TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Archive for the ‘Bøker’ Category

Sommerbokbingo 2020

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2020

«CATHY!!!» «JANE!!!» Store følelser er i sving ute på den engelske heden, signert søstrene Emily og Charlotte Brontë. Den ene skrev om Catherine og Heathcliff, den andre om Jane og Rochester. Stormfulle høyder og Jane Eyre er to av bøkene jeg leste i sommerbokbingoen til Bærum bibliotek. Jeg greide fem fulle rekker og vant til og med en premie!

Haruki Murakamis Drapet på kommandanten sto også på leselisten, og det ble sommerbingoens beste leseopplevelse for meg, akkurat som hans Kafka på stranden ble det forrige gang jeg deltok. Sentralt i fortellingen står et mystisk maleri og et hull i bakken som leder til en alternativ virkelighet i beste Murakami-stil. Det er bare å følge etter ham ned i kaninhullet og tilbake igjen.

Etter at jeg hadde lest Jane Eyre, så jeg fire Jane Eyre-filmer og -miniserier på rappen – fant alle på biblioteket og Filmoteket (bibliotekenes egen filmstrømmetjeneste). Miniserien fra 1983, med Zelah Clarke og Timothy Dalton, er den mest komplette. I 2006 ble den etterfulgt av en kortere – og mer sexy – serie med Ruth Wilson og Toby Stephens. Den nyeste filmen er fra 2011, med Mia Wasikowska og Michael Fassbender i hovedrollene. Anbefaler alle tre. Zeffirellis film fra 1996, med William Hurt som Rochester, er ikke helt vellykket, synes jeg, men Anna Paquin og Charlotte Gainsbourg er vel verdt å se som henholdsvis den unge og den voksne Jane.

«De studerer meg, miss Eyre», sa [Rochester], «synes De jeg er vakker?»

Hvis jeg hadde tenkt meg om, ville jeg ha møtt spørsmålet med noe vagt og høflig konvensjonelt, men svaret gled meg av tungen før jeg visste ordet av det: «Nei, sir.»

Premien jeg vant, var to bøker: Heidi Lundes Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet og Sally Rooneys Alle andre, som TV-serien «Normal People» bygger på. Gleder meg til å lese dem.

Takk for sommerbokbingoen, Bærum bibliotek!

Med tema klima/miljø

Maja Lunde: Przewalskis hest

På 1880-tallet blir en flokk mongolske villhester hentet til Europa. I 1992 blir noen av dem ført tilbake til Mongolia. I 2064 har sivilisasjonen brutt sammen, og menneskene trekker mot nord. Eieren av en tidligere naturpark på Østlandet, der det blant annet finnes noen villhester, nøler med å dra. En av hoppene venter et føll. Dette er tredje bok i Maja Lundes klimatriologi, eller blir det en klimakvartett? I den første, Bienes historie, forsvinner biene, og i Blå er det vannmangel. Fremtidsutsiktene virker dystre, men det synes også å være et håp der – takk for det, Lunde! Min favoritt er Bienes historie.

Lest i en hengekøye

Pat Ingoldsby: If You Don’t Tell Anbody I Won’t

Dette er en bok jeg ville lest i en hengekøye hvis jeg hadde hatt en. Jeg blar gjennom den fra tid til annen når jeg vil ha et skjevt blikk på tilværelsen. Pat Ingoldsby (født i 1942) er Dublins egen gatepoet. Han pleide å selge bøkene sine på gata. Jeg ble oppmerksom på ham da jeg jobbet i Dublin for mange år siden. Før hjemreisen stakk jeg innom en bokbutikk og spurte etter en irsk samtidspoet. Den unge piken bak disken tenkte seg om litt, så sa hun: «Pat Ingoldsby.» Dette diktet inneholder noen typiske ingoldsbyske ordbilder:

Her er et blogginnlegg jeg seg skrev om ham: Pat Ingoldsby, street poet of Dublin

Anbefalt av biblioteket

Deborah Levy: Mannen som så alt

En historiker blir overkjørt når han går over Abbey Road i 1988. (Eller blir han?) Etterpå gjør kjæresten hans det slutt med ham, og han reiser til Øst-Berlin for å forske på livet under kommunismen – og forutser murens fall. I 2016 blir han igjen overkjørt når han går over Abbey Road. (Eller blir han? Ble han kanskje mer alvorlig skadet første gang?) Han blir innlagt, og i morfinrusen befinner han seg i 1988, og mennesker og hendelser blandes sammen. Som leser er det kanskje ikke så lett å få tak i den reelle handlingen, men historien er god, den, uansett om den er reell eller bare foregår i hodet hans.

Utgitt på 1920-tallet

Agatha Christie: Doktoren mister en pasient

Denne fant jeg i krimkroken i bokhylla, sammen med andre krimbøker jeg ikke visste at jeg hadde. Doktor Sheppard blir tilkalt når det skjer et mord, og deretter ett til. I nabohuset bor Hercule Poirot, som har pensjonert seg og flyttet til den idylliske landsbyen for å leve i fred og ro. Makkeren Hastings har giftet seg og reist til Sør-Amerika. Poirot tar saken, og Sheppard blir en slags Hastings og dokumenterer historien underveis. Det er han som har jeg-stemmen i boken. Fiks slutt. Lest boken? Rekk opp hånden om du skjønte hvem morderen var før du kom til slutten.

Over 400 sider

Charlotte Brontë: Jane Eyre

De mange filmatiseringene har gjort at vi kjenner handlingen i Jane Eyre, men jeg hadde aldri lest boken før. Historien foregår rundt 1840. Jane Eyre kommer til Thornfield som guvernante og møter eieren Mr. Rochester. Kjærlighet oppstår mellom Jane og Rochester, men ved alteret på det som skulle vært bryllupsdagen deres, avsløres en fryktelig hemmelighet fra Rochesters fortid. Jane stikker av og starter et nytt og selvstendig liv.

Boken er Janes «jeg»-selvbiografi, skrevet 10 år etter at hun vendte tilbake til Thornfield. For det er vel ingen hemmelighet at hun vender tilbake for å finne Rochester, og hun forteller oss hva som skjer i denne berømte setningen: «Reader, I married him.» Leser, jeg giftet meg med ham. Hun henvender seg stadig direkte til leseren, over 30 ganger. Jeg telte.

Til Charlotte Brontë (1816–1855) vil jeg si: Så moderne du var.

En gul bok

Dag Solstad: Roman 2019

«Jeg er ute etter en gul bok», sa jeg til ekspeditøren i bokbutikken da hun spurte om hun kunne hjelpe meg. Det ble til Dag Solstads Roman 2019. Dette er den siste boken i trilogien om Bjørn Hansen – tidligere kemner i Kongsberg, dømt til fengsel for forsikringssvindel. Jeg har ikke lest de to første.

I Roman 2019 er Bjørn Hansen 77 år og bor alene i en ettroms leilighet på Grønland i Oslo. En dag banker det på døren. Der står svigerdatteren med Hansens barnebarn Wiggo, som skal begynne å studere litteratur på universitetet. Hun har bestemt at Wiggo skal bo hos farfaren. De begynner å like hverandre.

Wiggo har en kjæreste. Hun beskylder Bjørn Hansen for å ha sett på puppene hennes, og han … vel, les selv. Så kommer slutten. Den kler ham.

Jeg merker at jeg heier litt på Bjørn Hansen. Nå som jeg vet hvordan det går med ham, leser jeg kanskje de to første bøkene også.

En biografi

Traudl Junge: Til siste slutt

Traudl Junge (1920–2002) var en av Hitlers sekretærer. Umiddelbart etter krigen skrev hun ned opplevelsene sine – de er preget av naivitet, ifølge henne selv. Hun skrev om sosiale sammenkomster i Berchtesgaden og fyllefester i førerbunkeren i Berlin. Speilegg og potetmos var en fast rett for vegetarianeren Hitler. En gang fikk han tøfler med påbroderte hakekors i solnedgang i fødselsdagsgave. Hun beskrev ham som en vennlig og omsorgsfull sjef.

Da det hele var over, klarte Junge å ta seg gjennom de russiske linjene forkledd som mann, og ble arrestert i det britiskkontrollerte området. Hun ble senere løslatt med begrunnelsen at hun var for ung til å skjønne rekkevidden av handlingene sine. Det prøvde hun å si til seg selv også, helt til hun en dag oppdaget Sophie Scholls minnetavle. Motstandskjemperen Scholl var født året etter henne, og ble henrettet i 1943, samme år som Junge begynte å arbeide for Hitler. «Hun hadde i høyeste grad innsett at hun hadde med et forbrytersk regime å gjøre», kommenterte Junge. «Plutselig forsvant alle unnskyldningene mine.»

En klassiker

Gustave Flaubert: Madame Bovary

Denne romanen er fra 1857. Emma har forlest seg på kjærlighetsromaner og drømmer om den store lidenskapen og henrykkelsen. Den finner hun ikke på ordentlig. Ikke hos landsbylegen Charles Bovary, som hun gifter seg med. Heller ikke hos Léon. Og ikke hos kvinnejegeren Rodolphe («Jeg har en elsker! Jeg har en elsker!» jubler hun for seg selv.) Et landsbyliv er ikke noe for en ambisiøs kvinne som aller helst ville glitret i sosietetslivet i Paris. Hun kompenserer med å kjøpe klær og luksusvarer på kreditt. Når hun ikke lenger kan holde kreditorene unna, er det ikke så mye mer som gjenstår.

Madame Bovary ble anmeldt for usedelighet, men Flaubert ble frikjent.

Bok om din favoritthobby

Neil Gaiman: Art Matters, illustrert av Chris Riddell

Art Matters. Because Your Imagination Can Change the World. En liten inspirasjonsbok som også finnes på norsk: Kunsten å være kreativ – din fantasi kan forandre verden. Den inneholder tekster om kunst og kreativitet, om å skape, om viktigheten av biblioteker og å lære barn å lese:

«We need to teach our children to read and to enjoy reading. We need libraries. We need books. We need literate citizens.»

En du finner i bokhyllen hjemme

Emily Brontë: Stormfulle høyder

Utgitt i 1847. Handler om familiene Linton og Earnshaw gjennom tre generasjoner, med kjærlighetshistorien mellom Catherine og Heathcliff i sentrum. Catherines far tar med seg gatebarnet Heathcliff hjem til Wuthering Heights. Catherine og Heathcliff forelsker seg i hverandre, men hun gifter seg med den velstående Edgar Linton fra Thrushcross Grange. Heathcliff forsvinner og dukker opp noen år senere som en rik og hevngjerrig mann. Senere i historien tvinger han sønnen sin til å gifte seg med Catherines datter, og gjennom henne får han eiendomsretten til Thrushcross Grange. Samtidig er han besatt til det selvdestruktive av den døde Catherine.

En e-bok (fra Bookbites-appen)

Edgar Allan Poe: Den svarte katten

Dette var den siste bloggruten jeg fylte ut. Jeg valgte Edgar Allan Poes Den svarte katten i lydbokformat. Den begynner slik: «Når det gjelder den helt utrolige og likevel helt ordinære historien som jeg nå vil skrive ned, verken forventer jeg eller anmoder jeg om å bli trodd.» En refererende og saklig, men illevarslende, tone kjennetegner skrekkhistoriene hans. Jeg leste meg opp på Poe for et par år siden, spesielt om rivaliseringen mellom ham og litteraturkritiker m.m. Rufus Griswold. Det ble et særdeles underholdende leseprosjekt. Jeg blogget om det også: Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

Ikke-vestlig forfatter

Haruki Murakami: Drapet på kommandanten, bok 1: En idé gir seg til kjenne og bok 2: En metafor forflytter seg

En portrettmaler blir dumpet av kona og slår seg ned i et avsidesliggende hus, som tilhørte en berømt nihongamaler, der han prøver å finne tilbake til kunsten å male noe mer enn bare portretter. Han finner et bortgjemt maleri på loftet, og samtidig blir han bedt om å male et portrett av en mann i nabolaget. Det setter i gang en kjede av hendelser. En dag hører han bjellelyder fra et hull i nærheten av huset, og det viser seg å være en portal til en annen virkelighet. Selvsagt, hadde jeg nær sagt, for det er Murakami vi snakker om, ikke sant? Når Murakami hopper ned i kaninhullet, er det bare å følge etter.

Med egennavn i tittelen

Sigrid Undset: Fru Marta Oulie

«Jeg har vært min mann utro.» Slik starter Marta Oulies dagboknotater i 1902. Så får vi vite at ektemannen Otto er innlagt med tuberkulose og kanskje skal dø, og i etterfølgende innlegg ser hun tilbake på hvordan de møttes, giftet seg og fikk barn. Hvordan hun mistrivdes stadig mer i det småborgerlige livet og var utro med Ottos beste venn Henrik og fikk et barn med ham. Hun kommer stadig tilbake til at hun aldri fortalte Otto hvor ulykkelig hun var, men «han har sett meget mere enn jeg trodde», skriver hun en dag Otto snakket om ekteskapet deres. Hun er ikke nådig mot seg selv i denne skriftestolsdagoken.

Dette er Sigrid Undsets debutroman. Hun var 25 år da hun skrev den. En innsiktsfull 25-åring.  

Fra din barndom

Astrid Lindgren: Pippi Langstrømpe

Røde fletter som står rett ut, fregner, sterk som bare det, umake strømper og altfor store sko. Jeg elsket Pippi. Dette er mitt favorittsitat:

Se også:

Sommerbokbingo 2018

5x bibliotek- og leseøyeblikk. Han ble stående fastklemt i bibliotekdøra. Det ble til et dikt 60+ år senere. Et rullende bibliotek med tre hjul. Kosedyr som overnattet på biblioteket. Strikk og lytt. Så fantastiske kan biblioteker være.

Et kjempesprang: Da jeg knekte lesekoden

Written by Solveig Hansen

12.9.2020 at 20:37

Å velge (bort) bøker

leave a comment »

Jeg går gjennom gamle blogginnlegg og fant dette fra 2008, året da jeg for første gang kvittet meg med bøker, to oransje papirinnsamlingssekker i alt. Bokhyllene er fortsatt fulle, men jeg kjøper ikke så mange bøker lenger. I stedet er jeg blitt storbruker av biblioteket.

 

Å velge (bort) bøker

Tekst: Solveig Hansen, 2008

Jeg har nettopp sett filmen Time Machine om igjen, 1960-versjonen. Den er basert på H.G. Wells’ bok med samme navn fra 1895. En vitenskapsmann bygger en tidsmaskin og reiser frem i tid til år 802701. Menneskene er delt inn i to grupper, de fagre eloiene og de kannibalistiske morlockene, et resultat av en atomkrig for lenge siden. Morlockene bruker eloiene som slaver og føde. Eloiene vet ingenting om sin historie, alle kunnskaper har gått tapt, og i det gamle biblioteket deres smuldrer bøkene opp når man tar i dem. Vitenskapsmannen bekjemper først morlockene, så reiser han tilbake til år 1900, tar med seg tre bøker og reiser til fremtiden igjen. Hvilke tre bøker tar man med seg for å gjenoppbygge en sivilisasjon? Det er sluttspørsmålet i filmen.

Nå skal jeg ikke akkurat bygge opp en sivilisasjon igjen, men noen ganger må man ta valg som kan være tøffe for en bokelskende hobbyleser. «I hvert fall bøker», pleide jeg å svare når noen spurte hva jeg ville tatt med hvis jeg bare kunne ta med meg litt. Årene gikk, bokhyllene ble übergravide, og jeg trengte plass til nye bøker.

Jeg trodde aldri jeg ville komme dit hen at jeg kvittet meg med bøker, men det har jeg altså gjort nå. Bokklubbens gamle serier med litteratur- og verdenshistorie var etter hvert blitt redusert til hyllefyll, så de var lette å slenge. Aschehoug og Gyldendals Store Norske 12-binds leksikon fra 1982 ble til bokstativ for høye bøker som ikke får plass i hyllene.

 
bokhylle

 
Verre var det å velge ut skjønnlitterære bøker, men jeg oppdaget at noen bøker faktisk var gått ut på dato. Andre holder seg og vel så det: Anthony Burgess’ Jordiske makter. Gabriel García Márquez’ Hundre års ensomhet. Need I say more? De leser jeg om igjen nå.

Vilhelm Mobergs gule og slitte bøker om Karl Oskar og Kristina og de andre utvandrerne og innvandrerne sa jeg spesielt takk og farvel til. De var de første «ordentlige» bøkene jeg kjøpte.

Til sammen ble det to oransje papirinnsamlingssekker med kasserte bøker. Kanskje blir de til papir i bøker som ennå ikke er skrevet.

 

CIRCLE OF RECYCLING:
Jotting down ideas for new stories
in carefully chosen notebooks
recycled from books written
from ideas jotted down
in carefully chosen notebooks.

(c) Zol H, 2016

 
Jeg ville nok fortsatt tatt med noen bøker hvis jeg bare fikk lov til å ta med meg litt. Hvis jeg bare fikk velge tre? Puh… det må jeg tenke litt mer på.

Vår beleste venn vitenskapsmannen anno 1900 tok kanskje med seg noe om verdenshistorie, geografi, filosofi, religion, kunst, litteratur, antropologi, byggeteknikk? Jeg liker å tro at en av de tre bøkene var en drivende god fortelling som ga folk inspirasjon til å skape nye fortellinger.

 
Illustrasjonsbilde: PexelsPixabay
 

Written by Solveig Hansen

17.9.2019 at 20:15

Publisert i Bøker

Skriv bedre: Nyttige bøker og nettsteder

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2019

Komma eller ikke? «Se Vinje.»

Feil bruk av og/å, feilplasserte eller manglende kommaer, inkonsekvent bøyningsform i samme tekst (ligne/likne, jorda/jorden), stor forbokstav i månedsnavn, særskrivingsfeil. Dette er vanlige skrivefeil som kan unngås med litt egenlæring, og det er hjelp å få når språket ikke er helt på plass. Her er noen bøker og nettsteder som hjelper deg ikke bare med rettskrivingsregler, men også med å skrive slik at du får sagt det du har å si, på best mulig måte.

 

 
Uunnværlige nettsteder:

Språkrådet
Med språkhjelp, inkludert skriveregler og en oversikt over termlister og termbaser.

Korrekturavdelingen
Skriveregler og råd om rettskriving og tegnsetting.

Bokmåls-/Nynorskordboka
Søk etter ord (fås også som app for Android og iOS).

Ordnett
Digitale ordbøker fra Kunnskapsforlaget (abonnementstjeneste).

Klarspråk
Språkverktøykasse, tips om hvordan språket kan gjøres mer brukervennlig og forståelig, inkludert sjekkliste for skribenter og Vær klar-plakaten.

 

vær_klar_plakaten

Vær klar-plakaten

 
#kreativweb nr. 1/2019 har «Tekst og bilder» som tema:

 
Illustrasjonsbilde: Michael SchwarzenbergerPixabay
 

Written by Solveig Hansen

2.9.2019 at 14:37

Et kjempesprang: Da jeg knekte lesekoden

with 2 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2019 (English version)

Husker du det eksakte øyeblikket da du knekte lesekoden?

Selv var jeg fem da jeg endelig skjønte hva ordene i bøkene sa. Jeg husker hvor frustrert jeg hadde vært fordi jeg kunne alle bokstavene, men ikke klarte å forme dem til ord.

En dag bestemte jeg meg for å gjøre en ekstra kraftanstrengelse, og leste hver bokstav i en fortelling sakte, sakte. Jeg uttalte dem og prøvde å sette dem sammen til ord: a-a-a l-l-l… Plutselig var det som om døren ble slått opp på vidt gap, og bokstaver ble til ord, ord ble til historier. Det var omtrent som når tåken letter og et vidstrakt landskap kommer til syne. Eller når du trekker fra gardinene om morgenen for å ta en første titt på byen du ankom kvelden i forveien. Sånn føltes det når jeg nå ser tilbake.

Livet ble aldri det samme etter det. Jeg ble en leser fra det ene sekundet til det neste. I det ene øyeblikket var jeg bare en vanlig unge, i det neste en utforsker i en ny verden som åpnet seg foran øynene på meg. Jeg vet akkurat hva Neil Armstrong må ha følt da han satte foten på måneoverflaten: Et kjempesprang. Intet mindre.

Ikke at jeg reflekterte over det der og da. Jeg jublet ikke, jeg brydde meg ikke engang om å fortelle noen om de nyvunne ferdighetene mine. Jeg bare følte en indre tilfredsstillelse og tenkte: «Endelig. På tide.»

Det første jeg leste, var et Donald Duck-blad. Jeg lå langflat på ryggen.

 
Se også:
5x bibliotek- og leseøyeblikk

 
Og denne:

Written by Solveig Hansen

12.8.2019 at 10:09

Publisert i Bøker

Tagged with

5x bibliotek- og leseøyeblikk

with 5 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

Jeg er innom det nye biblioteket i Sandvika for å hente lesestoff. Som alltid er det godt med folk her. Noen stikker innom for å lese dagens aviser, mens andre sitteligger i en sofa med en bok. Langs vinduene står datamaskiner på rekke og rad. Enkelte har med seg sin egen PC og sitter og jobber i ro og fred, kjøper en kopp kaffe fra automaten. En gruppe barnehagebarn er på besøk, kledd i vester merket med navnet på barnehagen. En bibliotekar leser høyt for dem fra en bok. Ved et av bordene sitter en gutt og leser en fotballbok. En jente lener seg tilbake i en dyp lenestol, fullstendig oppslukt i hva enn det er for en fortelling hun leser – jeg kan ikke se tittelen, men jeg kjenner igjen ansiktsuttrykket til en annen lesehest når jeg ser en.

Selv var jeg fem år da jeg knekte lesekoden og en helt ny verden åpnet seg. Det aller første jeg leste, var et Donald Duck-blad. Jeg lå langflat på ryggen.

Alle barn har rett til å oppleve gleden ved å lese. Her er fem fine bibliotek- og leseøyeblikk fra rundt omkring på nettet:

 
1. Fanget i bibliotekdøren
«Slipp meg ut, slipp meg inn.» Den irske dikteren Pat Ingoldsby blir påminnet om hvordan han som guttunge på 1950-tallet ble sittende fast i bibliotekdøren, med en bok i den ene hånden, og i den andre en mynt han skulle betale forsinkelsesgebyret med.

 
2. En fortelling om en gutt og en lærer, et atlas og lesing
I dette Facebook-innlegget forteller barnebokforfatter Dawn Finch, som også brenner for biblioteker, bøker og lesing, om da en ung mann kom bort til henne og fortalte at hun lærte ham å lese ved hjelp av et atlas. Alt trenger ikke å handle om fortellinger, hadde hun sagt til ham. Gjett hva det ble av atlasgutten?

 
3. Bibliotek på hjul
Et mobilt bibliotek, Il Bibliomotocarro, redder bibliotekdagen i noen fjerntliggende landsbyer sør i Italia. En knallblå trehjuling med et bokhus på ryggen, komplett med skorstein og rødt tak. Bak rattet finner vi Antonio La Cava, som etter 42 år som lærer ga seg selv i oppdrag å bringe bøker ut til barn. Han vil lære dem gleden ved å lese, og også å skrive. I tillegg til bøkene har han med seg tomme notisbøker der barna kan skrive sine egne fortellinger. En sann hverdagshelt. Les hele historien: Library on wheels

bibliomotocarro

 
4. Kosedyrene overnatter på biblioteket
Dette er akkurat så søtt som det høres ut, og fikk Internett til å smile bredt. Somerville Public Library i Massachusetts i USA inviterte kosedyr til overnatting, og barna etterlot stoffdyrene sine på biblioteket til det som skulle bli en begivenhetsrik kveld og natt, med flinke bibliotekarer som foreviget det hele. Dyrene fikk snacks, bygde med lego, leste bøker og gjorde mye annet før de til slutt fikk et teppe godt stappet rundt seg for natten, noen av dem mellom bøkene i bokhyllene.

 
5. Strikk og lytt
Det er godt å bli lest for, uansett alder. Deichmanske bibliotek i Oslo inviterte folk til å ta med seg strikketøyet og stikke innom til en ettermiddag med strikk og lytt. En bibliotekar – foran en juksepeis – leste for oss mens vi satt der som tente lys med strikkepinnene våre. Jeg startet på en ny sokk og rakk å strikke 24 omganger i løpet av den halvannen time lange økten. I år har Deichmanske omdøpt disse arrangementene til «Sitt og lytt», men det er sikkert lov å ta med strikketøyet.

strikk_og_lytt

 
Se også:
Sommerbokbingo 2018
 

 

Written by Solveig Hansen

7.11.2018 at 16:11

Publisert i Bøker

Tagged with ,

Sommerbokbingo 2018

with 2 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2018

I sommer har jeg lest 15 bøker. Det holdt til tre fulle bokbingorekker.

Sommerlesingen i år startet med Nikolaj Frobenius’ Jeg skal vise dere frykten, som handler om rivaliseringen mellom skrekkforfatter Edgar Allan Poe og litteraturkritiker m.m. Rufus Griswold. Det ga mersmak, og jeg bestemte meg for å lese meg opp på Poe, en skrekkens mester med dårlig rykte. En artig opplevelse, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt. Les mer: Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

Under Poe-researchen på biblioteket oppdaget jeg sommerbokbingoen, en lesekonkurranse som gikk ut på å fylle ut de kategoriserte rutene på en bingokupong med boktitler etter hvert som vi leste. Det gjaldt å få fulle rader. Jeg greide tre rader og leste i alt 15 bøker, blant annet Ulysses (endelig!) og Odysseen, som James Joyce lot seg inspirere av da han skrev Ulysses. Hvis jeg skal velge en favoritt, må det bli Haruki Murakamis Kafka på stranden.

bokbingo18

Takk for sommerbokbingoen, Bærum bibliotek!

 
Det ble mange besøk på det nye og flotte biblioteket vårt i Sandvika. Og ikke bare det, jeg gjenoppdaget også bøker i mine egne bokhyller, bøker jeg hadde glemt at jeg hadde.

Med det sagt, her er listen:

 
Diktsamling
Charles Bukowski: Essential Bukowski
Fordi jeg elsker denne mannen.

 
Utforsk en ny forfatter
Geir Tangen: Maestro
Tangen fikk gode anmeldelser for denne debutkrimmen. Han valgte å gi ut boken på eget forlag og delte raust av erfaringene sine. Opprinnelig het hovedpersonen Frank Karlsen, men ble til slutt Viljar Ravn Gudmundsson, en «litt rufsete og nevrotisk journalist i Haugesunds Avis».

 
En du har tenkt å lese
Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten
Om den nevnte feiden mellom Edgar Allan Poe og Rufus Griswold – og en Reynolds som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger. Griswold skrev ellers en særs negativ nekrolog da Poe døde. Den begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

 
Prisvinner
Kazuo Ishiguro: Resten av dagen
Ishiguro vant nobelprisen i litteratur i 2017. For Resten av dagen vant han Bookerprisen i 1989. I sentrum av handlingen finner vi butleren Mr. Stevens og husholdersken Miss Kenton på lord Darlingtons fasjonable gods. Jeg så for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson mens jeg leste. De spilte hovedrollene i filmversjonen.

 
Skrevet for minst 50 år siden
J.R.R. Tolkien: Silmarillion
Tolkiens sønn Christopher redigerte og ga ut denne etter farens død. Handlingen utspiller seg i det første tideverv, lenge før historiene vi kjenner fra Ringenes herre og Hobbiten.

 
En historisk roman
Bergljot Hobæk Haff: Renhetens pris
Sterk kost fra den mørke middelalder. Fortelleren er en spansk inkvisitor som på dødsleiet forteller om sitt første oppdrag i inkvisisjonens tjeneste. En ung nonne er mistenkt for å ha født Djevelens barn.

 
Roman med stedsnavn i tittelen
Arthur Conan Doyle: Hunden frå Baskerville
Jeg valgte Ragnar Hovlands nynorske oversettelse. Ifølge Sherlock Holmes må en kriminalekspert kunne skille mellom 75 ulike parfymer. Dette ble mitt favorittsitat denne sommeren:

There are seventy-five perfumes, which it is very necessary that a criminal expert should be able to distinguish from each other.
– Sherlock Holmes, The Hound of the Baskervilles

 
En bok du leser på én dag
Joakim Kjørsvik: Åpenbart ingen nabo
😀 En samling kortfortellinger om vanlige mennesker som opplever absurde ting. Hysterisk morsomt og godt skrevet. En gutt får en hjort til bror. Hjorten stjeler kjæresten hans. En dame har en mann boende under sofaen. Og det er ikke engang de rareste historiene.

 
Ungdomsbok
J.K. Rowling: Harry Potter og de vises sten
«Quidditch» er blitt til «Rumpeldunk» i Torstein Bugge Høverstads språksikre og prisbelønte norske oversettelse. Ballene som brukes i dette spillet, er quaffle, bludger og snitch, som på norsk er blitt til sluff, klabb og gullsnopp. «Rumpeldunk» er et ord Bugge Høverstad er fornøyd med. Han ville ha et ord som «gir inntrykk av en sport som foregår i en helsikes fart med stor fare for beinbrudd».

 
Av en lokal forfatter
Karin Fossum: Brudd
Jeg valgte denne fordi den handler om skriveprosessen, et tema jeg er opptatt av. Romanpersoner står på rekke og rad foran huset til Fossum og venter på å bli skrevet. En mann sniker i køen og kommer inn til henne og ber om å bli fortalt. Det er Alvar Eide. Boken veksler mellom fortellingen om Alvar Eide og diskusjonene mellom de to. For han fortsetter å dukke opp hjemme hos henne mellom skriveøktene, engstelig for alt hun utsetter ham for, og for at hun skal avsløre alle hemmelighetene hans. Hun svarer med å sende en forfrossen, narkoman jente til ham, og han må hjelpe henne. Han får en katt også.

 
En bok med mer enn 400 sider
James Joyce: Ulysses
Dublin 16. juni 1904. Vi følger Leopold Bloom og andre personer gjennom Dublins gater en hel dag. Vi får del i deres tankeverden også, og gjennom disse tankesprangene, litt hit og litt dit, trer bakgrunnshistorier frem. Bloom starter dagen med å rusle over til slakteren for å kjøpe nyre som han steker til frokost. Så serverer han kona Molly frokost på sengen og går på do. Stikker innom postkontoret for å hente et kjærlighetsbrev fra en Martha. Deretter venter en begravelse. Han kommer sent hjem, i følge med en full Stephen Dedalus, som vi blir kjent med i første kapittel. Sluttkapitlet er Mollys, side opp og side ned uten skilletegn.

Jeg prøvde å lese denne boken for mange år siden, men ga fort opp. Denne gangen ble jeg så oppslukt at jeg planlegger en nærmere undersøkelse av sammenhengen mellom handlingene i Ulysses og Odysseen. Det finnes faktisk brukerveiledninger for lesing av Ulysses.

 
Ut av komfortsonen
Homer: Odysseen
Odyssevs drar til Troja for å slåss. Det tar 20 år før han er tilbake i Ithaka. I mellomtiden blir hustruen Penelopeia nedrent av friere. Selve sjøreisen hjem tar 10 år og kan sammenfattes slik: En ytterst begivenhetsrik reise.

 
Novellesamling
Edgar Allan Poe: Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger
En av favorittfortellingene mine er «Tell-Tale Heart» (Sladrehjertet), der morderen/fortelleren hører hjerteslagene til offeret under gulvplankene høyere og Høyere og HØYERE. Dunk! Dunk! Dunk!

 
Skrevet av en ikke-vestlig forfatter
Haruki Murakami: Kafka på stranden
Kafka Tamura rømmer hjemmefra på 15-årsdagen for å finne moren og søsteren. Han slår seg ned i et avsidesliggende bibliotek. Gamle Nakata er også på rømmen. Han kan snakke med katter. Originalt, eksistensielt og lett surrealistisk, ispedd fisk og igler som faller ned fra himmelen, og en stein som leder til en alternativ virkelighet. Sommerens beste leseopplevelse for mitt vedkommende.

 
En bok som fikk deg til å gråte
Jill Santopolo: Verden uten deg
Nei, denne boken fikk meg ikke til å gråte, bare gjespe. Beklager, Santopolo, jeg er nok ikke i målgruppen. Jeg liker strukturen i fortellingen, som består av vignetter og godt med frempek som driver handlingen fort fremover.

 
Dette er kategoriene jeg ikke rakk å lese:

En bok du så noen leste
Av en nylig avdød forfatter
Les om igjen en favorittbok
Anbefalt i en bokhandel
En bok som har blitt filmatisert
En bok du valgte pga. omslaget
Biografi
Oversatt roman
Anbefalt av en venn

 
Se også:
5x bibliotek- og leseøyeblikk. Han ble stående fastklemt i bibliotekdøra. Det ble til et dikt 60+ år senere. Et rullende bibliotek med tre hjul. Kosedyr som overnattet på biblioteket. Strikk og lytt. Så fantastiske kan biblioteker være.

Du strikker. Deichman leser høyt for deg.

 
Faktum om bøker: Noen må skrive dem, ikke sant? Temaet for kundemagasinet #kreativweb nr. 1/2018 er «Skrivefunderinger».

Written by Solveig Hansen

4.9.2018 at 22:53

Før Sherlock Holmes og Hercule Poirot var C. Auguste Dupin

with 2 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (English version)

«Mordene i Rue Morgue» og andre selsomme fortellinger. Fantastiske «The Raven». I sommer går det i Edgar Allan Poe.

I dette innlegget:

Poe og Griswold
Fra levende begravde …
… til Dupin, Holmes og Poirot
The Raven
Christopher Lee leser «The Raven»

 
I fjor sommer sto forfatter Thomas Wolfe og redaktøren hans, Maxwell Perkins, på leselisten. I år er sommerlektyren signert skrekkforfatter Edgar Allan Poe. Det kan jeg takke Nikolaj Frobenius for. Jeg tok meg endelig tid til å lese hans Jeg skal vise dere frykten. Den handler om rivaliseringen mellom Poe og redaktør og litteraturkritiker Rufus Griswold – og snikende bak dem «en liten, likblek mannsling», Reynolds, som iscenesetter noen av de makabre drapene fra Poes fortellinger, blant annet «Mordene i Rue Morgue» og «Berenice».

Det sies at Poe på dødsleiet flere ganger ropte på en Reynolds, som ingen vet hvem er. En detalj gull verdt for forfattere, og Frobenius lar ham altså virkeliggjøre Poes fiktive drap. Sånt blir det bok av. En «litterær skrekkroman», nesten som en Poe-fortelling.

Jeg må innrømme at jeg frem til nå ikke har visst så mye om Poe, annet enn at han skrev skrekkfortellinger og var mannen bak «The Raven». Og hva dreide denne rivaliseringen mellom Poe og Griswold seg om? Det var på tide å lese seg opp, noe som viste seg å bli en høyst underholdende opplevelse, med Christopher Lees opplesning av «The Raven» som høydepunkt.

Jeg startet med Mordene i Rue Morgue og andre selsomme fortellinger, oversatt av André Bjerke, Fredrik Chr. Brøgger, Erik Gunnes og Kjell Risvik, og Stig Sæterbakkens nyere oversettelser i Mannen fra mengden og andre noveller. Disse, og mange flere, er også digitalisert og kan leses på Nasjonalbibliotekets sider.

 

library_poe

Godt rustet til en Poe-økt på biblioteket

 

Poe og Griswold

poe

Edgar Allan Poe (1809–1849). Foto: Wikimedia Commons

Edgar Allan Poe hadde mange skrivehatter. Han er mest kjent for skrekknovellene sine som tar oss med til vrangsiden av menneskesinnet. I «Mordene i Rue Morgue» blir vi kjent med mesterdetektiven Dupin, forløperen for senere litterære detektiver. Poe var litteraturkritiker og redaktør. Han skrev dikt også, og det store gjennombruddet hans kom med «The Raven» – mer om det nedenfor. Han prøvde å livnære seg av skrivingen, men det var vanskelig, og drømmen om å utgi sitt eget litterære tidsskrift ble heller aldri virkelighet. Konstant pengemangel og alkoholmisbruk er ord som går igjen i beskrivelsene av ham. Kanskje var det alkoholen som tok livet av ham. Han ble i hvert fall brakt til sykehus i delirisk tilstand og døde bare 40 år gammel.

 

griswold

Rufus Griswold (1815–1857). Foto: Wikimedia Commons

Poe ble kjent med Rufus Griswold da Griswold arbeidet med en antologi om amerikanske diktere. Han tok med tre av Poes dikt. I sin anmeldelse (som Griswold betalte ham for å skrive) av antologien kritiserte Poe Griswolds valg av diktere. Det var da rivaliseringen mellom dem startet. Bedre ble det ikke da Griswold overtok stillingen som redaktør av Graham’s Magazine etter Poe, og det til høyere lønn. De slåss dessuten om oppmerksomheten til Frances Sargent Osgood, også hun dikter. Da Poe døde, skrev Griswold en særs lite flatterende nekrolog under navnet Ludwig. Den begynte slik: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore for to dager siden. Kunngjøringen vil forskrekke mange, men de færreste vil sørge over den.»

Det høres nesten ut som en fortelling diktet opp av Poe, og historien slutter ikke der: Griswold ble oppnevnt til bestyrer av Poes litterære bo, et oppdrag han utnyttet til et forsøk på karakterdrap på Poe gjennom løgner og halvsannheter. Han skrev blant annet en biografi der han tegnet et svært negativt bilde av Poe. Virkningen var det motsatte av det Griswold hadde tenkt seg. Salget av Poes fortellinger skjøt fart og gjorde ham mer populær. Det skjeve bildet Griswold hadde gitt av ham, ble også rettet opp etter hvert.

 
Comedy Centrals Drunk History-gjeng laget sin egen vri på feiden mellom Poe og Griswold. En skuespiller får i oppgave å fortelle historien i brisen (på ordentlig) tilstand:

 

Fra levende begravde …

Poe skrev i jeg-form. Det første som slo meg, var det refererende og nøkterne språket i fortellingene hans. «Den svarte katten» begynner slik: «Når det gjelder den helt utrolige og likevel helt ordinære historien som jeg nå vil skrive ned, verken forventer jeg eller anmoder jeg om å bli trodd.» I «Sladrehjertet» (The Tell-Tale Heart) henvender fortelleren/morderen seg til leseren: «Hvis du ennå regner meg for gal, vil du ikke lenger gjøre det når jeg nå beskriver hvilke omhyggelige forholdsregler jeg tok for å skjule kroppen. Natten svant, og jeg arbeidet raskt, men stille. Først partert…» En saklig tone, som likevel har noe illevarslende ved seg. Jeg leser om gufs fra kjelleren i huset Usher, forhastede bisettelser, og en morder som hører hjerteslagene til offeret under gulvplankene høyere og Høyere og HØYERE. Dunk! Dunk! Dunk! «En ferd ned i malstrømmen» handler om en nordlandsk fiskers ferd ned Moskstraumen og opp igjen.

 

… til Dupin, Holmes og Poirot

Så kommer jeg til «Mordene i Rue Morgue» – dette høres da kjent ut, tenker jeg når den navnløse jeg-beretteren forteller at han deler hus med C. Auguste Dupin, en mann med en helt egen evne til å dra slutninger basert på observasjon og analyse. Etter å ha spasert i stillhet i femten minutter, vet Dupin nøyaktig hva den andre tenker på, bare ved å følge en tankerekke bakover i tid til utgangspunktet. Sammen løser de kriminalmysterier når politiets metoder ikke strekker til. Holmes og Watson, ikke sant? Poirot og Hastings. Vi møter Dupin i tre av Poes fortellinger: «Mordene i Rue Morgue», «Mysteriet Marie Roget» og «Det stjålne brevet». «Mordene i Rue Morgue» regnes som verdens første detektivfortelling.

Både Agatha Christie og Arthur Conan Doyle gir Poe et lite nikk:

Christies Den tredje piken (Third Girl) starter med at Poirot nettopp har skrevet ferdig sitt Magnum Opus, en analyse av store krimforfattere. «Han hadde våget å skrive sterkt nedsettende om Edgar Allan Poe.»

Hos Doyle støter vi på Poe i En studie i rødt (A Study in Scarlet), når Holmes og Watson møtes for første gang. Holmes briljerer med kunnskapene sine og redegjør i detalj for hvordan Watson må være militærlege, nettopp hjemkommet fra Afghanistan, såret i høyre arm osv.

Watson: De minner meg om Edgar Allan Poes helt, Dupin. Jeg ante ikke at slike personer fantes annet enn i oppdiktede historier.
Holmes: De tror vel De gir meg en kompliment når De sammenligner meg med Dupin. Etter min mening var Dupin en nokså undermåls person. Dette knepet hans med etter et kvarters taushet å bryte inn i sin venns tanker med en treffende bemerkning, er i virkeligheten svært pralende og overfladisk. Han hadde utvilsomt en smule analytiske evner, men han var på ingen måte det fenomen Poe syntes å tro.

Doyle selv sa at det ikke var han, men Sherlock Holmes, som kritiserte Dupin.

 

The Raven

The Raven (Ravnen) med sine atten vers er Poes mest kjente dikt og ga ham innpass i litterære kretser i New York. Spesielt damer likte diktet. Poe nøt oppmerksomheten, men det tok ikke lang tid før han på sedvanlig vis begynte å skrive nedsettende om disse «New York-litteratene», leser jeg. Oh, Poe.

Diktet handler om en student som en sen kveld sitter og leser og sørger over sin elskede Lenore som er død. Plutselig hører han en kakking og tror det er noen som banker på døra – er det Lenore som kommer? – men det er ingen der. Så kakker det igjen, og nå hører han at det er på vindusskoddene. Han åpner vinduet, og inn flyr en ravn som setter seg på en byste av Pallas. Ravnen kan ett ord: Nevermore, Aldri-mer. Kanskje er den en budbringer fra en annen verden, tenker studenten, og begynner å snakke med fuglen, som svarer med sitt «Nevermore». Tankene hans kretser om Lenore, og det uunngåelige spørsmålet kommer i tredje siste vers: «Vil jeg bli gjenforent med Lenore i Himmelen?» «Nevermore.»

For deg som er interessert i skriveprosess og metode: Det tredje siste verset, klimaksverset, var det første Poe skrev, dette ifølge ham selv i «Komposisjonens filosofi», et interessant essay som du finner i Drømmen i en drøm: dikt i utvalg og essayet «Komposisjonens filosofi».

 
Diktet starter slik:

Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore –
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
«‘Tis some visiter,» I muttered, «tapping at my chamber door –
          Only this and nothing more.»

Les hele diktet

 
«The Raven» er mesterlig gjendiktet til norsk av André Bjerke, med samme rytme og musikalitet som i Poes original:

Engang i en midnattstime, mens jeg, svak og halvt i svime,
grublet over sære verkers visdom ingen kjenner mer,
mens jeg dupper over boken, hørte jeg fra stuekroken
liksom lette slag med knoken utenfor mitt nattkvarter,
Og jeg sa: «Det er en gjest som kommer til mitt nattkvarter –
          Det er bare dét som skjer.»

 

En godbit til slutt: «The Raven» – lest av Christopher Lee. Nyt!

Written by Solveig Hansen

12.6.2018 at 22:35

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with

Kaffe + litteratur = sant

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2017 (English version)

«Life happens. Coffee helps.» 1. oktober feirer vi den internasjonale kaffedagen.

Kaffe og bøker hører sammen, og kaffen er en gjenganger i litteraturen. Ta Ernest Hemingway, for eksempel. I Og solen går sin gang nevner han «coffee» hele 35 ganger. Her er et eksempel:

 

Coffee is good for you. It’s the caffeine in it. Caffeine, we are here. Caffeine puts a man on her horse and a woman in his grave.

 
Eller som det heter i den norske oversettelsen: «Kaffe er bra. Kaffe er en drikk for menn og ikke for de svake og vergeløse.»

Også i Farvel til våpnene og Klokkene ringer for deg går kaffen igjen, over 20 ganger.

Finnes det noe som lukten av nytrukket kaffe om morgenen? Duften av kaffe skiller natt fra dag, skriver Haruki Murakami i Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår:

 

The fresh smell of coffee soon wafted through the apartment, the smell that separates night from day.

 
Eller tingenes stillhet, inkludert en kaffekopp, som Virginia Woolf skildrer i The Waves:

 

How much better is silence; the coffee cup, the table. How much better to sit by myself like the solitary sea-bird that opens its wings on the stake. Let me sit here for ever with bare things, this coffee cup, this knife, this fork, things in themselves, myself being myself.

 
Og hva skulle vi gjort uten smådepressive, kaffedrikkende politietterforskere? Denne lille kaffefilosoferende scenen fra Henning Mankells Ett skritt etter er min personlige favoritt og skaper et fint bilde i hodet:

– Politiarbeid ville ikke vært mulig uten kaffe, sa Wallander.
– Nei, ikke noe arbeid ville være mulig uten kaffe.
De grublet over betydningen av kaffe i stillhet.

 
coffee_quote1

 
La oss heller ikke glemme Coffee and Cigarettes, en lykkepille av en film fra Jim Jarmusch:

 
coffee-and-cigarettes_iggy_waits

 
Ha en fin kaffedag!
 

Written by Solveig Hansen

29.9.2017 at 23:13

Thomas Wolfe og Max Perkins

with 2 comments

Tekst: Solveig Hansen, 2017

«Look Homeward, Angel», «Of Time and the River» og en redaktørbiografi. I sommer står Thomas Wolfe og forlagsredaktør Max Perkins på leselisten.

«… Remembering speechlessly we seek the great forgotten language, the lost lane-end into heaven, a stone, a leaf, an unfound door. Where? When?

O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again.»

Thomas Wolfe, altså. Jeg dåner. Eller som Agnar Mykle sa det: «Jeg var fanget av Thomas Wolfe.» Olav Duun likte ham også. Det samme gjorde beatforfatteren Jack Kerouac. Selv var Wolfe en stor beundrer av James Joyce.

Hvorfor akkurat disse bøkene i sommervarmen? Det begynte med at jeg så Genius (2016), som handler om forholdet og samarbeidet mellom Thomas Wolfe og Max Perkins, mannen som redigerte bøkene hans. Filmen gir en god skildring av skrive- og redigeringsprosessen. Det ene førte til det andre, og her sitter jeg med tre tykke Wolfe-romaner pluss A. Scott Bergs Perkins-biografi Max Perkins: Editor of Genius (1979) og Thomas Wolfes egen «bakbok» The Story of a Novel (1936), der han forteller om skrivingen av Of Time and the River. Skriveprosessen sett fra alle sider, med andre ord. Litt nerdete kanskje, men det gir et større perspektiv til lesingen av selve bøkene.

Jeg skulle gjerne lest bøkene i originalversjonen, men må nøye meg med bibliotekets norske utgaver, som så vidt jeg har skjønt, er kraftig amputert. I den norske oversettelsen av Look Homeward, Angel (norsk: Finn veien, engel) er blant annet inngangsavsnittet med «O Lost» ovenfor utelatt. «O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again» er et hyppig brukt Wolfe-sitat og går igjen i boken: «O fortapte minne som vinden gråter om, kom tilbake, kom tilbake.» «O forsvunne ånd som vinden gråter om, kom tilbake.»

Look Homeward, Angel (1929) er Thomas Wolfes debutroman, en nokså utilslørt selvbiografi som fortsetter i Of Time and the River (1935) (to bind på norsk: I drift på livets elv og Byen, reisen og drømmen). Vi følger Wolfes alter ego Eugene Gant gjennom en kvelende barndom og oppvekst i en dysfunksjonell familie frem til han i voksen alder etablerer seg som forfatter. Den fiktive småbyen Altamont er lett å kjenne igjen som Wolfes hjemby Asheville, som han hadde et elsk-hat-forhold til og vokste ut av. Innbyggerne i Asheville ble så opprørte over måten Wolfe fremstilte dem på i Look Homeward, Angel, at han ikke satte sine ben i byen på åtte år. De ble opprørte over Of Time and the River også, men da fordi de ikke ble nevnt i boken.

Look Homeward, Angel tar for seg Eugenes barne- og ungdomsår. Allerede i babykurven var han «mistrøstig ved tanken på den lange besværlige veien som lå foran ham». Vi finner ham stadig fordypet i indre monologer og refleksjoner der Wolfe briljerer med språket – poetiske passasjer kombineres med nøkterne skildringer som driver handlingen fremover. Det går fra blomstrende «egyptiske kvinners fyldige harmoniske kropper som lutet seg utover månebelyste balustrader» i Eugenes hode og rett til virkeligheten og ombyggingen av morens pensjonat, gjort «etter hennes egne tegninger, og av billigste materialer». Eugenes foreldre var gjerrige typer. Senere dør en bror, etter å ha tatt «et siste klart og overbærende blikk» på familien rundt sykesengen, «det triste opptoget av billig kjærlighet og slett samvittighet». Et godt bilde på et forhutlet skjebnefellesskap.

Nå venter Of Time and the River, som starter der Look Homeward, Angel slutter, med Eugene på vei til Harvard. Deretter går jeg kanskje løs på de to bøkene som ble utgitt etter Wolfes død, The Web and the Rock og You Can’t Go Home Again.

 

Men så gav han sig til å skrive som en gal – som bare en gal kan skrive – drevet av en sansenes og følelsenes galskap, som han ikke kunde beherske og styre lenger, hypnotisert til å utføre ting med eller mot sin vilje.
– Thomas Wolfe, «Byen, reisen og drømmen»

Wolfe og Perkins

Thomas Wolfe

Thomas Wolfe (1900–1938)

 

Max Perkins

Max Perkins (1884–1947), som i tillegg til Thomas Wolfe var redaktør for kjente navn som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. «Something over 60% shit», sa Hemingway om Of Time and the River.

 
Thomas Wolfe raget to meter over bakken. Det sies at han skrev stående med kjøleskapet som skrivebord, alltid med blyant. Ikke alt var like leselig, noe som førte til flere skrivefeil i de trykte bøkene: «African kings» ble til «African beings», og «shaking his head» ble til «shaking his beard», bare for å nevne et par. Et stort irritasjonsmoment for ham. «Vi skulle ventet et halvt år til [med utgivelsen]», skrev han til Max Perkins.

Wolfe ble refusert av i hvert fall tre forlag før han ble antatt hos Scribner’s og ble en del av Perkins’ stall. Dermed startet en av de mest legendariske forfatter/redaktør-relasjonene i amerikansk litteraturhistorie. Perkins omstrukturerte og strammet opp de viltvoksende manuskriptene, og en motvillig forfatter måtte gå med på en drastisk kutting. Look Homeward, Angel ble kuttet med over 60000 ord. Of Time and the River ble kuttet enda mer. Originalmanuskriptet var på 5000 håndskrevne sider, rundt én million ord. Redigeringen tok to år.

Wolfe dedikerte Of Time and the River til Perkins og lovpriste ham i The Story of a Novel. Det fikk kritikerne hans til å spørre hvem det var som skapte bøkene, Wolfe eller Perkins. Den krasseste kritikken kom fra Bernhard De Voto i artikkelen «Genius Is Not Enough» i Saturday Review. Han skrev at det ikke holder å skrive godt, man må også kunne forme materialet og lære seg begrensningens kunst. Han antydet at Wolfes tekster var kvernet fabrikkmessig gjennom Scribner’s-maskineriet. En urettmessig kritikk ifølge Wolfe og Perkins, men den tok hardt på Wolfe og var medvirkende til at han valgte å bytte forlag. Den kraftige kuttingen av tekstene hans hadde også sitt å si.

Kanskje tiden var inne til å frigjøre seg fra en farsfigur av en redaktør og prøve seg på egen hånd, men tiden var ikke på hans side. Thomas Wolfe døde et par uker før sin 38-årsdag, en intens «writer in progress». Han ble begravd i hjembyen.

O Lost var den opprinnelige tittelen på Look Homeward, Angel. Den ukuttede versjonen ble gitt ut i 2000, i forbindelse med 100-årsjubileet for Wolfes fødsel: O Lost: A Story of the Buried Life.

 

«Hver eneste av oss består av en sum vi ikke kan telle; trekk oss fra hverandre igjen, ned i nakenheten og natten, da vil du oppdage at den kjærlighet som sluttet i Texas i går, begynte på Kreta for fire tusen år siden.»
– Thomas Wolfe, «Finn veien, engel»

 
Se også:
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?, om en gutt-ser-jente-scene i Genius som ble kuttet fra godt og vel 200 ord til 25.

Written by Solveig Hansen

8.7.2017 at 18:52

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with , ,

En selvpublisert klassiker: A Christmas Carol

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)

19. desember 1843 kom A Christmas Carol, En julefortelling, ut. Det tok Charles Dickens seks uker å skrive den, og han betalte selv for publiseringen. Responsen lot ikke vente på seg, og innen julaften samme år hadde han solgt 6000 eksemplarer. Pris: 5 shilling.

Når Ebenezer «Bah! Humbug» Scrooge – «en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig, gammel synder» (Torstein Bugge Høverstads oversettelse) – formår å skape en bedre utgave av seg selv, er det håp for oss alle. Sånt tåler vi å høre, og det er kanskje en av grunnene til at boken aldri har vært ute av trykk i løpet av de 170+ årene som har gått siden den så dagens lys.

A Christmas Carol handler om forvandling og forsoning, men er samtidig en skarp kommentar til fattigfolks kår på den tiden. De sosiale skjevhetene er et tema som går igjen i mange av Dickens’ bøker, blant annet David Copperfield, som er hans mest selvbiografiske verk. Dickens selv var ikke ukjent med livet på fabrikkgulvet. Da faren havnet i gjeldsfengsel, ble 12-årige Charles satt til å jobbe i en skosvertefabrikk.

Med A Christmas Carol bidro Dickens til å gjøre julen mer julete og vakte høytidsånden i leserne: En fabrikkeier stengte fabrikken første juledag og sendte en kalkun til hver av sine ansatte. En skuespiller samlet inn 20 000 pund til de fattige ved å lese julefortellingen høyt for folk. I en skyttergrav under første verdenskrig kunne man høre en kaptein lese den for soldatene. Og vår egen dronning Maud sendte gaver til funksjonshemmede barn i London, «With Tiny Tim’s Love».

Det er en nifs fortelling også. Gadd vite hvor mange generasjoner med nattlige mareritt Jacob Marleys spøkelse har forårsaket, kanskje spesielt etter filmversjonen fra 1951, der Alastair Sim spiller Scrooge. I Muppet Christmas Carol grøsser rotta Rizzo: «Dette er skumle saker.» Han leder oss gjennom historien sammen med Gonzo, som spiller Dickens. «Bør vi tenke på ungene som ser på?» «Nei», svarer Gonzo, «dette er kultur.» Såpass må man tåle. Men når juleånd nummer tre er på vei inn, tør de to ikke være der lenger, og vi ser dem ikke igjen før på slutten av filmen.

Til tross for budskapet i fortellingen var A Christmas Carol opprinnelig et kommersielt prosjekt, fortalte Dickens’ oldebarn Monica Dickens i et radiointervju, der hun også leste fortellingen slik den hadde vært lest i hennes slekt siden mesterforfatteren selv leste den for sine barn. Dickens var i pengeknipe. Salget av føljetongene hans gikk ikke så godt, og det var alltid noen familiemedlemmer som ba om lån. Med julen bare et par måneder unna bestemte han seg for å skrive en julefortelling for å tjene noen raske pund. Under skrivingen ble han så oppslukt av historien at han glemte alt om penger og fullførte den med en «glødende entusiasme».

Dickens tjente aldri de store pengene på A Christmas Carol, til tross for den gode mottakelsen. I stedet for en engangsbetaling fra utgiveren hadde han valgt å motta en prosentandel av fortjenesten i håp om å tjene mer, og han sto selv for publiseringskostnadene. Produksjonen kostet imidlertid sitt, med en bok som inneholdt illustrasjoner i trefargetrykk og gullblad langs sidekantene. Ifølge Monica Dickens endte han opp med en fortjeneste på skuffende 1000 pund.

 
christmas_carol

 
christmas_carol_title_page

 
 
Dickens leste en forkortet versjon av A Christmas Carol høyt for publikum godt over 100 ganger. Han redigerte teksten for å gjøre den bedre egnet for høytlesning:

 
christmas_carol_edited

 
 
I 2014 leste den britiske forfatteren Neil Gaiman A Christmas Carol fra en leseversjon redigert av Dickens. En minneverdig forestilling som fant sted på New York Public Library, der Gaiman stilte i Dickens-antrekk og med Dickens’ karakteristiske fippskjegg. (Lesningen starter ca. 9:25 inn i sendingen.)

 
 
 
 
Se også:
Torstein Bugge Høverstad: Dickens og God jul – om å oversette A Christmas Carol
 

Written by Solveig Hansen

19.12.2016 at 22:23

%d bloggere like this: