TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Archive for the ‘Bøker’ Category

Å velge (bort) bøker

leave a comment »

Jeg går gjennom gamle blogginnlegg og fant dette fra 2008, året da jeg for første gang kvittet meg med bøker, to oransje papirinnsamlingssekker i alt. Bokhyllene er fortsatt fulle, men jeg kjøper ikke så mange bøker lenger. I stedet er jeg blitt storbruker av biblioteket.

 

Å velge (bort) bøker

Tekst: Solveig Hansen, 2008

Jeg har nettopp sett filmen Time Machine om igjen, 1960-versjonen. Den er basert på H.G. Wells’ bok med samme navn fra 1895. En vitenskapsmann bygger en tidsmaskin og reiser frem i tid til år 802701. Menneskene er delt inn i to grupper, de fagre eloiene og de kannibalistiske morlockene, et resultat av en atomkrig for lenge siden. Morlockene bruker eloiene som slaver og føde. Eloiene vet ingenting om sin historie, alle kunnskaper har gått tapt, og i det gamle biblioteket deres smuldrer bøkene opp når man tar i dem. Vitenskapsmannen bekjemper først morlockene, så reiser han tilbake til år 1900, tar med seg tre bøker og reiser til fremtiden igjen. Hvilke tre bøker tar man med seg for å gjenoppbygge en sivilisasjon? Det er sluttspørsmålet i filmen.

Nå skal jeg ikke akkurat bygge opp en sivilisasjon igjen, men noen ganger må man ta valg som kan være tøffe for en bokelskende hobbyleser. «I hvert fall bøker», pleide jeg å svare når noen spurte hva jeg ville tatt med hvis jeg bare kunne ta med meg litt. Årene gikk, bokhyllene ble übergravide, og jeg trengte plass til nye bøker.

Jeg trodde aldri jeg ville komme dit hen at jeg kvittet meg med bøker, men det har jeg altså gjort nå. Bokklubbens gamle serier med litteratur- og verdenshistorie var etter hvert blitt redusert til hyllefyll, så de var lette å slenge. Aschehoug og Gyldendals Store Norske 12-binds leksikon fra 1982 ble til bokstativ for høye bøker som ikke får plass i hyllene.

 
bokhylle

 
Verre var det å velge ut skjønnlitterære bøker, men jeg oppdaget at noen bøker faktisk var gått ut på dato. Andre holder seg og vel så det: Anthony Burgess’ Jordiske makter. Gabriel García Márquez’ Hundre års ensomhet. Need I say more? De leser jeg om igjen nå.

Vilhelm Mobergs gule og slitte bøker om Karl Oskar og Kristina og de andre utvandrerne og innvandrerne sa jeg spesielt takk og farvel til. De var de første «ordentlige» bøkene jeg kjøpte.

Til sammen ble det to oransje papirinnsamlingssekker med kasserte bøker. Kanskje blir de til papir i bøker som ennå ikke er skrevet.

 

CIRCLE OF RECYCLING:
Jotting down ideas for new stories
in carefully chosen notebooks
recycled from books written
from ideas jotted down
in carefully chosen notebooks.

(c) Zol H, 2016

 
Jeg ville nok fortsatt tatt med noen bøker hvis jeg bare fikk lov til å ta med meg litt. Hvis jeg bare fikk velge tre? Puh… det må jeg tenke litt mer på.

Vår beleste venn vitenskapsmannen anno 1900 tok kanskje med seg noe om verdenshistorie, geografi, filosofi, religion, kunst, litteratur, antropologi, byggeteknikk? Jeg liker å tro at en av de tre bøkene var en drivende god fortelling som ga folk inspirasjon til å skape nye fortellinger.

 
Illustrasjonsbilde: PexelsPixabay
 

Written by Solveig Hansen

17.9.2019 at 20:15

Publisert i Bøker

Skriv bedre: Nyttige bøker og nettsteder

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2019

Komma eller ikke? «Se Vinje.»

Feil bruk av og/å, feilplasserte eller manglende kommaer, inkonsekvent bøyningsform i samme tekst (ligne/likne, jorda/jorden), stor forbokstav i månedsnavn, særskrivingsfeil. Dette er vanlige skrivefeil som kan unngås med litt egenlæring, og det er hjelp å få når språket ikke er helt på plass. Her er noen bøker og nettsteder som hjelper deg ikke bare med rettskrivingsregler, men også med å skrive slik at du får sagt det du har å si, på best mulig måte.

 

 
Uunnværlige nettsteder:

Språkrådet
Med språkhjelp, inkludert skriveregler og en oversikt over termlister og termbaser.

Korrekturavdelingen
Skriveregler og råd om rettskriving og tegnsetting.

