TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Archive for the ‘Skriving’ Category

Skrivetekniske aha-opplevelser

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2019

Stephen King hadde en aha-opplevelse der en avisredaktør i løpet av ti minutter lærte ham mer om skriving enn han hadde lært i skoletimene. Mitt store aha-øyeblikk var da en skriveinstruktør forklarte hva jeg skrev om: én som bygger opp, og én som river ned. Det hadde ikke jeg tenkt på, jeg bare skrev.

I Om å skrive forteller Stephen King hvordan avisredaktør John Gould i løpet av ti minutter lærte ham mer om skriving enn han hadde lært i alle litteraturtimene han hadde tatt. High school-elev King hadde fått i oppdrag å skrive sportsartikler for avisen. Dette er et eksempel på Goulds rettelser i den første artikkelen King skrev:

 
king_onwriting

 
Vekk med alle unødvendige ord, bare si det du har å si. Lekse lært.

 
«Den ene bygger opp, den andre river ned.»
På et skrivekurs fikk vi i oppgave å skrive en liten fortelling bare for å komme i gang, og jeg skrev om en jente som bygger et legohus i hagen, kloss for kloss. Hun har nesten hele kortveggen på plass da en gutt kommer syklende og river ned hele veggen ved et uhell. Han sier sorry, hun er forbannet.

Skriveinstruktøren forklarte at jeg beskrev to personer i konflikt med hverandre. «Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev.

«Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det er den i særklasse mest matnyttige kommentaren jeg noensinne har fått om skriving. En øyeåpner som gjorde meg til en mer bevisst skriver og fikk meg til å se på mine egne tekster på en ny måte, og som lærte meg om viktigheten av konflikt i en fortelling. Jeg bruker den fortsatt som rettesnor. Les mer her: Den ene bygger opp, den andre river ned

 
Små, betydningsfulle øyeblikk. Hva var din store aha-opplevelse som skriver?

 
Se også:
Writers on writing – fire bøker om skrivehåndverket
Scott Berg: Max Perkins: Editor of Genius
Thomas Wolfe: The Story of a Novel
Charles Bukowski: On Writing
Stephen King: On Writing: A Memoir of the Craft

 
Illustrasjonsbilde: Mari AnaPixabay
 

Written by Solveig Hansen

4.8.2019 at 15:39

Publisert i Skriving

Tagged with

Hva skal jeg skrive om i skoleavisen?

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2019

Eksamensnerver og mobilfrie skoler. Intervjuer med lærere og rektorer – og folk på Coop. Det er bare noe av det vi kan lese om i landets skoleaviser.

«Jeg kommer ikke på noe å skrive om», skrev en 13 år gammel jente til Ung.no. Hun skulle skrive artikler til skoleavisen. Redaksjonen svarte og ramset opp ideer:

Skriv om venner, historien til skolebygningen, eller miljøet på skolen. Intervju lærere og spør hvorfor de ville bli lærere, og hvordan det er å være lærer.

Fritidsaktiviteter, kjæledyr, skoleveien, hverdagen og sosiale medier. En bra film eller bok.

Forelskelse, kjærlighet, vennskap og flørting. Krangel med venner eller kjæresten, og hvordan man blir venner igjen.

Hvordan hadde det vært å ikke bruke teknologi på en uke?

Og til slutt: «Kanskje det er noe du er skikkelig god i som du kunne skrevet om?»

 
Skoleaviser på nett
Hva skriver elever så i skoleaviser? Her er noen av temaene fra skoleavisene på Skoleaviser.no:

Tiendeklassingers eksamensnerver, mobilfrie skoler og intervjuer med folk på Coop, lærere og rektorer. Filmanmeldelser. En undersøkelse om elevers søvnvaner: Under halvparten får den anbefalte mengden søvn på 8–10 timer. 95 % bruker mobilen i sengen. Hva skal du gjøre hvis du kjeder deg i ferien? Her er et tips: fotoshoot.

Og vet du hva man kaller en tannlege som er veldig forsiktig i arbeidet sitt? Tannpirker!

 
Denne teksten er fra #kreativweb nr. 1/2019, som har «Tekst og bilder» som tema:

 
Illustrasjonsbilde: dadaworksPixabay

Written by Solveig Hansen

31.7.2019 at 18:29

Publisert i Skriving

Tagged with , ,

Så mange valgfrie skriveformer. Velg én, og vær konsekvent.

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2019

Lag en stilguide.

Kalendre/kalendere/kalendrer … Ligne/likne, koble/kople … Norsk har mange sidestilte former. Bestem deg for én, og hold deg til den. Hvis du velger å bruke «ligne», bør du også bruke «koble». Hvis du bruker «kalendre» ett sted, bør du ikke bruke «kalendere» et annet sted.

Frustrerende? Lag en stilguide med vanlig brukte ord og uttrykk, bøyningsformer og så videre, så letter du skrivearbeidet og redigeringen for deg selv og involverte tekstforfattere. Når du vet hva du skal bruke, har du én bekymring mindre og kan konsentrere deg om selve skrivingen.

 
Sjekk hvordan andre gjør det:

Kommunale språkprofiler
Brann- og redningsetatens språkprofil
Microsofts stilguide
EU: English Style Guide for authors and translators
EU: Claire’s Clear Writing Tips

 
Denne teksten er fra #kreativweb nr. 1/2019, som har «Tekst og bilder» som tema:

 
Illustrasjonsbilde: Arek SochaPixabay

Written by Solveig Hansen

6.7.2019 at 16:57

Publisert i #kreativweb, Skriving

Tagged with ,

Dame i rødt

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

Trodde du at karakterer forsvinner bare fordi du skriver dem ut av en fortelling? Tro om igjen. De begynner en vandring fra forfatter til forfatter og bønnfaller om å bli skrevet: Hva skal det bli av meg?

Tenk deg at du skribler ned følgende idé til en fortelling på en gul lapp: En forfatter holder en presentasjon på byens Grand Hotel. Plutselig blir han vitne til at en rødkledd kvinne tvinges med makt ut av rommet av en mann med et knivarr tvers over kinnet og et stygt flir. Hun snur seg desperat mot forfatteren, og han kan lese leppene hennes: Hjelp meg! Så sukker du resignert: Herregud – og putter den gule lappen i skuffen, oppå de andre gule lappene med halvhjertede plott, og glemmer alt om den.

I mellomtiden gjør den forlatte forfatteren det til sin oppgave å finne kvinnen i rødt, og starter reisen fra forfatter til forfatter. Noen ganger gjør han et kort stopp i en bok, kanskje stående på et åsted der han speider etter henne. Iblant blir han tauet inn til avhør, før han slippes fri og forsvinner fra nok en fortelling.

Du er fullstendig uvitende om alt dette inntil en ny bok skaper overskrifter når en forfatterdebutant slipper krimromanen Dame i rødt. Kritikere og lesere er fra seg av begeistring: «Sensasjonelt!» «En ny Mankell!» Boken handler om en forfatter som under et foredrag på byens Grand Hotel ser en rødkledd kvinne bli dradd ut av rommet av en mann med et knivarr tvers over kinnet og et stygt flir. Forfatteren starter jakten på henne og følger sporene hennes fra by til by, land til land. «Dame i rødt?» mumler du for deg selv, og et vagt minne om en karakter på en gul lapp murrer litt hodet ditt.

Det kan skje.

 
Denne artikkelen er fra #kreativweb nr. 1/2018, som har «Skrivefunderinger» som tema:

Written by Solveig Hansen

3.3.2019 at 23:57

Publisert i Skriving

Tagged with ,

Pepita

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017

Artikkelen om pepitaruter ble til en artikkel om danserinnen Pepita i stedet. Research kan være gøy.

«Pepitaruter. Et tidløst og evig aktuelt mønster i alt fra frakker og kjoler til sko og kokkebukser – og Sherlocks berømte jaktlue.»

Det var slik jeg hadde tenkt å starte artikkelen om pepitaruter i et nummer av kundemagasinet #kreativweb der temaet var «Svart/hvitt med en dæsj farge», men så leste jeg at mønsteret antas å være oppkalt etter den spanske danserinnen Pepita de Oliva, og en helt ny historie åpenbarte seg. En historie om en lord og en danserinne, med linjer til Virginia Woolfs Orlando.

Pepita likte etter sigende pepitaruter.

 
pepita_dancer2

 
Pepita var kallenavnet hennes. Hun ble født Josefa Durán y Ortega og ble mormor til forfatteren Vita Sackville-West, inspirasjonskilden til Virginia Woolfs Orlando.

 
Lorden og danserinnen
Josefa ble født i slummen i Málaga i 1830. Hun giftet seg med sin danselærer, Juan Antonio de Oliva, og ble en feiret danserinne som turnerte rundt i Europa, og også var innom Kristiania. Hun var vakker, med et hår som rakk helt ned til knærne.

Josefa og Juan gikk fra hverandre etter få år, men de ble aldri skilt. Hun innledet et forhold til den britiske diplomaten Lionel Sackville-West, og de fikk sju barn sammen. Bare fem av dem vokste opp. Familien bodde i Frankrike, der Josefa og Lionel kalte seg for grev og grevinne West, men utenomekteskapelig-stempelet hang ved dem.

Da Josefa døde i barselseng i 1871, begravde Lionel henne som sin ektefelle. Deretter etterlot han barna hos en familie i Paris og dro til Argentina. Den eneste av barna han virket å bry seg om, var Victoria, som fulgte ham til Washington da han ble stasjonært der. Hun giftet seg med fetteren Lionel, farens arving, og ble Lady Sackville. De bosatte seg på den enorme herregården Knole.

Victorias bror Henry gikk til rettssak og krevde arveretten til Knole. Han hevdet at Josefa og Lionel hadde inngått hemmelig ekteskap. Victoria så seg tvunget til å bevise at de var «uekte» barn, alt for å stoppe ham. Henry begikk senere selvmord, minutter etter at hustruen døde av kreft.

Henry og de øvrige barna forble ukjente inntil Robert Sackville-West, nåværende eier av Knole, hentet dem frem igjen i The Disinherited: A Story of Love, Family and Betrayal.

Victoria selv ble drevet ut fra Knole da ektemannens elskerinne flyttet inn.

Victoria og Lionel fikk datteren Vita, kjent romanforfatter og poet. Hun hadde et lengre kjærlighetsforhold til Virginia Woolf, som brukte Knole House og Vitas slektshistorie som bakteppe for den tidsreisende Orlando som opp gjennom århundrene veksler mellom å være mann og kvinne. Vita skrev en bok om sin mormor, Pepita, utgitt i 1937.

Vi hopper frem to generasjoner, til forfatteren Juliet Nicolson. Hun har skrevet om kvinnene i Sackville-West-slekten: A House Full of Daughters. Historien starter med Pepita.

 
pepita_book_cover

 
Og for ordens skyld: Litt om pepitaruter
Pepitamønster kalles også hundetannsmønster. Det eldste klesplagget med dette mønsteret som man kjenner til, er over 2000 år gammelt. Det ble funnet i en svensk torvmyr i 1920. I mer moderne tid antar man at mønsteret først ble brukt i ulltekstiler i Skottland. I våre dager brukes det både i ull-, bomulls- og silkestoffer og andre materialer.

Dior, Chanel, Vuitton, Armani – pepita har inngått i kolleksjonene til mange av de store motehusene. Jackie Kennedy så fantastisk ut i pepitarutet drakt.

pepita_jackie

 

 
Denne artikkelen er fra #kreativweb nr. 2/2017, som har «Svart/hvitt med en dæsj farge» som tema:

Written by Solveig Hansen

11.9.2018 at 20:31

Publisert i #kreativweb, Artikler, Skriving

Tagged with ,

Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

«Mordene i Rue Morgue» og andre selsomme fortellinger. Fantastiske «The Raven». I sommer går det i Edgar Allan Poe.

I dette innlegget:

Poe og Griswold
Fra levende begravde …
… til Dupin, Holmes og Poirot
The Raven
Christopher Lee leser «The Raven»

 
I fjor sommer sto forfatter Thomas Wolfe og redaktøren hans, Maxwell Perkins, på leselisten. I år er sommerlektyren signert skrekkforfatter Edgar Allan Poe. Det kan jeg takke Nikolaj Frobenius for. Jeg tok meg endelig tid til å lese hans Jeg skal vise dere frykten. Den handler om rivaliseringen mellom Poe og redaktør og litteraturkritiker Rufus Griswold – og snikende bak dem «en liten, likblek mannsling», Reynolds, som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger, blant annet «Mordene i Rue Morgue» og «Berenice».

Det sies at Poe på dødsleiet flere ganger ropte på en Reynolds, som ingen vet hvem er. En detalj gull verdt for forfattere, og Frobenius lar ham altså virkeliggjøre Poes fiktive drap. Sånt blir det bok av. En «litterær skrekkroman», nesten som en Poe-fortelling.

Jeg må innrømme at jeg frem til nå ikke har visst så mye om Poe, annet enn at han skrev skrekkfortellinger og var mannen bak «The Raven». Og hva dreide denne rivaliseringen mellom Poe og Griswold seg om? Det var på tide å lese seg opp, noe som viste seg å bli en høyst underholdende opplevelse, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt.

Jeg startet med Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger, oversatt av André Bjerke, Fredrik Chr. Brøgger, Erik Gunnes og Kjell Risvik, og Stig Sæterbakkens nyere oversettelser i Mannen fra mengden og andre noveller. Disse, og mange flere, er også digitalisert og kan leses på Nasjonalbibliotekets sider.

 

library_poe

Godt rustet til en Poe-økt på biblioteket

 

Poe og Griswold

poe

Edgar Allan Poe (1809–1849). Foto: Wikimedia Commons

Edgar Allan Poe hadde mange skrivehatter. Han er mest kjent for skrekknovellene sine som tar oss med til vrangsiden av menneskesinnet. I «Mordene i Rue Morgue» blir vi kjent med mesterdetektiven Dupin, forløperen for senere litterære detektiver. Poe var litteraturkritiker og redaktør. Han skrev dikt også, og det store gjennombruddet hans kom med «The Raven» – mer om det nedenfor. Han prøvde å livnære seg av skrivingen, men det var vanskelig, og drømmen om å utgi sitt eget litterære tidsskrift ble heller aldri virkelighet. Konstant pengemangel og alkoholmisbruk er ord som går igjen i beskrivelsene av ham. Kanskje var det alkoholen som tok livet av ham. Han ble i hvert fall brakt til sykehus i delirisk tilstand og døde bare 40 år gammel.

 

griswold

Rufus Griswold (1815–1857). Foto: Wikimedia Commons

Poe ble kjent med Rufus Griswold da Griswold arbeidet med en antologi om amerikanske diktere. Han tok med tre av Poes dikt. I sin anmeldelse (som Griswold betalte ham for å skrive) av antologien kritiserte Poe Griswolds valg av diktere. Det var da rivaliseringen mellom dem startet. Bedre ble det ikke da Griswold overtok stillingen som redaktør av Graham’s Magazine etter Poe, og det til høyere lønn. De slåss dessuten om oppmerksomheten til Frances Sargent Osgood, også hun dikter. Da Poe døde, skrev Griswold en særs lite flatterende nekrolog under navnet Ludwig. Den begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

Det høres nesten ut som en fortelling diktet opp av Poe, og historien slutter ikke der: Griswold ble oppnevnt til bestyrer av Poes litterære bo, et oppdrag han utnyttet til et forsøk på karakterdrap på Poe gjennom løgner og halvsannheter. Han skrev blant annet en biografi der han tegnet et svært negativt bilde av Poe. Virkningen var det motsatte av det Griswold hadde tenkt seg. Salget av Poes fortellinger skjøt fart og gjorde ham mer populær. Det skjeve bildet Griswold hadde gitt av ham, ble også rettet opp etter hvert.

 
Comedy Centrals Drunk History-gjeng laget sin egen vri på feiden mellom Poe og Griswold. En skuespiller får i oppgave å fortelle historien i brisen (på ordentlig) tilstand:

 

Fra levende begravde …

Poe skrev i jeg-form. Det første som slo meg, var det refererende og nøkterne språket i fortellingene hans. «Den svarte katten» begynner slik: «Når det gjelder den helt utrolige og likevel helt ordinære historien som jeg nå vil skrive ned, verken forventer jeg eller anmoder jeg om å bli trodd.» I «Sladrehjertet» (The Tell-Tale Heart) henvender fortelleren/morderen seg til leseren: «Hvis du ennå regner meg for gal, vil du ikke lenger gjøre det når jeg nå beskriver hvilke omhyggelige forholdsregler jeg tok for å skjule kroppen. Natten svant, og jeg arbeidet raskt, men stille. Først partert…» En saklig tone, som likevel har noe illevarslende ved seg. Jeg leser om gufs fra kjelleren i huset Usher, forhastede bisettelser, og en morder som hører hjerteslagene til offeret under gulvplankene høyere og Høyere og HØYERE. Dunk! Dunk! Dunk! «En ferd ned i malstrømmen» handler om en nordlandsk fiskers ferd ned Moskstraumen og opp igjen.

 

… til Dupin, Holmes og Poirot

Så kommer jeg til «Mordene i Rue Morgue» – dette høres da kjent ut, tenker jeg når den navnløse jeg-beretteren forteller at han deler hus med C. Auguste Dupin, en mann med en helt egen evne til å dra slutninger basert på observasjon og analyse. Etter å ha spasert i stillhet i femten minutter, vet Dupin nøyaktig hva den andre tenker på, bare ved å følge en tankerekke bakover i tid til utgangspunktet. Sammen løser de kriminalmysterier når politiets metoder ikke strekker til. Holmes og Watson, ikke sant? Poirot og Hastings. Vi møter Dupin i tre av Poes fortellinger: «Mordene i Rue Morgue», «Mysteriet Marie Roget» og «Det stjålne brevet». «Mordene i Rue Morgue» regnes som verdens første detektivfortelling.

Både Agatha Christie og Arthur Conan Doyle gir Poe et lite nikk:

Christies Den tredje piken (Third Girl) starter med at Poirot nettopp har skrevet ferdig sitt Magnum Opus, en analyse av store krimforfattere. «Han hadde våget å skrive sterkt nedsettende om Edgar Allan Poe.»

Hos Doyle støter vi på Poe i En studie i rødt (A Study in Scarlet), når Holmes og Watson møtes for første gang. Holmes briljerer med kunnskapene sine og redegjør i detalj for hvordan Watson må være militærlege, nettopp hjemkommet fra Afghanistan, såret i høyre arm osv.

Watson: De minner meg om Edgar Allan Poes helt, Dupin. Jeg ante ikke at slike personer fantes annet enn i oppdiktede historier.
Holmes: De tror vel De gir meg en kompliment når De sammenligner meg med Dupin. Etter min mening var Dupin en nokså undermåls person. Dette knepet hans med etter et kvarters taushet å bryte inn i sin venns tanker med en treffende bemerkning, er i virkeligheten svært pralende og overfladisk. Han hadde utvilsomt en smule analytiske evner, men han var på ingen måte det fenomen Poe syntes å tro.

Doyle selv sa at det ikke var han, men Sherlock Holmes, som kritiserte Dupin.

 

The Raven

The Raven (Ravnen) med sine atten vers er Poes mest kjente dikt og ga ham innpass i litterære kretser i New York. Spesielt damer likte diktet. Poe nøt oppmerksomheten, men det tok ikke lang tid før han på sedvanlig vis begynte å skrive nedsettende om disse «New York-litteratene», leser jeg. Oh, Poe.

Diktet handler om en student som en sen kveld sitter og leser og sørger over sin elskede Lenore som er død. Plutselig hører han en kakking og tror det er noen som banker på døra – er det Lenore som kommer? – men det er ingen der. Så kakker det igjen, og nå hører han at det er på vindusskoddene. Han åpner vinduet, og inn flyr en ravn som setter seg på en byste av Pallas. Ravnen kan ett ord: Nevermore, Aldri-mer. Kanskje er den en budbringer fra en annen verden, tenker studenten, og begynner å snakke med fuglen, som svarer med sitt «Nevermore». Tankene hans kretser om Lenore, og det uunngåelige spørsmålet kommer i tredje siste vers: «Vil jeg bli gjenforent med Lenore i Himmelen?» «Nevermore.»

For deg som er interessert i skriveprosess og metode: Det tredje siste verset, klimaksverset, var det første Poe skrev, dette ifølge ham selv i «Komposisjonens filosofi», et interessant essay som du finner i Drømmen i en drøm: dikt i utvalg og essayet «Komposisjonens filosofi».

 
Diktet starter slik:

Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore –
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
«‘Tis some visiter,» I muttered, «tapping at my chamber door –
          Only this and nothing more.»

Les hele diktet

 
«The Raven» er mesterlig gjendiktet til norsk av André Bjerke, med samme rytme og musikalitet som i Poes original:

Engang i en midnattstime, mens jeg, svak og halvt i svime,
grublet over sære verkers visdom ingen kjenner mer,
mens jeg dupper over boken, hørte jeg fra stuekroken
liksom lette slag med knoken utenfor mitt nattkvarter,
Og jeg sa: «Det er en gjest som kommer til mitt nattkvarter –
          Det er bare dét som skjer.»

 

En godbit til slutt: «The Raven» – lest av Christopher Lee. Nyt!

Written by Solveig Hansen

12.6.2018 at 22:35

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with

«Den ene bygger opp, den andre river ned.»

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2018

Én enkel kommentar fra skriveinstruktøren lærte meg å se på tekstene mine på en helt ny måte. Et skriveteknisk aha-øyeblikk der jeg lærte om viktigheten av konflikt i en fortelling. Dessuten: Karakterene må ville noe, og du bør unngå maratonskriving.

 
Introduksjon til konflikt
«Velg en bokstav og deretter tre ord som begynner med denne bokstaven, og sett det hele sammen til en liten fortelling.» Det var oppgaven vi fikk på et mini-skrivekurs. Jeg valgte «K» for «kjøre» og så straks for meg en sykkel, legoklosser og en kollisjon.

Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen på huset hun holdt på å bygge i hagen, da han plutselig kom kjørende altfor fort gjennom porten og braste rett inn i veggen. Den raste sammen. «Se deg for, din dust», skrek hun. «Sorry», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggkonstruksjonen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

Skriveinstruktøren forklarte at jeg beskrev to personer i konflikt med hverandre. «Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det hadde jeg ikke engang tenkt på, jeg bare skrev. Fortellingen kunne gå videre i flere retninger, sa han. Han-personen kunne for eksempel hjelpe hun-personen med å bygge opp igjen. Eller kanskje de syklet videre sammen.

«Den ene bygger opp, den andre river ned.» Det er den i særklasse mest matnyttige kommentaren jeg noensinne har fått om skriving. En øyeåpner som gjorde meg til en mer bevisst skriver og fikk meg til å se på mine egne tekster på en ny måte. Jeg bruker den fortsatt som rettesnor.

Hvordan en person bruker en fysisk ting, sier mye om personen, lærte jeg på kurset. En legobygning kan smadres eller bygges opp. En legokloss kan slenges i veggen eller settes forsiktig på plass. «Det er vendingene i følelser, vist gjennom handling, som skaper rom du kan fylle ut med flere detaljer», lærte jeg. Jeg kalte den endelige fortellingen Legoland. Den ender med forsoning.

Min første store skriveopplevelse av typen Aha. To andre viktige ting jeg har lært siden da, er at karakterene må ville noe, og at det holder å skrive litt hver dag, kanskje bare en halv time eller en time eller to.

 
Karakterene må ville noe
Dette budskapet hamrer Robert Olen Butler inn i webkasten Inside Creative Writing, der han demonstrerer den kreative skriveprosessen i praksis og skriver en 4000 ord lang fortelling på direkten i løpet av 17 to timers økter. 34 lærerike timer verdt mangt et skrivekurs. Vi kan følge hele prosessen fra idéunnfangelse til ferdig utkast. Ordet yearning går igjen, karakterenes innerste ønske eller drivkraft: Karakterene må ville noe.

Kurt Vonnegut sier det samme i sine åtte kjappe og praktiske råd om å skrive en kortfortelling. Alle karakterer må ville noe, «om det så bare er å få seg et glass vann»:

 
Ikke skriv til spya tar deg
Unngå maratonskriving, er et viktig skriveråd jeg har plukket opp underveis og skriver om i Skriver du til du blir lei? Ikke gjør det: «Jeg har en tendens til å skrive time etter time bare for å bli fort ferdig. Resultatet er at jeg går lei og legger vekk hele skriveprosjektet. For en befrielse det var å høre at etablerte forfattere anbefaler at du skriver kanskje bare en halv time eller en time eller to timer hver dag. Eller 500 ord eller 1000 ord. Det er ikke timene og ordantallet i seg selv som teller, men det at du skriver hver dag.»


 
Tre håndfaste tips som jeg har puttet i skriveverktøykassen. Og her er den endelige Legoland-fortellingen, resultatet av en liten ukes skrivekurs:

 
LEGOLAND

Av Solveig Hansen, 2011

Idet han svingte inn porten, mistet han kontrollen over sykkelen og braste rett inn i legohuset hun holdt på å bygge i hagen. Hun hadde akkurat fått på plass den ene kortveggen. «Oops», sa han nede fra bakken, reiste seg og samlet sammen legoklossene fra den sammenraste veggen. Så plukket han opp sykkelen. Det ene støttehjulet var skjevt.

«Se hva du har gjort! Nå må jeg bygge på nytt.» Hun stilte seg foran ham med hendene godt plantet på hoftene, den sedvanlige posituren når hun var forbannet. Hun la ikke engang merke til at han hadde skrubbet opp det ene kneet. Alt hun tenkte på, var de dumme klossene. Det var dét som opprørte ham mest, at alt dreide seg om henne, henne, henne. Han hadde alltid føyd henne. Gjør ditt. Hent datt. Det var mange år til han skulle lære ord som «slave» og «bitch» og «hersketeknikk». Dumming, var dekkende for det han tenkte om henne der og da i legoland, det er ikke hun som bestemmer over meg. Aldri mer. Denne nyvunne innsikten fikk ham til å rette ryggen litt mer karslig enn før. Han hadde mest lyst til å sparke hele legodritten over ende, men det var nå engang han som hadde revet ned den veggen. Et hendelig uhell, og det sa han til henne: «Det var ikke meningen.»

«Skal jeg hjelpe deg?» spurte han. Hun enset ham ikke.

Han satte seg på huk ved siden av henne enda hun ikke hadde bedt ham om det, og festet et vindu forsiktig på plass. Så at hun ikke fikk det helt til. Han tok liksom kommandoen litt. Hun skjønte tegningen.

«Skal jeg hente et plaster til kneet ditt?» spurte hun forsonlig.
 

Written by Solveig Hansen

17.4.2018 at 18:20

Publisert i Skriving

Tagged with ,

%d bloggere like this: