TransOnline-bloggen: Språk, skriving og e-publisering

Tekst: Solveig Hansen, 2018 (in English)

Biblioteker og bokhandler! Hyllemeter på hyllemeter med bøker, fulle av fortellinger som tar deg hit og dit og tilbake igjen. Noen kunder lar seg villig fortape mellom hyllene. Andre vet nøyaktig hva de skal ha, og går rett til seksjonen for romantikk, krim eller sci-fi – eller til bøker om hvordan man bygger en fornem fuglekasse eller strikker et par stripete sokker. Alle sjangerne til tross, bøkene har én ting til felles: Noen skrev dem, ord for ord. Med blyant eller penn på papir på en engelsk herregård. På en bærbar Royal-skrivemaskin et sted i Spania eller Italia. Eller kanskje på en PC anno 2018 på kaffebaren rett rundt hjørnet.

Faktum: Noen må skrive fortellingene.

Helter og skurker, kaffedrikkende, donut-spisende politidetektiver, stjernekikkere, stjernekrigere, elskende og forlatte, feer, rosaprinsesser og bortkomne katter. Hvis du vil lese om dem, må noen skrive historiene om dem. Oppgaven faller på forfatterne, ordsmedene som lever av og for ord og bruker dagene til å sjonglere med fraser til disse faller ned på riktig sted. Noen ganger lykkes de i å skremme vettet av deg eller få deg til å smile eller grine eller lengte etter litt romantikk. Andre ganger trekker du bare likegyldig på skuldrene, eller kanskje du nikker enig og sier at sånn måtte det gå. Men du får ikke alltid en lykkelig slutt.

Skrive, redigere, skrive om. Skriving er ofte en møysommelig og langtekkelig prosess, som vist i filmen Genius. “Se på alle disse bøkene”, kommenterer forfatter Thomas Wolfe idet han kommer inn på kontoret til redaktør Maxwell Perkins første gang. “Har du noensinne tenkt på all svetten som ligger bak hver linje? Små trosbekjennelser ropt ut i den mørke natten. I den kalde, mørke natten når vinden hviner, i et forfengelig håp om at noen skal lese og forstå.”

En dikterhjerne kverner ustanselig, overalt. Tenk på det når du ser en person som tilsynelatende prater med seg selv. Det kan være en forfatter som diskuterer med karakterene sine. Det er helt normalt. Eller hvis noen titter nysgjerrig i handlevognen din i matbutikken, kan det være en forfatter i observasjonsmodus. Kanskje lar hun seg inspirere av den lange handlelisten din, og på veien mot melkehyllen begynner en fortelling å svirre rundt i hodet hennes. Hun forestiller seg kanskje at du skal ha familieselskap – svigerforeldrene dine kommer – og at du har skrevet en nøyaktig liste over ingrediensene i de tre rettene du har tenkt å servere. Du har tatt deg vann over hodet og er fullt klar over det etter det desperate ansiktsuttrykket ditt å dømme, og noe skjærer seg. Noe må selvsagt skjære seg, ellers har vi ingen konflikt. Litt friksjon må det være, ellers blir det fort bare en tam beretning.

Noen forfattere er mest produktive tidlig om morgenen, mens andre foretrekker timene etter midnatt, når verden rundt sakker farten og det blir stille. Tenk på det neste gang du ser det enslige lyset i toppvinduet i en ellers mørklagt bygning kl. 3 om natten. Det kan være en skrivehule der en forfatter er i ferd med å sette siste hånd på verket. Kanskje en bok om R, som står utenfor barndomshjemmet, fast bestemt på at hevnens time har kommet, alt på side 187. På den neste siden krysser han den røde linjen, opphisset og med et svart blikk, og det er ingen vei tilbake. THE END.

Hva med en fortelling om en forfatter sett gjennom øynene til en leser? Kanskje du vil skrive den?

Denne artikkelen ble første gang publisert i kreativweb nr. 1/2018 (tema: “Skrivefunderinger”):