Bokmåls-/Nynorskordboka
Søk etter ord (fås også som app for Android og iOS).

Ordnett
Digitale ordbøker fra Kunnskapsforlaget (abonnementstjeneste).

Klarspråk
Språkverktøykasse, tips om hvordan språket kan gjøres mer brukervennlig og forståelig, inkludert sjekkliste for skribenter og Vær klar-plakaten.

 

vær_klar_plakaten

Vær klar-plakaten

 
#kreativweb nr. 1/2019 har «Tekst og bilder» som tema:

 
Illustrasjonsbilde: Michael SchwarzenbergerPixabay
 

Written by Solveig Hansen

2.9.2019 at 14:37

Et kjempesprang: Da jeg knekte lesekoden

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2019 (English version)

Husker du det eksakte øyeblikket da du knekte lesekoden?

Selv var jeg fem da jeg endelig skjønte hva ordene i bøkene sa. Jeg husker hvor frustrert jeg hadde vært fordi jeg kunne alle bokstavene, men ikke klarte å forme dem til ord.

En dag bestemte jeg meg for å gjøre en ekstra kraftanstrengelse, og leste hver bokstav i en fortelling sakte, sakte. Jeg uttalte dem og prøvde å sette dem sammen til ord: a-a-a l-l-l… Plutselig var det som om døren ble slått opp på vidt gap, og bokstaver ble til ord, ord ble til historier. Det var omtrent som når tåken letter og et vidstrakt landskap kommer til syne. Eller når du trekker fra gardinene om morgenen for å ta en første titt på byen du ankom kvelden i forveien. Sånn føltes det når jeg nå ser tilbake.

Livet ble aldri det samme etter det. Jeg ble en leser fra det ene sekundet til det neste. I det ene øyeblikket var jeg bare en vanlig unge, i det neste en utforsker i en ny verden som åpnet seg foran øynene på meg. Jeg vet akkurat hva Neil Armstrong må ha følt da han satte foten på måneoverflaten: Et kjempesprang. Intet mindre.

Ikke at jeg reflekterte over det der og da. Jeg jublet ikke, jeg brydde meg ikke engang om å fortelle noen om de nyvunne ferdighetene mine. Jeg bare følte en indre tilfredsstillelse og tenkte: «Endelig. På tide.»

Det første jeg leste, var et Donald Duck-blad. Jeg lå langflat på ryggen.

 
Se også:
5x bibliotek- og leseøyeblikk

 
Og denne:

Written by Solveig Hansen

12.8.2019 at 10:09

Publisert i Bøker

Tagged with

5x bibliotek- og leseøyeblikk

with 4 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

Jeg er innom det nye biblioteket i Sandvika for å hente lesestoff. Som alltid er det godt med folk her. Noen stikker innom for å lese dagens aviser, mens andre sitteligger i en sofa med en bok. Langs vinduene står datamaskiner på rekke og rad. Enkelte har med seg sin egen PC og sitter og jobber i ro og fred, kjøper en kopp kaffe fra automaten. En gruppe barnehagebarn er på besøk, kledd i vester merket med navnet på barnehagen. En bibliotekar leser høyt for dem fra en bok. Ved et av bordene sitter en gutt og leser en fotballbok. En jente lener seg tilbake i en dyp lenestol, fullstendig oppslukt i hva enn det er for en fortelling hun leser – jeg kan ikke se tittelen, men jeg kjenner igjen ansiktsuttrykket til en annen lesehest når jeg ser en.

Selv var jeg fem år da jeg knekte lesekoden og en helt ny verden åpnet seg. Det aller første jeg leste, var et Donald Duck-blad. Jeg lå langflat på ryggen.

Alle barn har rett til å oppleve gleden ved å lese. Her er fem fine bibliotek- og leseøyeblikk fra rundt omkring på nettet:

 
1. Fanget i bibliotekdøren
«Slipp meg ut, slipp meg inn.» Den irske dikteren Pat Ingoldsby blir påminnet om hvordan han som guttunge på 1950-tallet ble sittende fast i bibliotekdøren, med en bok i den ene hånden, og i den andre en mynt han skulle betale forsinkelsesgebyret med.

 
2. En fortelling om en gutt og en lærer, et atlas og lesing
I dette Facebook-innlegget forteller barnebokforfatter Dawn Finch, som også brenner for biblioteker, bøker og lesing, om da en ung mann kom bort til henne og fortalte at hun lærte ham å lese ved hjelp av et atlas. Alt trenger ikke å handle om fortellinger, hadde hun sagt til ham. Gjett hva det ble av atlasgutten?

 
3. Bibliotek på hjul
Et mobilt bibliotek, Il Bibliomotocarro, redder bibliotekdagen i noen fjerntliggende landsbyer sør i Italia. En knallblå trehjuling med et bokhus på ryggen, komplett med skorstein og rødt tak. Bak rattet finner vi Antonio La Cava, som etter 42 år som lærer ga seg selv i oppdrag å bringe bøker ut til barn. Han vil lære dem gleden ved å lese, og også å skrive. I tillegg til bøkene har han med seg tomme notisbøker der barna kan skrive sine egne fortellinger. En sann hverdagshelt. Les hele historien: Library on wheels

bibliomotocarro

 
4. Kosedyrene overnatter på biblioteket
Dette er akkurat så søtt som det høres ut, og fikk Internett til å smile bredt. Somerville Public Library i Massachusetts i USA inviterte kosedyr til overnatting, og barna etterlot stoffdyrene sine på biblioteket til det som skulle bli en begivenhetsrik kveld og natt, med flinke bibliotekarer som foreviget det hele. Dyrene fikk snacks, bygde med lego, leste bøker og gjorde mye annet før de til slutt fikk et teppe godt stappet rundt seg for natten, noen av dem mellom bøkene i bokhyllene.

 
5. Strikk og lytt
Det er godt å bli lest for, uansett alder. Deichmanske bibliotek i Oslo inviterte folk til å ta med seg strikketøyet og stikke innom til en ettermiddag med strikk og lytt. En bibliotekar – foran en juksepeis – leste for oss mens vi satt der som tente lys med strikkepinnene våre. Jeg startet på en ny sokk og rakk å strikke 24 omganger i løpet av den halvannen time lange økten. I år har Deichmanske omdøpt disse arrangementene til «Sitt og lytt», men det er sikkert lov å ta med strikketøyet.

strikk_og_lytt

 
Se også:
Sommerbokbingo 2018
 

 

Written by Solveig Hansen

7.11.2018 at 16:11

Publisert i Bøker

Tagged with ,

Sommerbokbingo 2018

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2018

I sommer har jeg lest 15 bøker. Det holdt til tre fulle bokbingorekker.

Sommerlesingen i år startet med Nikolaj Frobenius’ Jeg skal vise dere frykten, som handler om rivaliseringen mellom skrekkforfatter Edgar Allan Poe og litteraturkritiker m.m. Rufus Griswold. Det ga mersmak, og jeg bestemte meg for å lese meg opp på Poe, en skrekkens mester med dårlig rykte. En artig opplevelse, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt. Les mer: Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

Under Poe-researchen på biblioteket oppdaget jeg sommerbokbingoen, en lesekonkurranse som gikk ut på å fylle ut de kategoriserte rutene på en bingokupong med boktitler etter hvert som vi leste. Det gjaldt å få fulle rader. Jeg greide tre rader og leste i alt 15 bøker, blant annet Ulysses (endelig!) og Odysseen, som James Joyce lot seg inspirere av da han skrev Ulysses. Hvis jeg skal velge en favoritt, må det bli Haruki Murakamis Kafka på stranden.

bokbingo18

Takk for sommerbokbingoen, Bærum bibliotek!

 
Det ble mange besøk på det nye og flotte biblioteket vårt i Sandvika. Og ikke bare det, jeg gjenoppdaget også bøker i mine egne bokhyller, bøker jeg hadde glemt at jeg hadde.

Med det sagt, her er listen:

 
Diktsamling
Charles Bukowski: Essential Bukowski
Fordi jeg elsker denne mannen.

 
Utforsk en ny forfatter
Geir Tangen: Maestro
Tangen fikk gode anmeldelser for denne debutkrimmen. Han valgte å gi ut boken på eget forlag og delte raust av erfaringene sine. Opprinnelig het hovedpersonen Frank Karlsen, men ble til slutt Viljar Ravn Gudmundsson, en «litt rufsete og nevrotisk journalist i Haugesunds Avis».

 
En du har tenkt å lese
Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten
Om den nevnte feiden mellom Edgar Allan Poe og Rufus Griswold – og en Reynolds som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger. Griswold skrev ellers en særs negativ nekrolog da Poe døde. Den begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

 
Prisvinner
Kazuo Ishiguro: Resten av dagen
Ishiguro vant nobelprisen i litteratur i 2017. For Resten av dagen vant han Bookerprisen i 1989. I sentrum av handlingen finner vi butleren Mr. Stevens og husholdersken Miss Kenton på lord Darlingtons fasjonable gods. Jeg så for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson mens jeg leste. De spilte hovedrollene i filmversjonen.

 
Skrevet for minst 50 år siden
J.R.R. Tolkien: Silmarillion
Tolkiens sønn Christopher redigerte og ga ut denne etter farens død. Handlingen utspiller seg i det første tideverv, lenge før historiene vi kjenner fra Ringenes herre og Hobbiten.

 
En historisk roman
Bergljot Hobæk Haff: Renhetens pris
Sterk kost fra den mørke middelalder. Fortelleren er en spansk inkvisitor som på dødsleiet forteller om sitt første oppdrag i inkvisisjonens tjeneste. En ung nonne er mistenkt for å ha født Djevelens barn.

 
Roman med stedsnavn i tittelen
Arthur Conan Doyle: Hunden frå Baskerville
Jeg valgte Ragnar Hovlands nynorske oversettelse. Ifølge Sherlock Holmes må en kriminalekspert kunne skille mellom 75 ulike parfymer. Dette ble mitt favorittsitat denne sommeren:

There are seventy-five perfumes, which it is very necessary that a criminal expert should be able to distinguish from each other.
– Sherlock Holmes, The Hound of the Baskervilles

 
En bok du leser på én dag
Joakim Kjørsvik: Åpenbart ingen nabo
😀 En samling kortfortellinger om vanlige mennesker som opplever absurde ting. Hysterisk morsomt og godt skrevet. En gutt får en hjort til bror. Hjorten stjeler kjæresten hans. En dame har en mann boende under sofaen. Og det er ikke engang de rareste historiene.

 
Ungdomsbok
J.K. Rowling: Harry Potter og de vises sten
«Quidditch» er blitt til «Rumpeldunk» i Torstein Bugge Høverstads språksikre og prisbelønte norske oversettelse. Ballene som brukes i dette spillet, er quaffle, bludger og snitch, som på norsk er blitt til sluff, klabb og gullsnopp. «Rumpeldunk» er et ord Bugge Høverstad er fornøyd med. Han ville ha et ord som «gir inntrykk av en sport som foregår i en helsikes fart med stor fare for beinbrudd».

 
Av en lokal forfatter
Karin Fossum: Brudd
Jeg valgte denne fordi den handler om skriveprosessen, et tema jeg er opptatt av. Romanpersoner står på rekke og rad foran huset til Fossum og venter på å bli skrevet. En mann sniker i køen og kommer inn til henne og ber om å bli fortalt. Det er Alvar Eide. Boken veksler mellom fortellingen om Alvar Eide og diskusjonene mellom de to. For han fortsetter å dukke opp hjemme hos henne mellom skriveøktene, engstelig for alt hun utsetter ham for, og for at hun skal avsløre alle hemmelighetene hans. Hun svarer med å sende en forfrossen, narkoman jente til ham, og han må hjelpe henne. Han får en katt også.

 
En bok med mer enn 400 sider
James Joyce: Ulysses
Dublin 16. juni 1904. Vi følger Leopold Bloom og andre personer gjennom Dublins gater en hel dag. Vi får del i deres tankeverden også, og gjennom disse tankesprangene, litt hit og litt dit, trer bakgrunnshistorier frem. Bloom starter dagen med å rusle over til slakteren for å kjøpe nyre som han steker til frokost. Så serverer han kona Molly frokost på sengen og går på do. Stikker innom postkontoret for å hente et kjærlighetsbrev fra en Martha. Deretter venter en begravelse. Han kommer sent hjem, i følge med en full Stephen Dedalus, som vi blir kjent med i første kapittel. Sluttkapitlet er Mollys, side opp og side ned uten skilletegn.

Jeg prøvde å lese denne boken for mange år siden, men ga fort opp. Denne gangen ble jeg så oppslukt at jeg planlegger en nærmere undersøkelse av sammenhengen mellom handlingene i Ulysses og Odysseen. Det finnes faktisk brukerveiledninger for lesing av Ulysses.

 
Ut av komfortsonen
Homer: Odysseen
Odyssevs drar til Troja for å slåss. Det tar 20 år før han er tilbake i Ithaka. I mellomtiden blir hustruen Penelopeia nedrent av friere. Selve sjøreisen hjem tar 10 år og kan sammenfattes slik: En ytterst begivenhetsrik reise.

 
Novellesamling
Edgar Allan Poe: Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger
En av favorittfortellingene mine er «Tell-Tale Heart» (Sladrehjertet), der morderen/fortelleren hører hjerteslagene til offeret under gulvplankene høyere og Høyere og HØYERE. Dunk! Dunk! Dunk!

 
Skrevet av en ikke-vestlig forfatter
Haruki Murakami: Kafka på stranden
Kafka Tamura rømmer hjemmefra på 15-årsdagen for å finne moren og søsteren. Han slår seg ned i et avsidesliggende bibliotek. Gamle Nakata er også på rømmen. Han kan snakke med katter. Originalt, eksistensielt og lett surrealistisk, ispedd fisk og igler som faller ned fra himmelen, og en stein som leder til en alternativ virkelighet. Sommerens beste leseopplevelse for mitt vedkommende.

 
En bok som fikk deg til å gråte
Jill Santopolo: Verden uten deg
Nei, denne boken fikk meg ikke til å gråte, bare gjespe. Beklager, Santopolo, jeg er nok ikke i målgruppen. Jeg liker strukturen i fortellingen, som består av vignetter og godt med frempek som driver handlingen fort fremover.

 
Dette er kategoriene jeg ikke rakk å lese:

En bok du så noen leste
Av en nylig avdød forfatter
Les om igjen en favorittbok
Anbefalt i en bokhandel
En bok som har blitt filmatisert
En bok du valgte pga. omslaget
Biografi
Oversatt roman
Anbefalt av en venn

 
Se også:
5x bibliotek- og leseøyeblikk. Han ble stående fastklemt i bibliotekdøra. Det ble til et dikt 60+ år senere. Et rullende bibliotek med tre hjul. Kosedyr som overnattet på biblioteket. Strikk og lytt. Så fantastiske kan biblioteker være.

Du strikker. Deichman leser høyt for deg.

 
Faktum om bøker: Noen må skrive dem, ikke sant? Temaet for kundemagasinet #kreativweb nr. 1/2018 er «Skrivefunderinger».

Written by Solveig Hansen

4.9.2018 at 22:53

Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

«Mordene i Rue Morgue» og andre selsomme fortellinger. Fantastiske «The Raven». I sommer går det i Edgar Allan Poe.

I dette innlegget:

Poe og Griswold
Fra levende begravde …
… til Dupin, Holmes og Poirot
The Raven
Christopher Lee leser «The Raven»

 
I fjor sommer sto forfatter Thomas Wolfe og redaktøren hans, Maxwell Perkins, på leselisten. I år er sommerlektyren signert skrekkforfatter Edgar Allan Poe. Det kan jeg takke Nikolaj Frobenius for. Jeg tok meg endelig tid til å lese hans Jeg skal vise dere frykten. Den handler om rivaliseringen mellom Poe og redaktør og litteraturkritiker Rufus Griswold – og snikende bak dem «en liten, likblek mannsling», Reynolds, som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger, blant annet «Mordene i Rue Morgue» og «Berenice».

Det sies at Poe på dødsleiet flere ganger ropte på en Reynolds, som ingen vet hvem er. En detalj gull verdt for forfattere, og Frobenius lar ham altså virkeliggjøre Poes fiktive drap. Sånt blir det bok av. En «litterær skrekkroman», nesten som en Poe-fortelling.

Jeg må innrømme at jeg frem til nå ikke har visst så mye om Poe, annet enn at han skrev skrekkfortellinger og var mannen bak «The Raven». Og hva dreide denne rivaliseringen mellom Poe og Griswold seg om? Det var på tide å lese seg opp, noe som viste seg å bli en høyst underholdende opplevelse, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt.

Jeg startet med Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger, oversatt av André Bjerke, Fredrik Chr. Brøgger, Erik Gunnes og Kjell Risvik, og Stig Sæterbakkens nyere oversettelser i Mannen fra mengden og andre noveller. Disse, og mange flere, er også digitalisert og kan leses på Nasjonalbibliotekets sider.

 

library_poe

Godt rustet til en Poe-økt på biblioteket

 

Poe og Griswold

poe

Edgar Allan Poe (1809–1849). Foto: Wikimedia Commons

Edgar Allan Poe hadde mange skrivehatter. Han er mest kjent for skrekknovellene sine som tar oss med til vrangsiden av menneskesinnet. I «Mordene i Rue Morgue» blir vi kjent med mesterdetektiven Dupin, forløperen for senere litterære detektiver. Poe var litteraturkritiker og redaktør. Han skrev dikt også, og det store gjennombruddet hans kom med «The Raven» – mer om det nedenfor. Han prøvde å livnære seg av skrivingen, men det var vanskelig, og drømmen om å utgi sitt eget litterære tidsskrift ble heller aldri virkelighet. Konstant pengemangel og alkoholmisbruk er ord som går igjen i beskrivelsene av ham. Kanskje var det alkoholen som tok livet av ham. Han ble i hvert fall brakt til sykehus i delirisk tilstand og døde bare 40 år gammel.

 

griswold

Rufus Griswold (1815–1857). Foto: Wikimedia Commons

Poe ble kjent med Rufus Griswold da Griswold arbeidet med en antologi om amerikanske diktere. Han tok med tre av Poes dikt. I sin anmeldelse (som Griswold betalte ham for å skrive) av antologien kritiserte Poe Griswolds valg av diktere. Det var da rivaliseringen mellom dem startet. Bedre ble det ikke da Griswold overtok stillingen som redaktør av Graham’s Magazine etter Poe, og det til høyere lønn. De slåss dessuten om oppmerksomheten til Frances Sargent Osgood, også hun dikter. Da Poe døde, skrev Griswold en særs lite flatterende nekrolog under navnet Ludwig. Den begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

Det høres nesten ut som en fortelling diktet opp av Poe, og historien slutter ikke der: Griswold ble oppnevnt til bestyrer av Poes litterære bo, et oppdrag han utnyttet til et forsøk på karakterdrap på Poe gjennom løgner og halvsannheter. Han skrev blant annet en biografi der han tegnet et svært negativt bilde av Poe. Virkningen var det motsatte av det Griswold hadde tenkt seg. Salget av Poes fortellinger skjøt fart og gjorde ham mer populær. Det skjeve bildet Griswold hadde gitt av ham, ble også rettet opp etter hvert.

 
Comedy Centrals Drunk History-gjeng laget sin egen vri på feiden mellom Poe og Griswold. En skuespiller får i oppgave å fortelle historien i brisen (på ordentlig) tilstand:

 

Fra levende begravde …

Poe skrev i jeg-form. Det første som slo meg, var det refererende og nøkterne språket i fortellingene hans. «Den svarte katten» begynner slik: «Når det gjelder den helt utrolige og likevel helt ordinære historien som jeg nå vil skrive ned, verken forventer jeg eller anmoder jeg om å bli trodd.» I «Sladrehjertet» (The Tell-Tale Heart) henvender fortelleren/morderen seg til leseren: «Hvis du ennå regner meg for gal, vil du ikke lenger gjøre det når jeg nå beskriver hvilke omhyggelige forholdsregler jeg tok for å skjule kroppen. Natten svant, og jeg arbeidet raskt, men stille. Først partert…» En saklig tone, som likevel har noe illevarslende ved seg. Jeg leser om gufs fra kjelleren i huset Usher, forhastede bisettelser, og en morder som hører hjerteslagene til offeret under gulvplankene høyere og Høyere og HØYERE. Dunk! Dunk! Dunk! «En ferd ned i malstrømmen» handler om en nordlandsk fiskers ferd ned Moskstraumen og opp igjen.

 

… til Dupin, Holmes og Poirot

Så kommer jeg til «Mordene i Rue Morgue» – dette høres da kjent ut, tenker jeg når den navnløse jeg-beretteren forteller at han deler hus med C. Auguste Dupin, en mann med en helt egen evne til å dra slutninger basert på observasjon og analyse. Etter å ha spasert i stillhet i femten minutter, vet Dupin nøyaktig hva den andre tenker på, bare ved å følge en tankerekke bakover i tid til utgangspunktet. Sammen løser de kriminalmysterier når politiets metoder ikke strekker til. Holmes og Watson, ikke sant? Poirot og Hastings. Vi møter Dupin i tre av Poes fortellinger: «Mordene i Rue Morgue», «Mysteriet Marie Roget» og «Det stjålne brevet». «Mordene i Rue Morgue» regnes som verdens første detektivfortelling.

Både Agatha Christie og Arthur Conan Doyle gir Poe et lite nikk:

Christies Den tredje piken (Third Girl) starter med at Poirot nettopp har skrevet ferdig sitt Magnum Opus, en analyse av store krimforfattere. «Han hadde våget å skrive sterkt nedsettende om Edgar Allan Poe.»

Hos Doyle støter vi på Poe i En studie i rødt (A Study in Scarlet), når Holmes og Watson møtes for første gang. Holmes briljerer med kunnskapene sine og redegjør i detalj for hvordan Watson må være militærlege, nettopp hjemkommet fra Afghanistan, såret i høyre arm osv.

Watson: De minner meg om Edgar Allan Poes helt, Dupin. Jeg ante ikke at slike personer fantes annet enn i oppdiktede historier.
Holmes: De tror vel De gir meg en kompliment når De sammenligner meg med Dupin. Etter min mening var Dupin en nokså undermåls person. Dette knepet hans med etter et kvarters taushet å bryte inn i sin venns tanker med en treffende bemerkning, er i virkeligheten svært pralende og overfladisk. Han hadde utvilsomt en smule analytiske evner, men han var på ingen måte det fenomen Poe syntes å tro.

Doyle selv sa at det ikke var han, men Sherlock Holmes, som kritiserte Dupin.

 

The Raven

The Raven (Ravnen) med sine atten vers er Poes mest kjente dikt og ga ham innpass i litterære kretser i New York. Spesielt damer likte diktet. Poe nøt oppmerksomheten, men det tok ikke lang tid før han på sedvanlig vis begynte å skrive nedsettende om disse «New York-litteratene», leser jeg. Oh, Poe.

Diktet handler om en student som en sen kveld sitter og leser og sørger over sin elskede Lenore som er død. Plutselig hører han en kakking og tror det er noen som banker på døra – er det Lenore som kommer? – men det er ingen der. Så kakker det igjen, og nå hører han at det er på vindusskoddene. Han åpner vinduet, og inn flyr en ravn som setter seg på en byste av Pallas. Ravnen kan ett ord: Nevermore, Aldri-mer. Kanskje er den en budbringer fra en annen verden, tenker studenten, og begynner å snakke med fuglen, som svarer med sitt «Nevermore». Tankene hans kretser om Lenore, og det uunngåelige spørsmålet kommer i tredje siste vers: «Vil jeg bli gjenforent med Lenore i Himmelen?» «Nevermore.»

For deg som er interessert i skriveprosess og metode: Det tredje siste verset, klimaksverset, var det første Poe skrev, dette ifølge ham selv i «Komposisjonens filosofi», et interessant essay som du finner i Drømmen i en drøm: dikt i utvalg og essayet «Komposisjonens filosofi».

 
Diktet starter slik:

Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore –
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
«‘Tis some visiter,» I muttered, «tapping at my chamber door –
          Only this and nothing more.»

Les hele diktet

 
«The Raven» er mesterlig gjendiktet til norsk av André Bjerke, med samme rytme og musikalitet som i Poes original:

Engang i en midnattstime, mens jeg, svak og halvt i svime,
grublet over sære verkers visdom ingen kjenner mer,
mens jeg dupper over boken, hørte jeg fra stuekroken
liksom lette slag med knoken utenfor mitt nattkvarter,
Og jeg sa: «Det er en gjest som kommer til mitt nattkvarter –
          Det er bare dét som skjer.»

 

En godbit til slutt: «The Raven» – lest av Christopher Lee. Nyt!

Written by Solveig Hansen

12.6.2018 at 22:35

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with

Thomas Wolfe og Max Perkins

with 2 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2017

«Look Homeward, Angel», «Of Time and the River» og en redaktørbiografi. I sommer står Thomas Wolfe og forlagsredaktør Max Perkins på leselisten.

«… Remembering speechlessly we seek the great forgotten language, the lost lane-end into heaven, a stone, a leaf, an unfound door. Where? When?

O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again.»

Thomas Wolfe, altså. Jeg dåner. Eller som Agnar Mykle sa det: «Jeg var fanget av Thomas Wolfe.» Olav Duun likte ham også. Det samme gjorde beatforfatteren Jack Kerouac. Selv var Wolfe en stor beundrer av James Joyce.

Hvorfor akkurat disse bøkene i sommervarmen? Det begynte med at jeg så Genius (2016), som handler om forholdet og samarbeidet mellom Thomas Wolfe og Max Perkins, mannen som redigerte bøkene hans. Filmen gir en god skildring av skrive- og redigeringsprosessen. Det ene førte til det andre, og her sitter jeg med tre tykke Wolfe-romaner pluss A. Scott Bergs Perkins-biografi Max Perkins: Editor of Genius (1979) og Thomas Wolfes egen «bakbok» The Story of a Novel (1936), der han forteller om skrivingen av Of Time and the River. Skriveprosessen sett fra alle sider, med andre ord. Litt nerdete kanskje, men det gir et større perspektiv til lesingen av selve bøkene.

Jeg skulle gjerne lest bøkene i originalversjonen, men må nøye meg med bibliotekets norske utgaver, som så vidt jeg har skjønt, er kraftig amputert. I den norske oversettelsen av Look Homeward, Angel (norsk: Finn veien, engel) er blant annet inngangsavsnittet med «O Lost» ovenfor utelatt. «O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again» er et hyppig brukt Wolfe-sitat og går igjen i boken: «O fortapte minne som vinden gråter om, kom tilbake, kom tilbake.» «O forsvunne ånd som vinden gråter om, kom tilbake.»

Look Homeward, Angel (1929) er Thomas Wolfes debutroman, en nokså utilslørt selvbiografi som fortsetter i Of Time and the River (1935) (to bind på norsk: I drift på livets elv og Byen, reisen og drømmen). Vi følger Wolfes alter ego Eugene Gant gjennom en kvelende barndom og oppvekst i en dysfunksjonell familie frem til han i voksen alder etablerer seg som forfatter. Den fiktive småbyen Altamont er lett å kjenne igjen som Wolfes hjemby Asheville, som han hadde et elsk-hat-forhold til og vokste ut av. Innbyggerne i Asheville ble så opprørte over måten Wolfe fremstilte dem på i Look Homeward, Angel, at han ikke satte sine ben i byen på åtte år. De ble opprørte over Of Time and the River også, men da fordi de ikke ble nevnt i boken.

Look Homeward, Angel tar for seg Eugenes barne- og ungdomsår. Allerede i babykurven var han «mistrøstig ved tanken på den lange besværlige veien som lå foran ham». Vi finner ham stadig fordypet i indre monologer og refleksjoner der Wolfe briljerer med språket – poetiske passasjer kombineres med nøkterne skildringer som driver handlingen fremover. Det går fra blomstrende «egyptiske kvinners fyldige harmoniske kropper som lutet seg utover månebelyste balustrader» i Eugenes hode og rett til virkeligheten og ombyggingen av morens pensjonat, gjort «etter hennes egne tegninger, og av billigste materialer». Eugenes foreldre var gjerrige typer. Senere dør en bror, etter å ha tatt «et siste klart og overbærende blikk» på familien rundt sykesengen, «det triste opptoget av billig kjærlighet og slett samvittighet». Et godt bilde på et forhutlet skjebnefellesskap.

Nå venter Of Time and the River, som starter der Look Homeward, Angel slutter, med Eugene på vei til Harvard. Deretter går jeg kanskje løs på de to bøkene som ble utgitt etter Wolfes død, The Web and the Rock og You Can’t Go Home Again.

 

Men så gav han sig til å skrive som en gal – som bare en gal kan skrive – drevet av en sansenes og følelsenes galskap, som han ikke kunde beherske og styre lenger, hypnotisert til å utføre ting med eller mot sin vilje.
– Thomas Wolfe, «Byen, reisen og drømmen»

Wolfe og Perkins

Thomas Wolfe

Thomas Wolfe (1900–1938)

 

Max Perkins

Max Perkins (1884–1947), som i tillegg til Thomas Wolfe var redaktør for kjente navn som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. «Something over 60% shit», sa Hemingway om Of Time and the River.

 
Thomas Wolfe raget to meter over bakken. Det sies at han skrev stående med kjøleskapet som skrivebord, alltid med blyant. Ikke alt var like leselig, noe som førte til flere skrivefeil i de trykte bøkene: «African kings» ble til «African beings», og «shaking his head» ble til «shaking his beard», bare for å nevne et par. Et stort irritasjonsmoment for ham. «Vi skulle ventet et halvt år til [med utgivelsen]», skrev han til Max Perkins.

Wolfe ble refusert av i hvert fall tre forlag før han ble antatt hos Scribner’s og ble en del av Perkins’ stall. Dermed startet en av de mest legendariske forfatter/redaktør-relasjonene i amerikansk litteraturhistorie. Perkins omstrukturerte og strammet opp de viltvoksende manuskriptene, og en motvillig forfatter måtte gå med på en drastisk kutting. Look Homeward, Angel ble kuttet med over 60000 ord. Of Time and the River ble kuttet enda mer. Originalmanuskriptet var på 5000 håndskrevne sider, rundt én million ord. Redigeringen tok to år.

Wolfe dedikerte Of Time and the River til Perkins og lovpriste ham i The Story of a Novel. Det fikk kritikerne hans til å spørre hvem det var som skapte bøkene, Wolfe eller Perkins. Den krasseste kritikken kom fra Bernhard De Voto i artikkelen «Genius Is Not Enough» i Saturday Review. Han skrev at det ikke holder å skrive godt, man må også kunne forme materialet og lære seg begrensningens kunst. Han antydet at Wolfes tekster var kvernet fabrikkmessig gjennom Scribner’s-maskineriet. En urettmessig kritikk ifølge Wolfe og Perkins, men den tok hardt på Wolfe og var medvirkende til at han valgte å bytte forlag. Den kraftige kuttingen av tekstene hans hadde også sitt å si.

Kanskje tiden var inne til å frigjøre seg fra en farsfigur av en redaktør og prøve seg på egen hånd, men tiden var ikke på hans side. Thomas Wolfe døde et par uker før sin 38-årsdag, en intens «writer in progress». Han ble begravd i hjembyen.

O Lost var den opprinnelige tittelen på Look Homeward, Angel. Den ukuttede versjonen ble gitt ut i 2000, i forbindelse med 100-årsjubileet for Wolfes fødsel: O Lost: A Story of the Buried Life.

 

«Hver eneste av oss består av en sum vi ikke kan telle; trekk oss fra hverandre igjen, ned i nakenheten og natten, da vil du oppdage at den kjærlighet som sluttet i Texas i går, begynte på Kreta for fire tusen år siden.»
– Thomas Wolfe, «Finn veien, engel»

 
Se også:
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?, om en gutt-ser-jente-scene i Genius som ble kuttet fra godt og vel 200 ord til 25.

Written by Solveig Hansen

8.7.2017 at 18:52

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with , ,

%d bloggere like this: