TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Archive for the ‘Bøker’ Category

Thomas Wolfe og Max Perkins

with one comment

Tekst: Solveig Hansen, 2017

«Look Homeward, Angel», «Of Time and the River» og en redaktørbiografi. I sommer står Thomas Wolfe og forlagsredaktør Max Perkins på leselisten.

«… Remembering speechlessly we seek the great forgotten language, the lost lane-end into heaven, a stone, a leaf, an unfound door. Where? When?

O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again.»

Thomas Wolfe, altså. Jeg dåner. Eller som Agnar Mykle sa det: «Jeg var fanget av Thomas Wolfe.» Olav Duun likte ham også. Det samme gjorde beatforfatteren Jack Kerouac. Selv var Wolfe en stor beundrer av James Joyce.

Hvorfor akkurat disse bøkene i sommervarmen? Det begynte med at jeg så Genius (2016), som handler om forholdet og samarbeidet mellom Thomas Wolfe og Max Perkins, mannen som redigerte bøkene hans. Filmen gir en god skildring av skrive- og redigeringsprosessen. Det ene førte til det andre, og her sitter jeg med tre tykke Wolfe-romaner pluss A. Scott Bergs Perkins-biografi Max Perkins: Editor of Genius (1979) og Thomas Wolfes egen «bakbok» The Story of a Novel (1936), der han forteller om skrivingen av Of Time and the River. Skriveprosessen sett fra alle sider, med andre ord. Litt nerdete kanskje, men det gir et større perspektiv til lesingen av selve bøkene.

Jeg skulle gjerne lest bøkene i originalversjonen, men må nøye meg med bibliotekets norske utgaver, som så vidt jeg har skjønt, er kraftig amputert. I den norske oversettelsen av Look Homeward, Angel (norsk: Finn veien, engel) er blant annet inngangsavsnittet med «O Lost» ovenfor utelatt. «O lost, and by the wind grieved, ghost, come back again» er et hyppig brukt Wolfe-sitat og går igjen i boken: «O fortapte minne som vinden gråter om, kom tilbake, kom tilbake.» «O forsvunne ånd som vinden gråter om, kom tilbake.»

Look Homeward, Angel (1929) er Thomas Wolfes debutroman, en nokså utilslørt selvbiografi som fortsetter i Of Time and the River (1935) (to bind på norsk: I drift på livets elv og Byen, reisen og drømmen). Vi følger Wolfes alter ego Eugene Gant gjennom en kvelende barndom og oppvekst i en dysfunksjonell familie frem til han i voksen alder etablerer seg som forfatter. Den fiktive småbyen Altamont er lett å kjenne igjen som Wolfes hjemby Asheville, som han hadde et elsk-hat-forhold til og vokste ut av. Innbyggerne i Asheville ble så opprørte over måten Wolfe fremstilte dem på i Look Homeward, Angel, at han ikke satte sine ben i byen på åtte år. De ble opprørte over Of Time and the River også, men da fordi de ikke ble nevnt i boken.

Look Homeward, Angel tar for seg Eugenes barne- og ungdomsår. Allerede i babykurven var han «mistrøstig ved tanken på den lange besværlige veien som lå foran ham». Vi finner ham stadig fordypet i indre monologer og refleksjoner der Wolfe briljerer med språket – poetiske passasjer kombineres med nøkterne skildringer som driver handlingen fremover. Det går fra blomstrende «egyptiske kvinners fyldige harmoniske kropper som lutet seg utover månebelyste balustrader» i Eugenes hode og rett til virkeligheten og ombyggingen av morens pensjonat, gjort «etter hennes egne tegninger, og av billigste materialer». Eugenes foreldre var gjerrige typer. Senere dør en bror, etter å ha tatt «et siste klart og overbærende blikk» på familien rundt sykesengen, «det triste opptoget av billig kjærlighet og slett samvittighet». Et godt bilde på et forhutlet skjebnefellesskap.

Nå venter Of Time and the River, som starter der Look Homeward, Angel slutter, med Eugene på vei til Harvard. Deretter går jeg kanskje løs på de to bøkene som ble utgitt etter Wolfes død, The Web and the Rock og You Can’t Go Home Again.

 

Men så gav han sig til å skrive som en gal – som bare en gal kan skrive – drevet av en sansenes og følelsenes galskap, som han ikke kunde beherske og styre lenger, hypnotisert til å utføre ting med eller mot sin vilje.
– Thomas Wolfe, «Byen, reisen og drømmen»

Wolfe og Perkins

Thomas Wolfe

Thomas Wolfe (1900–1938)

 

Max Perkins

Max Perkins (1884–1947), som i tillegg til Thomas Wolfe var redaktør for kjente navn som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. «Something over 60% shit», sa Hemingway om Of Time and the River.

 
Thomas Wolfe raget to meter over bakken. Det sies at han skrev stående med kjøleskapet som skrivebord, alltid med blyant. Ikke alt var like leselig, noe som førte til flere skrivefeil i de trykte bøkene: «African kings» ble til «African beings», og «shaking his head» ble til «shaking his beard», bare for å nevne et par. Et stort irritasjonsmoment for ham. «Vi skulle ventet et halvt år til [med utgivelsen]», skrev han til Max Perkins.

Wolfe ble refusert av i hvert fall tre forlag før han ble antatt hos Scribner’s og ble en del av Perkins’ stall. Dermed startet en av de mest legendariske forfatter/redaktør-relasjonene i amerikansk litteraturhistorie. Perkins omstrukturerte og strammet opp de viltvoksende manuskriptene, og en motvillig forfatter måtte gå med på en drastisk kutting. Look Homeward, Angel ble kuttet med over 60000 ord. Of Time and the River ble kuttet enda mer. Originalmanuskriptet var på 5000 håndskrevne sider, rundt én million ord. Redigeringen tok to år.

Wolfe dedikerte Of Time and the River til Perkins og lovpriste ham i The Story of a Novel. Det fikk kritikerne hans til å spørre hvem det var som skapte bøkene, Wolfe eller Perkins. Den krasseste kritikken kom fra Bernhard De Voto i artikkelen «Genius Is Not Enough» i Saturday Review. Han skrev at det ikke holder å skrive godt, man må også kunne forme materialet og lære seg begrensningens kunst. Han antydet at Wolfes tekster var kvernet fabrikkmessig gjennom Scribner’s-maskineriet. En urettmessig kritikk ifølge Wolfe og Perkins, men den tok hardt på Wolfe og var medvirkende til at han valgte å bytte forlag. Den kraftige kuttingen av tekstene hans hadde også sitt å si.

Kanskje tiden var inne til å frigjøre seg fra en farsfigur av en redaktør og prøve seg på egen hånd, men tiden var ikke på hans side. Thomas Wolfe døde et par uker før sin 38-årsdag, en intens «writer in progress». Han ble begravd i hjembyen.

O Lost var den opprinnelige tittelen på Look Homeward, Angel. Den ukuttede versjonen ble gitt ut i 2000, i forbindelse med 100-årsjubileet for Wolfes fødsel: O Lost: A Story of the Buried Life.

 

«Hver eneste av oss består av en sum vi ikke kan telle; trekk oss fra hverandre igjen, ned i nakenheten og natten, da vil du oppdage at den kjærlighet som sluttet i Texas i går, begynte på Kreta for fire tusen år siden.»
– Thomas Wolfe, «Finn veien, engel»

 
Se også:
Redaktørliv: Kutt. Kutt. Kutt?, om en gutt-ser-jente-scene i Genius som ble kuttet fra godt og vel 200 ord til 25.

Written by Solveig Hansen

8.7.2017 at 18:52

Publisert i Bøker, Skriving

Tagged with , ,

En selvpublisert klassiker: A Christmas Carol

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016 (English version)

A Christmas Carol er 173 år.

19. desember 1843 kom A Christmas Carol, En julefortelling, ut. Det tok Charles Dickens seks uker å skrive den, og han betalte selv for publiseringen. Responsen lot ikke vente på seg, og innen julaften samme år hadde han solgt 6000 eksemplarer. Pris: 5 shilling, som tilsvarer 22 pund i 2016.

Når Ebenezer «Bah! Humbug» Scrooge – «en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig, gammel synder» (Torstein Bugge Høverstads oversettelse) – formår å skape en bedre utgave av seg selv, er det håp for oss alle. Sånt tåler vi å høre, og det er kanskje en av grunnene til at boken aldri har vært ute av trykk i løpet av de 173 årene som har gått siden den så dagens lys.

A Christmas Carol handler om forvandling og forsoning, men er samtidig en skarp kommentar til fattigfolks kår på den tiden. De sosiale skjevhetene er et tema som går igjen i mange av Dickens’ bøker, blant annet David Copperfield, som er hans mest selvbiografiske verk. Dickens selv var ikke ukjent med livet på fabrikkgulvet. Da faren havnet i gjeldsfengsel, ble 12-årige Charles satt til å jobbe i en skosvertefabrikk.

Med A Christmas Carol bidro Dickens til å gjøre julen mer julete og vakte høytidsånden i leserne: En fabrikkeier stengte fabrikken første juledag og sendte en kalkun til hver av sine ansatte. En skuespiller samlet inn 20 000 pund til de fattige ved å lese julefortellingen høyt for folk. I en skyttergrav under første verdenskrig kunne man høre en kaptein lese den for soldatene. Og vår egen dronning Maud sendte gaver til funksjonshemmede barn i London, «With Tiny Tim’s Love».

Det er en nifs fortelling også. Gadd vite hvor mange generasjoner med nattlige mareritt Jacob Marleys spøkelse har forårsaket, kanskje spesielt etter filmversjonen fra 1951, der Alastair Sim spiller Scrooge. I Muppet Christmas Carol grøsser rotta Rizzo: «Dette er skumle saker.» Han leder oss gjennom historien sammen med Gonzo, som spiller Dickens. «Bør vi tenke på ungene som ser på?» «Nei», svarer Gonzo, «dette er kultur.» Såpass må man tåle. Men når juleånd nummer tre er på vei inn, tør de to ikke være der lenger, og vi ser dem ikke igjen før på slutten av filmen.

Til tross for budskapet i fortellingen var A Christmas Carol opprinnelig et kommersielt prosjekt, fortalte Dickens’ oldebarn Monica Dickens i et radiointervju, der hun også leste fortellingen slik den hadde vært lest i hennes slekt siden mesterforfatteren selv leste den for sine barn. Dickens var i pengeknipe. Salget av føljetongene hans gikk ikke så godt, og det var alltid noen familiemedlemmer som ba om lån. Med julen bare et par måneder unna bestemte han seg for å skrive en julefortelling for å tjene noen raske pund. Under skrivingen ble han så oppslukt av historien at han glemte alt om penger og fullførte den med en «glødende entusiasme».

Dickens tjente aldri de store pengene på A Christmas Carol, til tross for den gode mottakelsen. I stedet for en engangsbetaling fra utgiveren hadde han valgt å motta en prosentandel av fortjenesten i håp om å tjene mer, og han sto selv for publiseringskostnadene. Produksjonen kostet imidlertid sitt, med en bok som inneholdt illustrasjoner i trefargetrykk og gullblad langs sidekantene. Ifølge Monica Dickens endte han opp med en fortjeneste på skuffende 1000 pund.

 
christmas_carol

 
christmas_carol_title_page

 
 
Dickens leste en forkortet versjon av A Christmas Carol høyt for publikum godt over 100 ganger. Han redigerte teksten for å gjøre den bedre egnet for høytlesning:

 
christmas_carol_edited

 
 
I 2014 leste den britiske forfatteren Neil Gaiman A Christmas Carol fra en leseversjon redigert av Dickens. En minneverdig forestilling som fant sted på New York Public Library, der Gaiman stilte i Dickens-antrekk og med Dickens’ karakteristiske fippskjegg. (Lesningen starter ca. 9:25 inn i sendingen.)

 
 
 
 
Se også:
Torstein Bugge Høverstad: Dickens og God jul – om å oversette A Christmas Carol
 

Written by Solveig Hansen

19.12.2016 at 22:23

Du strikker. Deichman leser høyt for deg.

leave a comment »

Tekst: Solveig Hansen, 2016

Hvis du trenger et lite avbrekk i hverdagen og liker bøker og strikketøy, er Strikk&Lytt noe for deg. Hver første torsdag i måneden inviterer Deichmanske bibliotek i Oslo til en halvannen time lang fortellerstund. Ta med deg strikketøyet, oppfordrer de. Jeg tok med meg en påbegynt strikkesokk.

Jeg så en gang en vitsetegning av to damer som sto i hvert sitt vindu noen og tjue etasjer høyt oppe i en boligblokk og snakket sammen, strikkende på hvert sitt skjerf. De må ha skravlet grundig og lenge, for skjerfet til den ene nådde nesten helt ned til bakken. Den andre hadde bare strikket et par etasjer. Det var kanskje ikke helt sånn på Deichmanske, men vi var like oppslukte som de nevnte damene, og det klirret godt i et femtitalls par strikkepinner som arbeidet med en mariusgenser, en lue, et skjerf – jeg strikket 24 omganger på sokken – alt mens vi hørte om Anders og de første forelskelsene hans, og om et brysomt hyttebokinnlegg som skulle vært fjernet. Bibliotekar Sylvi leste tekster av Sanaa Aoun, Sigurd Hoel, Jens M. Johansson, Line Baugstø og Laila Stien.

Det er ikke bare unger som sitter som tente lys når de blir lest for. Det er godt å bli lest for, uansett alder.

 

strikk_og_lytt

En fullstendig oppslukt gjeng. Bilde: Strikk&Lytt på Facebook.

 
Dette fikk vi høre:

Sanaa Aoun: «Formatering», en frittstående tekst som ble lest på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer tidligere i år. Syriske Sanaa Aoun er fribyforfatter og bor i Tromsø. «Formatering» er en sterk historie rundt navnene i adresseboken i mobiltelefonen hun skal skifte ut. Over to hundre kontakter, som nå er døde, bor et sted uten mobildekning eller er flyttet utenlands. Hun ramser opp: Død, død, ikke dekning, flyttet utenlands, død, flyttet …

Sigurd Hoel: «Den første» fra oppvekstromanen Veien til verdens ende (1933), der fortellerstemmen tilhører unge Anders. Den første er en byfrøken som ber Anders si «Jeg elsker deg» og så kysse henne. Anders greier ikke å si det.

Jens M. Johansson: «Rett ned. Åpne øyne» fra novellesamlingen Bisettelsen har funnet sted (2002). En mann dør brått, og novellene forteller hvordan folk rundt ham – slekt, venner og folkene på begravelsesbyrået – får vite om dødsfallet, og hva de gjør i dagene etterpå. «Rett ned. Åpne øyne» handler om reaksjonene til moren, som bor på aldershjem.

Line Baugstø: «Hund etter hyttebok» fra novellesamlingen Musikk for rasende kvinner (2012). En kvinne leser et innlegg sjefen har skrevet i gjesteboken på firmahytten. Han skriver at de forrige gjestene ikke engang har lagt igjen dopapir til de neste gjestene – og etter hvert skjønner kvinnen at det er henne og familien hennes han skriver om. Klart de sidene i gjesteboken må bort, men hvordan?

Laila Stien: «Grundig» fra novellesamlingen I det fri – reisebeskrivelser (1994). To ungdommer, outsidere som finner sammen, får ikke være med på skoletur.

 
Godt fortalte fortellinger, alle sammen. Og fint lest av bibliotekar Sylvi.

Lydbøker er neste steg for mitt vedkommende.

 

I like a good story well told. That is the reason I am sometimes forced to tell them myself.
– Mark Twain

 

Written by Solveig Hansen

8.10.2016 at 23:09

Publisert i Bøker, Bokarrangementer

Tagged with , ,

%d bloggers like this: