindusskoddene. Han åpner vinduet, og inn flyr en ravn som setter seg på en byste av Pallas. Ravnen kan ett ord: Nevermore, Aldri-mer. Kanskje er den en budbringer, tenker studenten, og begynner å snakke med fuglen, som svarer med sitt «Nevermore». Det uunngåelige spørsmålet kommer i tredje siste vers: «Vil jeg bli gjenforent med Lenore i Himmelen?» «Nevermore.»

For deg som er interessert i skriveprosess og metode: Det tredje siste verset, klimaksverset, var det første Poe skrev, dette ifølge ham selv i «Komposisjonens filosofi», et interessant essay som du finner i Drømmen i en drøm: dikt i utvalg og essayet «Komposisjonens filosofi».

 
Diktet starter slik:

Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore –
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
«‘Tis some visiter,» I muttered, «tapping at my chamber door –
          Only this and nothing more.»

Les hele diktet

 
«The Raven» er mesterlig gjendiktet til norsk av André Bjerke, med samme rytme og musikalitet som i Poes original:

Engang i en midnattstime, mens jeg, svak og halvt i svime,
grublet over sære verkers visdom ingen kjenner mer,
mens jeg dupper over boken, hørte jeg fra stuekroken
liksom lette slag med knoken utenfor mitt nattkvarter,
Og jeg sa: «Det er en gjest som kommer til mitt nattkvarter –
          Det er bare dét som skjer.»

 

En godbit til slutt: «The Raven» – lest av Christopher Lee. Nyt!

Written by Solveig Hansen

12.6.2018 at 22:35

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with

«Den ene bygger opp, den andre river ned.»

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018

Én enkel kommentar fra skriveinstruktøren lærte meg å se på tekstene mine på en helt ny måte. Et skriveteknisk aha-øyeblikk der jeg lærte om viktigheten av konflikt i en fortelling. Dessuten: Karakterene må ville noe, og du bør unngå maratonskriving.

 
Introduksjon til konflikt
«Velg en bokstav og deretter tre ord som begynner med denne bokstaven, og sett det hele sammen til en liten fortelling.» Det var oppgaven vi fikk på et mini-skrivekurs. Jeg valgte «K» for «kjøre» og så straks for meg en sykkel, legoklosser og en kollisjon.

Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen på huset hun holdt på å bygge i hagen, da han plutselig kom kjørende altfor fort gjennom porten og braste rett inn i veggen. Den raste sammen. «Se deg for, din dust», skrek hun. «Sorry», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggkonstruksjonen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

Skriveinstruktøren forklarte at jeg beskrev to personer i konflikt med hverandre. «Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev. Fortellingen kunne gå videre i flere retninger, sa han. Han-personen kunne for eksempel hjelpe hun-personen med å bygge opp igjen. Eller kanskje de syklet videre sammen.

«Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det er den i særklasse mest matnyttige kommentaren jeg noensinne har fått om skriving. En øyeåpner som gjorde meg til en mer bevisst skriver og fikk meg til å se på mine egne tekster på en ny måte. Jeg bruker den fortsatt som rettesnor.

Hvordan en person bruker en fysisk ting, sier mye om personen, lærte jeg på kurset. En legobygning kan smadres eller bygges opp. En legokloss kan slenges i veggen eller settes forsiktig på plass. «Det er vendingene i følelser, vist gjennom handling, som skaper rom du kan fylle ut med flere detaljer», lærte jeg. Jeg kalte den endelige fortellingen Legoland. Den ender med forsoning.

Min første store skriveopplevelse av typen Aha. To andre viktige ting jeg har lært siden da, er at karakterene må ville noe, og at det holder å skrive litt hver dag, kanskje bare en halv time eller en time eller to.

 
Karakterene må ville noe
Dette budskapet hamrer Robert Olen Butler inn i webkasten Inside Creative Writing, der han demonstrerer den kreative skriveprosessen i praksis og skriver en 4000 ord lang fortelling på direkten i løpet av 17 to timers økter. 34 lærerike timer verdt mangt et skrivekurs. Vi kan følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Ordet yearning går igjen, karakterenes innerste ønske eller drivkraft: Karakterene må ville noe.

Kurt Vonnegut sier det samme i sine åtte kjappe og praktiske råd om å skrive en kortfortelling. Alle karakterer må ville noe, «om det så bare er å få seg et glass vann»:

 
Ikke skriv til spya tar deg
Unngå maratonskriving, er et viktig skriveråd jeg har plukket opp underveis og skriver om i Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det: «Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag.»


 
Tre håndfaste tips som jeg har puttet i skriveverktøykassen. Og her er den endelige Legoland-fortellingen, resultatet av en liten ukes skrivekurs:

 
LEGOLAND

Av Solveig Hansen, 2011

Idet han svingte inn porten, mistet han kontrollen over sykkelen og braste rett inn i legohuset hun holdt på å bygge i hagen. Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen. «Oops», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

«Se hva du har gjort! Nå må jeg bygge på nytt.» Hun stilte seg foran ham med hendene godt plantet på hoftene, den sedvanlige posituren når hun var forbannet. Hun la ikke engang merke til at han hadde skrubbet opp det ene kneet. Alt hun tenkte på, var de dumme klossene. Det var dét som opprørte ham mest, at alt dreide seg om henne, henne, henne. Han hadde alltid føyd henne. Gjør ditt. Hent datt. Det var mange år til han skulle lære ord som «slave» og «bitch» og «hersketeknikk». Dumming, var dekkende for det han tenkte om henne der og da i legoland, det er ikke hun som bestemmer over meg. Aldri mer. Denne nyvunne innsikten fikk ham til å rette ryggen litt mer karslig enn før. Han hadde mest lyst til å sparke hele legodritten over ende, men det var nå engang han som hadde revet ned den veggen. Et hendelig uhell, og det sa han til henne: «Det var ikke meningen.»

«Skal jeg hjelpe deg?» spurte han. Hun enset ham ikke.

Han satte seg på huk ved siden av henne enda hun ikke hadde bedt ham om det, og festet et vindu forsiktig på plass. Så at hun ikke fikk det helt til. Han tok liksom kommandoen litt. Hun skjønte tegningen.

«Skal jeg hente et plaster til kneet ditt?» spurte hun forsonlig.
 

Written by Solveig Hansen

17.4.2018 at 18:20

Publisert i Skriving

Tagged with ,

Si det med 100 ord

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)

Du kan si mye med 6 ord. Eller 100, 200 eller 300 ord. Eller 280 tegn. En god fortelling er en god fortelling uansett lengde. Et perfekt kaffefølge.

 

Kortfortellinger kan ta deg til den andre enden av universet, men du rekker alltid hjem til middag.
– Neil Gaiman

 
100 Word Story er et nettmagasin med 100 ord – verken mer eller mindre – lange fortellinger som leserne sender inn, noen ganger inspirert av et bilde som redaktøren legger ut. Bidragsyterne er alt fra studenter til forfatterveteraner og skriveglade amatører, noe som skaper god spennvidde. Magasinet inneholder også essayer og forfatterintervjuer.

Mannen bak dette flash fiction-nettstedet er Grant Faulkner. Han er også kjent for NaNoWriMo (National Novel Writing Month), et årlig prosjekt der deltakerne oppfordres til å skrive 50 000 ord i løpet av november.

Om 100-ordsformatet sier Faulkner at det usagte er like viktig som det som blir sagt. Med bare 100 ord til rådighet må teksten gi hint om det negative rommet rundt. Det krever presise ordbilder, og det er akkurat dét som gjør kortskriving til en så krevende øvelse. Det er ikke bare snakk om å velge ord, men også å velge bort ord – som om du hugger og meisler en blokk marmor inntil alt unødvendig er skåret bort og ansiktet til en romersk gud trer frem.

De beste kortfortellingene er de som følger den tradisjonelle fortellerstrukturen med en begynnelse, midtdel og slutt i den – som oftest – ene scenen eller situasjonen de beskriver. En hel fortelling, kanskje et øyeblikksbilde, som etterlater leseren ettertenksom eller med et stort smil.

En som har fanget øyeblikket, er Heather Beecher Hawk i kortfortellingen That Girl, som beskriver én dag i jeg-personens liv. Hun er på vei til å forlate hjembyen og sin første kjæreste, og han inviterer henne med til familien i husvognen deres. Etter at hun er introdusert, nikker moren hans anerkjennende og sier «Ain’t she pretty». Alle er enige og sier «Ain’t she pretty». Det er alt som skjer. Forfatteren forteller ikke hvordan noen av dem ser ut, men likevel ser vi dem klart for oss, stimlet sammen på hagestoler ved husvognen. Som på et fotografi.

 
postcard

 
The Postcard nedenfor er en komplett fortelling som med 100 ord forteller hvor postkortet ble funnet, og gir et frempek i form av en Like – alt i løpet av en kjøkkenoppussing. Inspirasjonen til Arleane Ralphs fortelling er et postkort fra 1915, adressert til Mrs. Nettie Huelscamp, Empress, Alberta.

 
THE POSTCARD

By Arleane Ralph

Contractors discovered the postcard upon pulling out the kitchen cabinetry. It sat for days on a switch box until the drywallers came. Then it rested a while on a palette of Tuscan stone tiles, and, after that, maybe it dropped over a rough sill or was scrapped with the paper wraps of the granite countertops. So the postcard disappeared once more and its story ended again, except that the tiler’s apprentice, a shy teen with an interest in history, posted a picture of it, and, soon after, the willowy grand-niece of one Mrs. Nettie Huelscamp of Empress, Alberta, liked it.

 
The Postcard er publisert i #kreativweb nr. 1/2017, som har «Kortfortellinger» som tema.

Written by Solveig Hansen

19.2.2018 at 19:42

Publisert i Skriving

Tagged with

Tre kortfilmer om skrivesperre

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)

Hva skjer i et forfatterhue når ideene stopper opp?

Adaptation, The Shining, Swimming Pool, Wonder Boys, Barton Fink, Stranger Than Fiction … det finnes mange filmer med skrivesperre som en del av plottet. Også kortfilmskapere har latt seg inspirere av temaet. Jeg har tatt en rundtur på nettet og funnet tre kortfilmer som på hvert sitt vis skildrer denne miserable tilstanden: Den første viser hvordan det ser ut i hodet på en forfatter som sliter med å finne noe å skrive om og eksperimenterer med forskjellige karakterer. I den andre filmen forteller forfatteren om skrivesperren til en fremmed person. Den tredje viser hvordan en frustrert manusforfatter (spilt av Bryan Cranston) begynner å oppleve historien han prøver å fortelle.

 
Writer’s Block (6 min)
Av Robby Spark

Inspirasjon finnes overalt bare man er oppmerksom. Det er i hvert fall det vår mann i filmen håper på. Fra kafébordet sitt ser han en bil med et «Pirate Pizza»-skilt på døren, og går i gang med en historie om to pirater som duellerer på en strand. De duellerer og duellerer og duellerer til han trykker på Delete-knappen. Så blir han inspirert av et forelsket par noen bord unna og setter fortrøstningsfullt i gang med en fortelling om to elskende som nyter et måltid under stjernehimmelen mens de ser hverandre dypt inn i øynene. Plutselig blir de angrepet av ninjaer. Delete. Til slutt ender alle karakterene – de duellerende piratene, det forelskede paret, ninjaene pluss et dusin andre – opp på den samme stranden, og kaoset er komplett.

Hvis du noen gang har lurt på hvordan det ser ut i hodet på en forfatter som prøver å komme opp med en fortelling, får du svaret her.

 
 
 
Writer’s Block (4 min)
Av Jeff Easley

«Har du hørt om skrivesperre?» «Hva er det? En slags forstoppelse?» «Mer en forbannelse.» Omtrent slik går samtalen mellom to karer som sitter på hver sin benk ved siden av hverandre i en tom park. Den ene er forfatter med skrivesperre, den andre … vel, se selv. Forfatteren blir inspirert av den andres historie, men vet ikke at denne også blir inspirert.

 
 
 
Writer’s Block (13 min)
Av Brandon Polanco

Grensen mellom virkelighet og fiksjon viskes ut i denne kortfilmen, litt inspirert av The Shining (Ondskapens hotell), kanskje. En manusforfatter får ikke til en scene som involverer en kvinne i tettsittende, sort kjole, og han begynner å fantasere om henne. Eller gjør han?

Filmen ble til under et avbrudd i innspillingen av Cold Comes the Night, der Bryan Cranston har hovedrollen. Han improviserte en manuskonkurranse på settet og lovet å spille hovedrollen hvis han likte det vinnende manuset. Vinneren var Brandon Polanco.

 
 
 
Se også:
25 filmer om skriving
 

Written by Solveig Hansen

18.11.2017 at 17:58

Publisert i Filmer, Skriving

Tagged with ,

Kaffe + litteratur = sant

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

«Life happens. Coffee helps.» 1. oktober feirer vi den internasjonale kaffedagen.

 
coffe+writer

 
Kaffe og bøker hører sammen, og kaffen er en gjenganger i litteraturen. Ta Ernest Hemingway, for eksempel. I Og solen går sin gang nevner han «coffee» hele 35 ganger. Her er et eksempel:

 

Coffee is good for you. It’s the caffeine in it. Caffeine, we are here. Caffeine puts a man on her horse and a woman in his grave.

 
Eller som det heter i den norske oversettelsen: «Kaffe er bra. Kaffe er en drikk for menn og ikke for de svake og vergeløse.»

Også i Farvel til våpnene og Klokkene ringer for deg går kaffen igjen, over 20 ganger.

Finnes det noe som lukten av nytrukket kaffe om morgenen? Duften av kaffe skiller natt fra dag, skriver Haruki Murakami i Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår:

 

The fresh smell of coffee soon wafted through the apartment, the smell that separates night from day.

 
Eller tingenes stillhet, inkludert en kaffekopp, som Virginia Woolf skildrer i The Waves:

 

How much better is silence; the coffee cup, the table. How much better to sit by myself like the solitary sea-bird that opens its wings on the stake. Let me sit here for ever with bare things, this coffee cup, this knife, this fork, things in themselves, myself being myself.

 
Og hva skulle vi gjort uten smådepressive kaffedrikkende politietterforskere? Denne lille kaffefilosoferende scenen fra Henning Mankells Ett skritt etter er min personlige favoritt og skaper et fint bilde i hodet:

– Politiarbeid ville ikke vært mulig uten kaffe, sa Wallander.
– Nei, ikke noe arbeid ville være mulig uten kaffe.
De grublet over betydningen av kaffe i stillhet.

 
coffee_quote1

 
La oss heller ikke glemme Coffee and Cigarettes, en lykkepille av en film fra Jim Jarmusch:

 
coffee-and-cigarettes_iggy_waits

 
Ha en fin kaffedag!
 

Written by Solveig Hansen

29.9.2017 at 23:13

Thomas Wolfe og Max Perkins

with 3 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2017

«Look Homeward, Angel», «Of Time and the River» og en redaktørbiografi. I sommer står Thomas Wolfe og forlagsredaktør Max Perkins på leselisten.

«… Remembering speechlessly we seek the great forgotten language, the lost lane-end into heaven, a stone, a leaf, an unfound door. Where? When?

O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again.»

Thomas Wolfe, altså. Jeg dåner. Eller som Agnar Mykle sa det: «Jeg var fanget av Thomas Wolfe.» Olav Duun likte ham også. Det samme gjorde beatforfatteren Jack Kerouac. Selv var Wolfe en stor beundrer av James Joyce.

Hvorfor akkurat disse bøkene i sommervarmen? Det begynte med at jeg så Genius (2016), som handler om forholdet og samarbeidet mellom Thomas Wolfe og Max Perkins, mannen som redigerte bøkene hans. Filmen gir en god skildring av skrive- og redigeringsprosessen. Det ene førte til det andre, og her sitter jeg med tre tykke Wolfe-romaner pluss A. Scott Bergs Perkins-biografi Max Perkins: Editor of Genius (1979) og Thomas Wolfes egen «bakbok» The Story of a Novel (1936), der han forteller om skrivingen av Of Time and the River. Skriveprosessen sett fra alle sider, med andre ord. Litt nerdete kanskje, men det gir et større perspektiv til lesingen av selve bøkene.

Jeg skulle gjerne lest bøkene i originalversjonen, men må nøye meg med bibliotekets norske utgaver, som så vidt jeg har skjønt, er kraftig amputert. I den norske oversettelsen av Look Homeward, Angel (norsk: Finn veien, engel) er blant annet inngangsavsnittet med «O Lost» ovenfor utelatt. «O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again» er et hyppig brukt Wolfe-sitat og går igjen i boken: «O fortapte minne som vinden gråter om, kom tilbake, kom tilbake.» «O forsvunne ånd som vinden gråter om, kom tilbake.»

Look Homeward, Angel (1929) er Thomas Wolfes debutroman, en nokså utilslørt selvbiografi som fortsetter i Of Time and the River (1935) (to bind på norsk: I drift på livets elv og Byen, reisen og drømmen). Vi følger Wolfes alter ego Eugene Gant gjennom en kvelende barndom og oppvekst i en dysfunksjonell familie frem til han i voksen alder etablerer seg som forfatter. Den fiktive småbyen Altamont er lett å kjenne igjen som Wolfes hjemby Asheville, som han hadde et elsk-hat-forhold til og vokste ut av. Innbyggerne i Asheville ble så opprørte over måten Wolfe fremstilte dem på i Look Homeward, Angel, at han ikke satte sine ben i byen på åtte år. De ble opprørte over Of Time and the River også, men da fordi de ikke ble nevnt i boken.

Look Homeward, Angel tar for seg Eugenes barne- og ungdomsår. Allerede i babykurven var han «mistrøstig ved tanken på den lange besværlige veien som lå foran ham». Vi finner ham stadig fordypet i indre monologer og refleksjoner der Wolfe briljerer med språket – poetiske passasjer kombineres med nøkterne skildringer som driver handlingen fremover. Det går fra blomstrende «egyptiske kvinners fyldige harmoniske kropper som lutet seg utover månebelyste balustrader» i Eugenes hode og rett til virkeligheten og ombyggingen av morens pensjonat, gjort «etter hennes egne tegninger, og av billigste materialer». Eugenes foreldre var gjerrige typer. Senere dør en bror, etter å ha tatt «et siste klart og overbærende blikk» på familien rundt sykesengen, «det triste opptoget av billig kjærlighet og slett samvittighet». Et godt bilde på et forhutlet skjebnefellesskap.

Nå venter Of Time and the River, som starter der Look Homeward, Angel slutter, med Eugene på vei til Harvard. Deretter går jeg kanskje løs på de to bøkene som ble utgitt etter Wolfes død, The Web and the Rock og You Can’t Go Home Again.

 

Men så gav han sig til å skrive som en gal – som bare en gal kan skrive – drevet av en sansenes og følelsenes galskap, som han ikke kunde beherske og styre lenger, hypnotisert til å utføre ting med eller mot sin vilje.
– Thomas Wolfe, «Byen, reisen og drømmen»

Wolfe og Perkins

Thomas Wolfe

Thomas Wolfe (1900–1938)

 

Max Perkins

Max Perkins (1884–1947), som i tillegg til Thomas Wolfe var redaktør for kjente navn som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. «Something over 60% shit», sa Hemingway om Of Time and the River.

 
Thomas Wolfe raget to meter over bakken. Det sies at han skrev stående med kjøleskapet som skrivebord, alltid med blyant. Ikke alt var like leselig, noe som førte til flere skrivefeil i de trykte bøkene: «African kings» ble til «African beings», og «shaking his head» ble til «shaking his beard», bare for å nevne et par. Et stort irritasjonsmoment for ham. «Vi skulle ventet et halvt år til [med utgivelsen]», skrev han til Max Perkins.

Wolfe ble refusert av i hvert fall tre forlag før han ble antatt hos Scribner’s og ble en del av Perkins’ stall. Dermed startet en av de mest legendariske forfatter/redaktør-relasjonene i amerikansk litteraturhistorie. Perkins omstrukturerte og strammet opp de viltvoksende manuskriptene, og en motvillig forfatter måtte gå med på en drastisk kutting. Look Homeward, Angel ble kuttet med over 60000 ord. Of Time and the River ble kuttet enda mer. Originalmanuskriptet var på 5000 håndskrevne sider, rundt én million ord. Redigeringen tok to år.

Wolfe dedikerte Of Time and the River til Perkins og lovpriste ham i The Story of a Novel. Det fikk kritikerne hans til å spørre hvem det var som skapte bøkene, Wolfe eller Perkins. Den krasseste kritikken kom fra Bernhard De Voto i artikkelen «Genius Is Not Enough» i Saturday Review. Han skrev at det ikke holder å skrive godt, man må også kunne forme materialet og lære seg begrensningens kunst. Han antydet at Wolfes tekster var kvernet fabrikkmessig gjennom Scribner’s-maskineriet. En urettmessig kritikk ifølge Wolfe og Perkins, men den tok hardt på Wolfe og var medvirkende til at han valgte å bytte forlag. Den kraftige kuttingen av tekstene hans hadde også sitt å si.

Kanskje tiden var inne til å frigjøre seg fra en farsfigur av en redaktør og prøve seg på egen hånd, men tiden var ikke på hans side. Thomas Wolfe døde et par uker før sin 38-årsdag, en intens «writer in progress». Han ble begravd i hjembyen.

O Lost var den opprinnelige tittelen på Look Homeward, Angel. Den ukuttede versjonen ble gitt ut i 2000, i forbindelse med 100-årsjubileet for Wolfes fødsel: O Lost: A Story of the Buried Life.

 

«Hver eneste av oss består av en sum vi ikke kan telle; trekk oss fra hverandre igjen, ned i nakenheten og natten, da vil du oppdage at den kjærlighet som sluttet i Texas i går, begynte på Kreta for fire tusen år siden.»
– Thomas Wolfe, «Finn veien, engel»

 
Se også:
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?, om en gutt-ser-jente-scene i Genius som ble kuttet fra godt og vel 200 ord til 25.

Written by Solveig Hansen

8.7.2017 at 18:52

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with , ,

Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)

Øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i … Gutt ser jente, og forfatteren vet ikke helt hvordan han skal beskrive den blå hinsides blå øyefargen. «Som blått, bare», sier redaktøren. Ikke noe behov for referanser til dyphavsfauna.

Dette er en scene fra Genius, en film om samarbeidet mellom Scribner’s-redaktøren Maxwell Perkins (Colin Firth) og forfatteren Thomas Wolfe (Jude Law). Vi befinner oss på 1930-tallet. Wolfe stikker innom Perkins’ kontor med et 5000 (!) sider langt håndskrevet manuskript som skulle bli til Of Time and the River – og etter hvert skåret ned til 900 sider.

I denne scenen ser vi redaktøren i arbeid, mens forfatteren slåss for hvert eneste ord og fortsetter å legge til sider. Det godt og vel 200 ord lange gutt-ser-jente-avsnittet blir kuttet til 25 ord. Dialogen nedenfor er en avskrift av undertekstene i filmen. Hvem sier at redigering er kjedelig?

«Det første møtet med jenta skildrer du sånn», sier Perkins til Wolfe og leser høyt: «Da Eugenes øyne hadde vent seg til den virvlende disen fra sigarettene, så han en kvinne, kledd i serge og med hansker som klenget seg til hennes elfenbenshvite armer som nå var solfylte og rødmet, som trompetsneglers blodrøde indre slik det møter zoologens blikk når det drar ham mot fordervelsen med sin lovende rosafarge. Det var hennes armer. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å gjøre et ekstra hopp. Blå var de. Trass i røyken fra Chesterfields og Lucky Strikes så han at øynene hennes var blå hinsides blått, som havet. En blå farge til å svømme i i all evighet uten noensinne å savne brannbilrødt eller maisgult. Fra den andre siden av rommets avgrunn slukte de blå øynene ham uten å se ham. Det ville de heller aldri gjøre. Det var han helt viss om. Eugene forsto hva poetene har skrevet om i alle disse årene. Alle de bortkomne, vandrende sjeler som nå var hans brødre. Han kjente en kjærlighet som aldri skulle bli hans. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst. Den svisjende lyden da han falt, og skramlingen fra hans knuste hjerte. Det var fullstendig stille, men hans liv lå i ruiner.»

«Liker du det ikke?» spør Wolfe. «Det vet du at jeg gjør», svarer Perkins, «det er ikke poenget.» Så starter argumentasjonen om hva som må kuttes:

Maxwell Perkins: Han ser altså ei jente og blir forelsket.

Thomas Wolfe: Ja.

Perkins: Begynner han å tenke på dyphavsfauna da?

Wolfe: Akkurat da, ja.

Perkins: Jeg kjøper det ikke. Jeg tror du forelsket deg i bildespråket, ikke jenta.

Wolfe: Vi stryker altså zoologien og tobakksmerkene …

Og sånn holder de på.

genius1

Kutt, kutt, kutt.

Wolfe: Hvert bilde, hver lyd, hvert ord har betydning. De er uunnværlige.

Perkins: Du mister handlingen. Hvordan var din første forelskelse? Var det maisgult og Chesterfields?

Wolfe: Det var et lynnedslag.

Perkins: Og det er sånn det skal være – et lynnedslag. Blås i tordenen.

Wolfe: Jeg skjønner. Jeg skjønner. Kutt det. Og det. Bort med alt rundt. Han så en kvinne – kutt, kutt, kutt. Men det var hennes øyne som fikk hjertet hans til å gjøre et ekstra hopp.

Perkins: Nei, slutt med Wordsworth-frasene.

Wolfe: Blå var de, blå som havet.

Perkins: Klisjéaktig.

Wolfe: Blå hinsides blått, som …

Perkins: Som blått, bare.

Wolfe: En blå farge til å svømme i i all evighet … Kutt.

Perkins: Og fortsett med?

Wolfe: Hadde maken til blått noensinne blitt sett? Hadde slike øyne noensinne funnets?

Perkins: Slike retoriske spørsmål trengs ikke.

Wolfe: Hvorfor ikke?

Perkins: Det er ikke et lynnedslag. Det er et avvik fra temaet.

Wolfe: Blå hinsides … Nei! Øynene hennes var blå.

Perkins: Bedre.

Sluttresultat: «Eugene så en kvinne. Øynene hennes var blå. Så fort falt han for henne at ingen i rommet hørte et knyst.»

For blodfattig? Det kommer kanskje an på hvor viktig denne scenen er for historien som helhet i en murstein på 900 sider. Of Time and the River er Wolfes fiksjonaliserte selvbiografi.

Perkins – som også arbeidet med F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway – kommer med en redaktørs hjertesukk: «Gjør vi virkelig bøkene bedre? Eller forandrer vi dem bare?»

«Kanskje jeg har maltraktert boken din», sier han til Wolfe. «Tenk om den var fullendt alt da du kom hit med den?»

 
Se også:
25 filmer om skriving
Thomas Wolfe og Max Perkins

Written by Solveig Hansen

13.6.2017 at 19:58

Publisert i Skriving

Tagged with , ,

%d bloggere like this: